Tikkende kjønnsbombe

I forbindelse med Hjernevask-debatten sier Gudmund Hernes ”so what?” til biologiske forskjeller og forsvarer sosialdemokratiets vekt på det sosiale i Morgenbladet 12/3. Man kan være enig med ham i følgende: Reduksjon av nedarvede sosiale forskjeller har hatt verdi, selv om den gjenstående biologiske arven blir desto mer utslagsgivende. Men går sosialdemokratiet i Norge nå på overtid? F eks økt vekt på teori i yrkesskolen betyr kanskje at man forsøker å oppheve genetiske forskjeller. I så fall begynner vel utjevningspolitikken å likne en dampveivals som løper løpsk.

Hva så med kjønn? Hvis foreldre behandler en gutt og en jente ulikt, er det ikke sikkert at dette kommer fra foreldrene eller fra kulturen. Det kan komme fra barna selv. Forskningen til engelske Simon Baron-Cohen viser at ulike tendenser ligger i barna fra fødselen (Hjernevask 1). Å bekrefte barna er nettopp en oppgave for foreldre og andre voksne. Å ikke gjøre det, er mishandling.

Også overfor voksne kan kjønnsnøytralitet være en type “mishandling”. Kjønnsforskerne i Norge har gitt oss det bildet at naturlig kjønn knapt eksisterer og definitivt ikke har noen framtid. Byråkrati og politikere har søkt nøytralitet og likhet i enhver sammenheng. Jon Hustad viste i en kronikk i Aftenposten 7/3 hvordan en spesiell gruppe mennesker født med tvetydig fysiologisk kjønn har tatt livet av seg fordi vitenskapen trodde man fritt kunne velge deres psykisk kjønn og kjønnsoperere dem som barn. Mindre dramatisk, men tallmessig mer omfattende, kan virkningen være for den vanlige kvinne og mann. Hva går vi ikke glipp av ved ikke å anerkjenne hverandre som kvinner og menn respektive?

Kanskje ikke så mye. Kjønn lever for en stor del videre, til tross for “nøytralitetspolitikken”, kanskje særlig når man går utenfor “the chatting class”. Harald Eia påviser at kjønn eksisterer, og takk for det, men for mange er det faktisk ikke nødvendig.

Gitt at kjønn eksisterer, kan neste spørsmål være: Hvordan er kjønnenes stilling? Her vil jeg hevde at bestrebelsene på likhet og nøytralitet gjennom de siste 40 år har hatt helt ulik virkning på de to kjønn. Her kan Harald Eia gjerne lage en oppfølger!

At virkningen av likestillingspolitikken skulle være ulik for de to kjønn, var jo også hensikten fra begynnelsen, men hensikten var ikke at kvinner skulle bli det nye ”Herrefolket”. Blir lederjobber sett som et privilegium fordi menn dominerer og barneansvar tvert i mot sett som en byrde fordi kvinner dominerer? Hvor mye kvinner betaler i skatt sammenliknet med menn er et upassende spørsmål. Men hvor mye husarbeid menn gjør sammenliknet med kvinner anses som et nødvendig spørsmål. Kunne en kvinnelig skihopper blitt hardt straffet for å ha “sneket” seg foran en mann ved åpningen av Kollen? Det er forskjell på sæddonasjon og sorrogatmoderskap, men er forskjellen så stor at det ene skal oppmuntres mens det andre forbys?

Hvis disse eksemplene er representative, står kvinner i dag langt sterkere enn menn. Men kvinnene står i så fall ikke på egne ben. Deres styrke bygger på favorisering gjennom offentlige ordninger og en stri understrøm av politisk korrekthet.

Kanskje sier Gudmund Hernes ”So What?” til dette også. Men jeg mener yngre og mindre veletablerte menn jobber i konstant motvind. Videre må faren for ”muskelsvinn” etter hvert være overhengende hos motsatt kjønn. Jeg håper vi sitter på en tikkende kjønnsbombe. En felles eksplosjon hvor mennene kaster åket og kvinnene kaster de førti år gamle krykkene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.