Et essay med utgangspunkt i Michel Houellebecqs roman «Serotonin» fra 2019
Jeg tar utgangspunkt i Houellebecqs roman (engelsk oversettelse, 2019), som man kan si er en sosial-realistisk roman. Forfatteren skildrer ikke bare individuelle personers liv, men hele miljøer og til en viss grad hele samfunn og vår sivilisasjon. Parallelt med romanfigurenes handlinger og tanker får vi beskrevet den sosiale virkelighet, slik forfatteren oppfatter denne, en oppfatning som vi må anta bygger på research i tillegg til egne observasjoner. Jeg gjengir her noen av Houellebecqs beskrivelser og parafraserer deler av historien, blant annet protagonistens møte med kvinner. Leseren vil finne mye av det samme som han/hun normalt vil finne i en bokanmeldelse. Jeg supplerer imidlertid med andre kilder og egne observasjoner, og bruker både dette og romanen som grunnlag for egne betraktninger. Denne artikkelen kan ses som en hybrid. Hvis den kraft som ligger i Houellebecqs fortelling skinner gjennom, og leseren samtidig kan oppfatte og forholde seg til mine betraktninger, tør jeg si meg fornøyd med sammenføyningen.
Spørsmålet Houellebecq stiller er om det er mulig å leve ærlig og redelig som mann i Frankrike i dag. For min del vil jeg si at det er to ting som (ærlig og redelig) er viktige for en mann: jobb og kvinner. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. En mann trenger en bra jobb for å få en kvinne han kan elske. Dette tror han i alle fall, og om det faktisk henger slik sammen, kan ses som en underliggende problemstilling i romanen. Denne artikkelen vil dreie seg om menns forhold til jobb og til kvinner og om det er en sammenheng. I den grad leseren lar seg bevege, må mye av æren tilfalle Houellebecq, men jeg søker også selv å påvirke.
Jobb
I romanen finnes en mannlig protagonist ved navn Florent-Claude, og vi blir også kjent med hans venn fra studietiden, Aymeric. De to mennene studerte i sin tid landbruksfag. Landbruk som bransje/fag strekker seg helt fra bondens jord via fabrikkene, som lager for eksempel jogurt og ost, til fjernsynsreklamen for det samme. Hele veien langs denne kjeden er det mulig for en mann med landbruksfaglig utdanning å finne jobb.
Vår protagonist går helt til slutten av kjeden, eller til toppen, om man vil. Han jobber for det offentlige. I Frankrike, hvor romanen utspiller seg, er det rikelig med landbruksbyråkrater. Noe av grunnen er formodentlig at landbrukssektoren i Frankrike er overdimensjonert sammenliknet med andre europeiske land. Det betyr at franske bønder støttet av staten og landbruksbyråkratene til en viss grad har klart å motsette seg den internasjonale konkurransen. På et tidspunkt hører vi riktig nok om tankbiler med melk fra Brasil. En viss import finner altså sted, også fra land langt utenfor EU. Vennen Aymeric utstyrte seg på sin side allerede under studiets praksisdel med dress og stresskoffert for å avtjene praksistiden i et internasjonalt næringsmiddelfirma. Etter endt studium satser han imidlertid på den helt motsatte enden. Han blir melkebonde med kuer.
Alle som har sett et par fjernsynsprogrammer om moderne matproduksjon vet at ikke bare jogurten og osten lages på fabrikk i dag. Også det første leddet i den lange kjeden er i dag en fabrikk, bare med den forskjell at dyr og planter der nede ved begynnelsen ennå er levende. Vår venn Aymeric tar ikke radikalt avstand fra dette konseptet. Men han overtar jord som har tilhørt hans adelige opphav i generasjoner og på denne jorden holder han kuer på en relativt anstendig måte. Om dagen forer og melker han, om kvelden fører han regnskap. I dag er enhver næringsvirksomhet, også i primærnæringen, et byrå.
Kona til Aymeric lider imidlertid. Det er vanskelig for familien å få endene til å møtes. Så lenge kona er i huset, er det hun som fører regnskapene. Hun forsøker å spe på inntektene med hotelldrift. Dette synes imidlertid å øke slitet mer enn inntektene.
Kate
Vi forlater foreløpig Aymeric, og går over til Florent-Claude. Mens Aymeric har forsøkt å leve et stabilt og enkelt liv, har Florent-Claude skiftet jobb et par ganger og har vært sammen med flere kvinner. Den første kvinnen vi hører om er Kate. De to er en stund lykkelige, men forholdet skulle snart ta slutt.
Kate er dansk, lege av utdanning og hyperintelligent. Antakelig ligger problemet i det sistnevnte. Kate lærte språket til sin franske partner på fjorten dager. Men en dag sluttet Florent-Claude ganske enkelt å svare på Kates henvendelser.
Vi vet ellers litt lite om Kate. Hun er søt og elsker sin mann. Det burde kanskje vært nok. Men det forholder seg jo etter sigende slik at både den kvinnelige og den mannlige part i et forhold lider ved kvinnelig overlegenhet, ikke minst hvis overlegenheten er intellektuell. Inspirert av boka kan vi spørre om dette problemet kan håndteres på andre måter enn det banale «går ikke».
Kvinnens kjærlighet synes imidlertid i dette tilfellet ikke å begrenses av den intellektuelle forskjellen. Kate gråter stille, men heftig, når hun på et tidspunkt aner at hun kommer til å miste mannen. Hun gråter kanskje også fordi hun vet at hennes styrke er hennes problem. Når du merker at egen styrke slår mot deg, kan det få hvem som helst til å gråte. For Kate er det neppe første gangen hun mister kjærlighet av denne grunnen. Houellebecq stiller oss altså overfor det framtidsrettede spørsmålet om en kvinne og en mann kan leve sammen med ulik intelligens i kvinnens favør. Kan vi ikke dette, får det demografiske følger både øverst og nederst i befolkningen.
En annen mulig forklaring på Florent-Claude sin exit, er at han ikke føler seg verdig en så flott kvinne. Denne forklaringen likner, men er faktisk en annen. Her kommer menns kollektive selvfølelse inn. Etter min oppfatning befinner denne seg på et historisk lavmål. Den enkelte manns selvfølelse vil være en slags «sum» av det han individuelt oppfatter seg som, og hva som kollektivt gjelder for hans kjønn (og andre kategorier han tilhører). Det skal da mye til på det individuelle plan for i sum å komme i balanse.
Protagonisten dømmer i ettertid seg selv knallhardt for tapet av Kate. Men det hører vi om så sent, at det har kanskje ikke hatt betydning for hans store kjærlighet nummer to.
Camille
Forholdet starter perfekt. De to skjønner straks at de skal leve sammen, og de tar seg god tid til denne ordløse, felles forståelsen før de hilser på hverandre.
Camille er 19 år og student på praksis der Florent-Claude arbeider. Protagonisten er nå selv i slutten av tyveårene. Camille flytter snart inn i hans idylliske hus i den lille byen som omgir deres felles arbeidssted.
Nå står den tanke å lese i boka at Camille kanskje kunne bli Florent-Claudes hjemmeværende kone. Tanken dukker opp mens protagonisten forteller om forholdet i ettertid. Med den avstanden i tid som da foreligger, er han altså i stand til å tenke denne tanken, en tanke som i vår tid må regnes som radikal. Men mens forholdet pågikk, var en helt annen holdning framherskende, fortelles det, nemlig en manns alminnelige respekt for en kvinnes karriere.
Hvis han hadde spurt, ville hun kanskje valgt å være hjemmeværende. Dette uttrykkes i rene ord og lyser et øyeblikk opp som en mulighet over boksidene. Houellebecq har tidligere spurt oss om en mann kan elske en hyperintelligent kvinne. Nå spør han altså om en kvinne kan bli lykkelig som hjemmeværende. Også lykkelig ville hun gjort sin mann, må vi anta.
Camille reiser imidlertid tilbake til Paris for å fortsette sine studier. Florent-Claude flytter etter for å kunne leve sammen med henne, men han tier om grunnen. Han sier i stedet at han flytter på grunn av jobb. At kjærligheten for Florent-Claude står for svakt som beveggrunn til å oppgis, selv overfor den elskede selv, vil jeg si er påfallende. Vi kan merke oss dette, for han kommer til å gjøre det samme en gang til.
Paret forblir uansett lykkelig inntil protagonisten begår en dumhet. Å kalle det han gjør for en dumhet, er mitt første skritt i retning av å forstå ham. Kort fortalt lar protagonisten seg friste av en spretten rumpe, som en viss mørkhudet dame kan oppvise. Det blir ikke et engangstilfelle. Fallet for fristelsen glir ut i gjentakelser, og en dag treffer protagonisten Camille på gaten mens han går hånd i hånd med damen.
Som Kate gråter Camille heftig. Hun pakker sine ting og blir borte for godt.
Hva mener Houellebecq med dette? Jeg antar Houellebecq mener vi bør tenke over disse tingene på nytt.
For min del mener jeg at et parforhold ikke nødvendigvis bare er opp til paret selv. Et parforhold kan sikres (som institusjon) fra samfunnets side. Men siden beskyttelsen fra samfunnets side i dag nærmest er lik null, får vi nå tenke videre på det individuelle plan.
Vi kan da starte med å prøve å forstå kvinnen, Camille. Er det inntrufne egentlig en bagatell som burde vært for lite til å velte et parforhold som ellers virker super lykkelig og slitesterkt? De to hadde nå levd sammen i sju år! Mange vil vel tenke slik i dag. Er det naivt eller nærmest barnslig å mene det motsatte?
Jeg mener imidlertid at naiviteten er å finne hos dem som vil bagatellisere «dumheten». Det store ligger her hos kvinnen, som har vært i stand til å ta mannens eksklusive interesse for henne som en selvfølge gjennom sju år. Paret startet på null, men det ville nå ta mer en sju år å bygge denne forestillingen opp igjen, når den en gang er knekket, kanskje sju ganger sju. Hvis Camille finner en ny mann, vil heller ikke dette være uberørt av erfaringen og forholdet vil starte på minus.
Den som her ikke forstår begrepet «eksklusive interesse», mangler kanskje noe. Jeg er heller ikke sikker på at forfatteren av denne artikkel forstår dette. Men jeg tror det finnes noe her, og jeg tar – ikke upåvirket av Camilles tårer – Houellebecqs ord for det. Alle vi som ikke forstår dette fullt ut, og som ser mer praktisk – og muligens inkompetent – på forholdet mellom kjærlighet og sex, bør gå på jakt etter dette for oss ukjente.
Til tross for utilstrekkelig innsikt skal jeg komme med et bidrag: Kan en mann X være fullt og helt intim med en kvinne Y uten at denne kvinnen har del i hans forhold til kvinnen Z? Representerer ikke kvinnen Z en del av ham som er viktig? Hvis hun ikke er viktig, kan han vel la være? Hvis hun er viktig, finnes det noe viktig ved ham som Y ikke har del i. Noen helhet X-Y blir det da ikke. Som kjent vil ofte Y «merke at noe er galt», som det gjerne uttrykkes. En mann kan føle seg stor med to kvinner, men den kvinnen som trodde seg alene med mannen, vil fort føle seg halvert. Den sammenhengen hennes liv inngikk i, viste seg å være en annen enn hun trodde.
Formodentlig vil alt sammen gjelde også i motsatt kjønnsretning. Erfaringsmessig er vel retningen i tilfellet her den mest typiske, men bare når det gjelder seksuell utroskap. Uten å komme nærmere inn på dette, nevner jeg at det også finnes andre former for utroskap i et parforhold (økonomisk, sosial etc.).
Ovenfor har jeg nevnt samfunnets manglende beskyttelse av parforholdet (dets integritet). I tillegg vil jeg si at hva man kan kalle samfunnets «infrastruktur» for tilgivelse og forsoning, er svak. De to begrepene står svakt i vår bevissthet, og det finnes knapt moralske autoriteter som kan hjelpe med prosessen.
Så var det mannen. I tilfellet Florent-Claude tror jeg ikke hans «dumhet» kan forklares mer enn bare et stykke på vei med at hans forståelse av «eksklusiv interesse» også kan være mangelfull. Vi må vel heller gå ut fra at han har en viss forståelse. Han har jo levd sammen med denne kvinnen, som har forstått det, og delt kjærligheten med henne gjennom sju år.
Desto mer gjenstår å forklare hvorfor han setter det hele på spill. Hva om han ikke var blitt oppdaget? Han ville selvfølgelig ha fortsatt. Når han ikke snur før han gir etter for fristelsen, eller senest etter første natt med den eksotiske, er det ingen grunn til å tro at han ikke ville fortsette. Om grense-«nytten» er fallende med økende antall ganger falt for fristelsen, er grensebelastningen på den dårlige samvittigheten enda mer fallende.
Hva om de to var blitt værende i landsbyen? Hadde Florent-Claude spurt Camille om hun ville være hans hjemmeværende, ville denne spesielle kjærlighetserklæringen ikke blitt fortidd. En annen kjærlighetserklæring, den som lå i hans flytting etter Camille til Paris, ble også fortidd. Slik erklæringer om kjærlighet vil bygge et forhold opp, vil fortielser kanskje heller ikke etterlate forholdet uberørt.
Jeg kan ikke se noen annen (individuell) forklaring på protagonistens omgang med fristelsen enn at han ikke var sterk nok til å sikre forholdet. Man kan kanskje også spørre om hans kjærlighet var sterk nok, men han var i alle fall ikke sterk nok.
Det verste
Før vi sier mer om kjærligheten, la oss se nærmere på de to mennenes arbeidsliv. Vennen Aymeric har altså av hva man må se som anstendighetsgrunner (ikke velferd) valgt et litt uvanlig liv som bonde. Protagonisten, får vi vite, har også forsøkt å gjøre visse fornuftige prinsipper gjeldende. Han spesialiserer seg etter hvert på å utrede (negative) konsekvenser av økt internasjonal handel for Frankrikes bønder. For dette får Florent-Claude godt betalt, men ellers får arbeidet etter alt å dømme ikke konsekvenser for politikken.
Dette er imidlertid ikke det verste. Det verste møter vi elegant innflettet i Camille og Florent-Claudes første, romantiske dager. Den unge praktikanten blir sendt ut for å se på en kylling-fabrikk må vi kalle det. Camille blir så sjokkert ved det hun ser at hun må flykte fra synet. Arketypene jomfru i nød og ridder kommer i spill. Camille ringer Florent-Claude, som straks bringer henne «i sikkerhet». Sjokkert synes også Houellebecq. Dyrene fatter ikke, skriver Houellebecq, de fatter ikke det livet de har. Som vi ser, brukes her antroposentriske begreper, men jeg vil si ikke uten relevans. Dyrene har ikke opplevd annet, men fatter ikke at verden er som den er. Godt sagt, spør du meg. Dyrene stresser rundt, til det ytterste «forstyrret» av det eneste de vet om. De er på hvileløs leting etter et liv og en verden som de bare dypt instinktivt kan ane må finnes.
Jeg for min del aner en forbindelse her mellom kyllingenes liv og menneskenes. Menneskene i romanen fatter heller ikke at livet er som det er. Om det også er en årsaks-forbindelse mellom kyllingenes liv og menneskenes, skal jeg komme tilbake til, men la oss først se på likheten.
Blant menneskene er det i første rekke bonden Aymeric og hans kolleger som ikke fatter at livet er som det er. Formodentlig arbeider bøndene hardt og med stadig bedre teknologi. Likevel tjener de mindre og mindre. Årsaken er selvsagt melken fra Brasil nevnt ovenfor, samt annen internasjonal konkurranse. Er du tilhenger av frihandel og billig mat? Det er vel i så fall forståelig. Men spørsmålet er om dette har en øvre grense. Dette skal vi også komme tilbake til, men la oss først gjøre oss ferdige med hva de franske bøndene ikke kan fatte.
For bøndene ender det – også ufattelig – med skyting og ti døde. Aymeric og hans kolleger bøndene er desperate, og har til slutt sperret motorveien til Paris med sine traktorer. Også lederen for bøndenes organisasjon har sluttet seg solidarisk til. Det er ikke første gangen de sperrer en vei, men for antatt første gang har de tatt med sine jaktgeværer! Fremst på barrikaden finner vi Aymeric, som i mellomtiden er blitt forlatt av kone og barn. Aymeric er den som skyter først og som dør først. Politiet skyter naturligvis mest effektivt. Ni bønder og én politimann dør.
Om du er tilhenger av frihandel og billig mat, og samtidig vil unngå blodbad, må du oppfordre bøndene direkte, eller du må via det politiske system oppfordre til, at bøndene får klarere beskjed om at de må skifte bransje, kanskje allerede før de tar utdanning og før de for eksempel via sin håndtering av arv knytter seg til bransjen. Bøndene kan ikke løse problemet ved for eksempel å flytte innenfor landet. Man kan heller ikke vente at franske bønder skal lære seg portugisisk og flytte Brasil. Der ville det dessuten neppe være plass til dem.
Eneste alternativ til denne omstrukturering av samfunnets forhold til bøndene er å by et antall av dem bedre rammebetingelser. Spørsmålet har en viss likhet til det som skjer i USA, og som var noe av grunnlaget for Donald Trumps valgseier i 2016. I USA er spørsmålet om fabrikkarbeiderne bør lære seg kinesisk og flytte til Kina. Et samfunn som absolutt ikke kan sysselsette store segmenter av egen befolkning, har et problem som det er feil å kalle økonomisk. Problemet er større.
«Bull-shit» arbeid
Det hele har noe med menn å gjøre. Det er menns tradisjonelle arbeid som forsvinner ut av landet til Brasil og Kina.
La oss se nærmere på protagonistens jobb i lys av dette. På et tidspunkt bestemmer han seg for å si opp den lønnsomme jobben som utreder av negative konsekvenser. Han skal begynne som rådgiver hos visse søramerikanere, sier han. Hvordan selge mer melk til Frankrike? Florent-Claude har kompetansen. Hans arbeidsgiver reagerer naturligvis litt på dette, men bare litt. Det er ikke første gangen han opplever «sidebytte».
Jeg for min del skal ikke si noe om sidebytte, men i stedet påpeke hvordan en situasjon med to sider skaper to jobber, den ene mer lønnsom enn den andre. I 1930 spådde John Maynard Keynes at vi ved århundreskiftet ville ha nådd tredobbel produktivitet. Han fikk rett, men vi benyttet ikke dette til å redusere arbeidstiden. I stedet har vi økt konsumet av mat, dernest av andre varer og så til slutt tjenester.
Min kilde til Keynes sin spådom er en annen amerikaner, nemlig antropologen David Graeber. Graeber går i en bok kalt «Bullshit Jobs: The Rise of Pointless Work, and What We Can Do About It» (2018) til angrep på den typen arbeid som er oppstått i kjølvannet av produktivitetsøkningen. Han godtar veksten i noen sektorer, som for eksempel helse, men mye arbeid som gjøres i dag er i bunn og grunn «pointless», mener han. Juss er hans favoritt-skyteskive for kritikk.
Den samme preferansen har forfatteren av denne artikkel. Juristene kan vi si lever av å forvalte forholdet mellom to sider, og de vet som kjent å ta seg godt betalt. Når de kan ta seg godt betalt, må det være fordi det lønner seg for dem som betaler. Man antar altså at relativt store utgifter til juridisk bistand, først for å sikre stillingen gjennom dekkende avtaler og annet forebyggende, siden i forbindelse med de konflikter som likevel oppstår, tross alt lønner seg. Har forresten produktiviteten i det juridiske arbeidet økt – et arbeid like gammelt som industrialiseringen? Neppe, og «juridisk produktivitet» lar seg kanskje ikke en gang definere. Omfanget av juridisk arbeid i samfunnet bestemmes trolig av noe annet. Mitt forslag: behovet for juridisk arbeid er omvendt proporsjonalt med moralens stilling i samfunnet. Med «moralens stilling» menes i hvilken utstrekning moral oppfattes som relevant, og dernest i hvilken grad folk faktisk har moral. Mange vil kanskje finne denne koblingen mellom juss og moral fremmed, eller endog søkt, og prøver du å diskuterer forholdet med en jurist, vil du bare få indirekte bekreftelse på at det er en sammenheng. Ni av ti jurister vil si at juss er juss, og overlate moralen til prester (som vi ikke lenger har). Du kan likevel ta svaret som en bekreftelse ved å ta i betraktning den blandingen av naivitet og usikkerhet juristene svarer med, og den arroganse du møter hvis du spør en gang til. De svarer da som om de ensidig kunne fastsette sin rolle i samfunnet.
Hvis du holder ut alt dette, vil du kunne oppleve med hvilken heftighet jurister avviser videre oppfølging. For min del trekker jeg den konklusjon at jurister lever av å forvalte forholdet mellom to parter, og at de lever best der det ikke finnes tydelig moral. Deres ekspertise består i å manøvrere i et landskap der jussen er tvetydig, og det er for så vidt greit nok, men mindre greit er at de også manøvrerer mellom juss og moral. Dette er ikke greit når de impliserte juristene (heller ikke dommere?) verken har eller påberoper seg moralsk autoritet. Eller er det kanskje slik at juristene i mangel av prester har overtatt som moralske autoriteter? Jeg kan ikke se at det her finnes noe tydelig svar, men jeg mener det finnes en utydelig praksis. Siden det hele også er litt pinlig for samfunnet, oppstår tabuer som man attpå til må manøvrere rundt. Juristene er lommekjente i dette landskapet (som de selv har skapt), og lever av folks manglende lyst og evne til selv å ta seg fram.
Det finnes også andre eksempler på at forholdet mellom to (eller tre) parter lager to (eller flere) jobber som i bunn og grunn er «pointless». Siden kritikk av juss er min personlige favoritt, skal jeg ikke la denne stå alene.
Forholdet mellom søkemotorene og dem som gjerne vil bli oppsøkt, lager mange jobber. Det pågår her en konstant «krig» mellom søkemotorene, som Google, og dem som gjerne vil bli søkt opp. Opprinnelig skrev journalister og andre som ville si noe på nettet, for mennesker. Søkemotorene prøvde etter beste evne å tilpasse sin søkemetodikk til de menneskelige søkernes antatte behov. Etter hvert fant imidlertid nettstedene ut at de kunne komme høyere på trefflista ved å legge inn populære søke-ord på spesielle steder i sine nettsider. Om dette ikke gjorde nettsiden mer relevant for leseren, så kunne det virke slik for søkemotorene. Google «svarte» med å forandre søkemetodikken (arbeid!) og holde den nye varianten hemmelig. Dette skapte igjen nytt arbeid på den andre siden: knekke koden og tilpasse nettsidene på nytt. I dag kalles dette søkemotoroptimalisering – «bull-shit» arbeid for mange.
Tilbake til de to Frankrike, vil jeg si det er mye som tyder på at begge er i kontakt med forskjellen mellom ordentlig arbeid og «bull-shit». Bøndenes raseri er kanskje ikke drevet av deres situasjon alene, men av en sammenlikning. De har kanskje den oppfatning (eller følelse) at deres arbeid er mer grunnleggende nødvendig for menneskene enn for eksempel landbruksbyråkratenes arbeid (for ikke å snakke om deres formodentlig eksportorienterte søramerikanske motparter). Problemet er ikke bare at «bull-shit» jobbene finnes, men også manglende diskusjon om forholdene. Mens Aymeric desperat griper til våpen for å komme ut av uføret, er Florent-Claude sin reaksjon mer stillferdig. Han tar pillen. David Graeber snakker om et dypt sår i vår sivilisasjon. Innerst inne vet vi alt dette, men vi snakker ikke om det – i alle fall ikke på en måte som svarer til problemets personlige karakter.
I studietiden framstod de to vennene i sammenlikning med sine jevnaldrende som mer enn vanlig våkne. De var innstilt på ikke uten videre å følge strømmen. For Aymeric sin del har vi sett hvilke praktiske konsekvenser han har trukket. Når det gjelder Florent-Claude, lar Houellebecq oss forstå at han valgte det offentlige framfor for eksempel næringsmiddelindustrien fordi han ville utrette noe mer enn bare å sikre sin egen velferd.
Desto mer tragisk er det hvordan romanen lar arbeidslivet til de to ende. Aymerics død er enda verre enn det som framgår ovenfor og ikke entydig heroisk. Under konfrontasjonen med politiet retter han i siste øyeblikk geværet mot seg selv. Når det gjelder Florent-Claude, skifter han faktisk ikke side, det er bare noe han unnskylder seg med overfor arbeidsgiveren. Han gjør i stedet slutt på sitt arbeidsliv ved rett og slett å forsvinne. Ifølge Houellebecq gjør tusener av franskmenn dette hvert år. De tar eventuelt med seg penger, men forlater ellers arbeidsgivere, koner, barn, venner og familie. Mens Aymeric helt bokstavelig tar livet av seg, begår Florent-Claude «sosialt selvmord». I Frankrike er det sistnevnte for øvrig fullt «lovlig». Politiet kan riktig nok finne folk, hvis de pårørende ber om det, for eksempel ut fra mistanke om bortføring, men politiet kan ikke mot viljen til dem de finner røpe deres nye tilholdssted.
Desperasjon + depresjon = likegyldighet
Gjennom skildring av miljøer og bifigurer gir Houellebecq oss et bilde av det sosiale og kulturelle landskapet som omgir de to vennene – vår samtid. Når vi møter protagonisten første gang, i romanens nåtid, er han på ferie i Spania i en koloni med andre turister fra hjemlandet. Disse synes opptatt av små ting, men uten glede og dybde. De minner litt om kyllingene som Camille så, men uten deres desperasjon. Vi kan si at de utgjør en relativt rolig blanding av protagonistens dype depresjon og vennen Aymerics desperasjon. Depresjonen og desperasjonen utjevner hverandre og gir likegyldighet.
Houellebecq skildrer også vår samtid gjennom romanens bifigurer, ikke minst gjennom ektefellene til de to mennene. Den tredje kona til Florent-Claude, og som han forsvinner fra, har en livsstil som bare kan kalles dekadent. Et par kvelder i uka er hun hyper-dekadent. Tomheten i grunntilstanden søkes fylt opp med stadig mer vidtgående adspredelse. Forholdet til mannen synes å ha forfalt til luksus-prostitusjon. Aymeric sin kone er sliten, men det er liv nok i henne til å rømme fra mannen med en prominent musiker når hun får sjansen. Hun tar uten videre med seg barna (til London), og det er også liv nok i henne til å ta kamp med eks-mannen om penger. Vakende i utkanten av historien finner vi også en taus pedofil (en mann). Florent-Claude kommer tilfeldigvis over ham i full aktivitet, men bedyrer av frykt for konfrontasjon at han ikke skal melde ham. Den pedofile slipper unna.
Lite å bli munter av, dette, kanskje spesielt hvis du er mann.
Mannen versus naturen
Det i samfunnet som påvirker hans mulighet for jobb, er viktig for en mann. Likeledes er de forhold i hans omgivelser viktige som legger til rette – eller ikke legger til rette – for at han kan inngå en forbindelse med en kvinne. På leting etter sammenheng mellom disse to skal jeg stille et spørsmål som muligens kan sette oss på sporet av noe: Hvem er ansvarlig for de kyllingene som Camille ikke orket synet av?
Det er en ikke ukjent forestilling at dødbringende jakt og annen hard kontroll over naturen er mannlig. Det er heller ingen ukjent forestilling at dette kan overdrives og perverteres til noe brutalt. For eksempel har den amerikanske bestselgeren John Williams skrevet tre romaner som alle forteller om menn som på ulike vis steller i stand ulykke fordi de ikke balanserer sin trang til kontroll med noe annet og mer humant. I en av de tre romanene, en historie om bøffeljakt i det 19. århundre, utsletter protagonisten alene en kjempeflokk – attpå til forgjeves med tanke på å bli rik, viser det seg. Et hjemlig eksempel kan være Arthur Johansen som i sitt skuespill om utbyggingen av Rjukan-fossen fra 2005 lar entreprenøren Sam Eyde – også en mann – stå og pumpe opp sitt ego foran fossen før han legger den i rør.
At menns ego framstilles som komisk, forekommer relativt ofte, men poenget med disse to eksemplene er at menns ego og deres ambisjoner om kontroll stilles opp mot naturen. I USA finnes en gruppe menn som kaller seg «Conscious Men». De ber naturen, som de regner som feminin, om «unnskyldning» på vegne av sitt kjønn (samt for en rekke andre forhold).
Kvinnen og moralen
Har den beskrevne forestillingen om den mannlige kontroll med fare for perversjon noen plass i den moderne kjønnsdebatten? Og hvor står i så fall kvinnene?
Mitt umiddelbare svar er at kvinnene gjennom historien mer enn gjerne har båret kåper av bøffelskinn og annen dyrehud, enten dette har vært frambragt brutalt eller på mer human måte. Kvinner spiser så vidt jeg vet også gjerne kylling og egg, og de spør vel ikke mer etter produksjonsmåten enn menn. Jeg minner om at de to forfatterne nevnt ovenfor er menn, og det er jo Houellebecq også. Om det er menn som står under denne spesielle mistanken (og andre mistanker), er det menn som reiser mistanken også. I denne diskusjonen (i den grad det er diskusjon) virker kvinnene heller fraværende. Men kvinner reagerer kanskje likevel. Om det er herr Michel Houellebecq som skriver om reaksjonen, er det kanskje ikke tilfeldig at han lar fru Camille være den som reagerer.
Her er vi kanskje ved et avgjørende spørsmål i forholdet mellom de to kjønn. Er det slik at menn perverterer mens kvinner reagerer? Men vet kvinnene i så fall hvorfor de reagerer? Man kan spørre om kvinner i 2020 nærmest på prinsipielt grunnlag har sluttet å interessere seg for menn og ikke lenger er følelsesmessig tilgjengelige. Jeg har hevdet at en mann jobber for å kunne elske en kvinne som han virkelig kan elske. Det sier da seg selv at dersom kvinner og deres kjærlighet ikke kan stilles i utsikt, vil menn slutte å jobbe. Dette vil i så fall gjøre slutt på perversjonen også.
Situasjonen er imidlertid heller ikke så enkel som at kvinnene i mellomtiden er passivt avventende. Snarere synes det som at kvinnene går menn en høy gang når det gjelder perversjon, bare på andre måter. Den tredje kona til Florent-Claude er (til dels, men bare til dels, uten hans viten) som nevnt ovenfor hyper-dekadent (jeg utelater detaljene). I det faktiske livet utenfor romanenes verden er det kvinner som (i hovedsak) er ansvarlige for det relativt høye antallet aborter som tas, og det er i første rekke kvinner som har omorganisert omsorgsarbeidet for barn og eldre fra personlig (privat) til upersonlig (offentlig). Jeg vil påstå at for noen tiår siden var dette i strid med kvinners samvittighet. Men i dag synes det å gjelde, at ute av syn er ute av sinn.
Det er mulig at menn på grunn av det jeg har kalt perversjoner har bare mangelfull moral i kvinners øyne, men det synes dessverre som om de selv ikke har noen. Men kvinner har da empati (se bare på Camille!) – trengs det moral når du har empati? Ja, og nei. Når moral står i motsetning til egoisme, kan empati bringe deg til å gjøre det moralsk riktige. Men når du, etter en nærmere vurdering, skal holde noen ansvarlig, står empati i motsetning til moral.
Hvis kvinner reagerer, og reaksjonen retter seg mot menn, og hvis de ikke har peiling på hvorfor de reagerer, vil deres dødbringende ikke-tilgjengelighet ramme menn uten noen som helst fornuftig differensiering. De menn som er på rett spor, kan faktisk fort bli de første som rammes, slik som Aymeric, mens den mann som tjener seg rik på for eksempel kyllingproduksjon, får kvinners kjærlighet. Når kvinner reagerer, er de kanskje nede i sine mest primitive instinkter. De reagerer nok med rette, men kun destruktivt i første omgang.
Hva har vi mistet – kanskje steinaldermannen?
Houellebecq skriver at frihandelsbyråkratene i EU ikke ser pragmatisk på spørsmålet om handel. Frihandel er for dem et spørsmål om tro.
Et godt valg av trosretning, spør du meg. Et samfunn bør bygge vesentlig mer på frihet enn på tvang. Litt tvang vil riktig nok alltid være nødvendig, nærmest av praktiske grunner. Det er for eksempel nødvendig å kontrollere at alle betaler på bussen, slik at det ikke koster for mye å drive bussene.
Men ellers er det en intrikat kombinasjon av kultur og teknologiske forhold som bestemmer hvor mye tvang som er nødvendig. At det er teknisk mulig å importere en ferskvare som melk fra et fjerntliggende land som Brasil, var for eksempel nytt for meg. Hver ny oppfinnelse gir menneskene en ny frihet til å bruke oppfinnelsen, men hver gang oppstår også et spørsmål om denne friheten går ut over noe annet.
Hvilke hensyn finnes på den andre siden? Eksistens må gå foran frihet. Menneskene, heller ikke de av menneskene som er menn, har glede av friheten hvis de ikke eksisterer. Jeg tenker her ikke på det «banale» om man fysisk lever. Mer enn dette må til for at menneskene skal oppleve at de eksisterer. Den skjebne som etter hvert blir protagonisten i «Serotonin» til del, er et tragisk eksempel på skrittvis overgang til ikke-eksistens.
Skal vi derimot definere eksistens positivt, må vi pent rette blikket bakover i tid før vi igjen kan rette blikket framover. Hvis vi har mistet noe vesentlig i vår eksistens, og kanskje knapt er oppmerksomme på tapet, er det bare fortiden som kan fortelle oss hva vi har mistet. Den som holder spørsmålet Har vi mistet noe? for bakstreversk, lider av en overtro på framskrittet, formodentlig i frykt for å oppdage hva han eller hun kan ha mistet, og kanskje ikke en gang vet finnes.
Kunne det være en ide for mannen å slå følge med kvinnene inn i det primitive? At den mannlige protagonisten i «Serotonin» og hans venn var mer enn vanlig våkne og bevisste da de skulle velge yrkesvei, har dessverre ikke ført til noen påviselig fordel når det gjelder livskvalitet eller opplevd mening med tilværelsen. Hvis du i et samfunn (eller i en hel sivilisasjon) ikke synes å kunne leve ordentlig som menneske, kan livet kanskje føres videre ved å gå noen trinn ned?
Romanens dramatiske høydepunkt nås når Florent-Claude i romanens nåtid pønsker ut en strategi for å vinne tilbake den for mange år siden tapte Camille. Når Florent-Claude legger sin plan, kommer han i kontakt med primitive krefter i seg selv. Han later også til å forstå kvinnens tilsvarende. Ved gjennomføringen kollapser han imidlertid i siste øyeblikk. Steinaldermannens vei er ikke åpen for ham. Detaljene er av en slik art at de bare bør framstilles innenfor rammen av fiksjon, og altså ikke her. Bra var det at planen ikke ble gjennomført (detaljene vil overbevise deg), men måten veien ble stengt på, er etter min oppfatning ikke bra. Primitiv kraft kan og bør konverteres i noe sivilisert, men kollaps gir ikke kraft til noe.
I Houellebecqs roman finnes imidlertid også et helt annet svar på spørsmålet Hva har vi mistet? Svaret kan ses også andre steder i hans forfatterskap. Som menneske kan du bare eksistere hvis du hører til. Hører du ikke til noe sted, vil du være på hvileløs leting til du har funnet tilbake til det du eventuelt hadde, eller til du har funnet et nytt. Å være på leting er til å holde ut, men bare hvis et mål er i utsikt. Har du ikke noe mål i utsikt, lever du som kyllingene.
Er du komplett ufølsom for kyllingenes liv, må du for øvrig regne med å miste noe av følsomheten for hva som skjer i eget liv. Dette er mitt svar på spørsmålet om årsakssammenheng mellom dyrenes skjebne og menneskenes. Ignorerer du det du ser i fjernsynsprogrammene om moderne dyrehold, ignorerer du også noe du vet om eget og andre menneskers liv.
Tilhørighet
Tilhørighet dreier seg om mennesker. Tilhørighet kan knyttes til sted, men et sted byr bare på tilhørighet dersom også andre mennesker er knyttet til stedet. Som den tyske dikteren Christian Morgenstern (1871-1914) sier: Du er ikke hjemme der du bor, men der du blir forstått.
Mitt forslag er imidlertid: der du blir elsket. Men i «Serotonin» ender begge mennene opp uten tilhørighet til en kvinne.
På spørsmålet om sammenheng mellom menns jobb og menns kjærlighetsliv, som jeg stilte innledningsvis, vil jeg nå svare slik: Florent-Claude forspiller kjærligheten primært av indre grunner. Han mangler den selvfølelsen som skal til for å holde fast ved de kvinnene han er lykkelig med. Men det er på grunn av sitt tvilsomme arbeidsliv – «det store såret» – at hans tilstand er så dårlig som den er. For vennen Aymeric stiller det seg i utgangspunktet motsatt. Hans arbeid kaster lite av seg, men det er moralsk ok. Kona orker imidlertid ikke å dele det vanskelige livet med ham.
Er da de to kjønn like mye skyld i det miserable? Det kommer an på om kvinner kan holdes ansvarlige.
Kan ikke kvinner holdes ansvarlige, faller også miseren i for eksempel Aymerics tilfelle tilbake på mannen. Menn kan da individuelt søke et arbeidsliv som gir en bedre kombinasjon av anstendighet og velstand. Hvis dette ikke er mulig, kan menn søke å sikre seg bedre betingelser kollektivt. En tredje og mer radikal mulighet er å ta spørsmålet prinsipielt opp med kvinnen. Om det ikke lykkes, faller ansvaret tilbake på menn – det er uansvarlig å overlate makt til den som ikke tar ansvar.
På korset?
Av eksistensens prioritet foran friheten følger at de frihandels-troende byråkratene i EU og andre steder må vike for andre profeter som måtte ha noe vesentlig å si om vår eksistens. Flere har meldt seg, og noen har som kjent fått et publikum. Jeg nevner den kanadiske professoren Jordan Peterson og den svenske tenåringen Greta Thunberg. Disse reiser som kjent verden rundt og taler til folk.
Det finnes også mer lavmælte med et budskap, som for eksempel den engelske filosofen Roger Scruton (som døde i januar). Han var Brexit-tilhenger og mente at tilhørigheten til et territorium er viktig for demokratiet og for menneskene. Er også Houellebecq en profet? Verdens problemer kan man ta for seg med ulike perspektiver. Ibsen sa om seg selv at han steg ned i «kloakken» for å rense opp. Til sammenlikning skal hans forfatterkollega Emile Zola ha steget ned i kloakken «for å ta seg et bad». Jeg må si jeg i hovedsak opplever romanen Serotonin som en lang svømmetur a la Zola. Men Houellebecq gir oss en overraskelse når siste side kommer. Vår protagonist sier på side 308 at han nå skjønner hovedpersonen i det dramaet som i sin tid kulminerte på Golgata. Det hevdes at problemet i dag er det samme som den gangen: menneskenes harde hjerter.
Men hva så? Jeg skal straks gå videre på dette, men la meg først minne om at Houellebecq selv har «ofret livet» – det vil si et liv i normal frihet. På grunn av sin forrige roman, Underkastelse (2015), som handler om det fremtidige, muslimske Frankrike, må han ha konstant politibeskyttelse. Som vi vet er dette ikke noe enkelt liv (jf. Salman Rushdie).
Houllebcque mener kanskje at flere må ofre (av) sitt liv slik at moralen kan gjenoppstå som del av kulturen under ny teknologi og moderne forhold ellers, det vil si demokrati, globalisering og en sekularisert rettsstat? Den viktigste forskjellen på antikkens Romerrike og dagens sivilisasjon er kanskje demokratiet. I dag er det ikke Pontius Pilatus og Keiseren som er øverste myndigheter, det er folk flest. Folket spilte riktig nok en rolle også den gangen ved å rope «Gi oss Barabbas fri!». Men under demokratiet er de som står på toppen av samfunnet enda mer avhengige av hva folk sier og ikke sier. Eller er det heller omvendt, slik at folket desto mer setter sin lit til dem som er på toppen? Det er faktisk ikke klart hvem som i siste instans sitter med ansvaret i et demokrati. Det kan oppstå «huller», og jeg vil for min del ikke utelukke gapende hull. Om det er uansvarlig å overlate makt til den som ikke tar ansvar, er en samfunnsstruktur hvor det ikke er klart hvem som er ansvarlig overfor hvem, strukturelt uansvarlig.
Men hvem faller da ansvaret tilbake på? Aller siste setning i «Serotonin» er et hjertesukk: et offer synes ikke til å komme utenom.
For min del er jeg fristet til å foreslå en nytolking av bibelhistorien på dette punkt. I stedet for uten videre å gjenta offeret kan vi la Jesu død på korset tjene som en advarsel. Videre er det store ved Jesu død på korset (ifølge blant annet Roger Scruton) ikke at han døde (mange har dødd på korset), men at han tilgav dem «for de vet ikke hva de gjør».
Men har ikke «folk flest» i dag bedre grunnlag for å vite hva de gjør? De bør kanskje ikke uten videre tilgis. De vet hva de gjør, eller burde vite det. Jeg vil gå inn for i høyden «betinget tilgivelse» – forutsatt at de tar ansvar.
For den som vurderer et offer, blir valget uansett ikke enkelt. Du kan ta Bibelen som en advarsel og være oppmerksom på den faren folk flest utgjør. Men så lenge folk flest gjør det de gjør, blir samfunnet, også ditt samfunn, preget av dette. Skal du ta alvorlig til motmæle? Tåler du å ta spiker for spiker etter hvert som de drives inn?
De to mennene i «Serotonin» går det begge ille. Florent-Claude «dør» sosialt og kanskje psykisk gjennom sin forsvinning og Aymeric dør altså for egen hånd. Florent-Claude «dør» av tilpasning til en kultur i forfall, Aymeric fikk sitt liv ødelagt fordi han prøvde å leve anstendig. Men hvis du i motstand mot de krefter som det i Bibelen er advart mot, velger å gjøre det offer som er nødvendig for, la oss si en menneskelig utvikling av samfunnet, har du den fordel at du ikke blir preget av utskeielsene rundt deg, slik Florent-Claude ble. Du forblir et anstendig menneske på det indre plan. Gjør du heller ikke som Aymeric, som fullbyrder offeret for egen hånd, er det ikke fullt så lett for folk å si at du er selv ansvarlig.
Jeg slutter meg til sluttsatsen til Houellebecq – det ser ut til at et offer ikke er til å komme utenom. Ta til motmæle, men tilgi dem ikke nå! Folk flest må ta ansvar ellers fungerer demokratiet ikke.