- Roger Ingebrigtsen
Av statssekretær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebrigtsen. Artikkelen er opprinnelig publisert i Offisersbladet nr 2, 2011 og gjengis med forfatterens velvillige tillatelse.
I en artikkel i Offisersbladet nr 1, 2011 uttrykker kaptein Johannes Mella frustrasjon over kravet om likestilling også i Forsvaret. Han kritiserer mangelen på innlegg og motforestillinger mot forsvarsminister Faremos krav til økt antall kvinner i Forsvaret. Han problematiserer kvotering og fokuset på likestilling ”mens vi kriger i Afghanistan”, som han sier. Dette må imøtegås. Det er for eksempel viktig å påpeke at likestilling ikke er en særnorsk agenda, men et krav fra det internasjonale samfunn som Norge må forholde seg til – og hilser velkommen. Videre er det viktig å påpeke at Forsvaret har behov for både kvinner og menn, som skal delta i operasjonene i Afghanistan og utføre Forsvarets daglige drift. Å beskylde kvinner for å være kvotert inn, kan vitne om mangel på forståelse for Forsvarets faktiske behov for kompetent personell – eller til og med misunnelse.
Levende debatt
Kaptein Mella fortjener honnør for sitt engasjement, og for å bidra til debatten ved nettopp å skrive et kritisk innlegg som han selv etterlyser. Jeg kan forøvrig vise til en debattbok fra Forsvarets høgskole utgitt i 2010 under tittelen Uniformitet eller mangfold? Norsk militærprofesjon i endring. Der argumenteres det både for og imot flere kvinner og økt mangfold, i tillegg til at temaet nyanseres på en måte som både Mella og alle andre kan lære mye av. Jeg kan også huske å ha sett artikler og innlegg om kvinnerekruttering til Forsvaret, både i Forsvarets Forum, befalsorganisasjonenes medlemsblader og mediene generelt. Så jo, det finnes en levende debatt, med synspunkter av alle avskygninger.
Likestillingsagendaen er internasjonal
Med jevne mellomrom spør FN oss om hvordan det står til med kvinners situasjon i Norge. Vi må rapportere til FNs komité for bekjempelse av diskriminering mot kvinner – CEDAW – om andelen kvinner i maktapparatet – politiet, forsvaret, politikk. Vi blir spurt om hvordan voldsstatistikkene ser ut, og om kvinners deltakelse i arbeidslivet. Senest i 2010 oversendte Norge en utførlig rapport. I 2000 lanserte FNs sikkerhetsråd Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Den ble banebrytende for å sette fokus på kvinners deltakelse og beskyttelse i konflikthåndtering og fred. Der oppfordres alle medlemslandene blant annet til å styrke sin kvinnerekruttering til den militære organisasjonen, og til operasjoner. Dette som ett av mange tiltak for bedre å sikre lokale kvinners sikkerhet og menneskerettigheter i konfliktområder. Norges svar til FN er konkretiserte handlingsplaner for våre samfunnssektorer og virksomheter – politi, forsvar, bistand – der blant annet kvinnerekruttering inngår.
Poenget er at kravet om flere kvinner i Forsvaret ikke er et særnorsk påfunn. Verdenssamfunnet erkjenner den skjeve maktfordelingen mellom menn og kvinner, og krever endring. Norge kan ikke og ønsker ikke melde seg ut av denne utviklingen. Slik sett er det riktig observert av kaptein Mella at likestilling trumfer andre agendaer, og at det skal gjennomsyre samfunnet. Det er et moralsk krav til oss, fordi det å håndtere krig og fred er for viktig til å overlate kun til menn. Derfor vil vi fortsette arbeidet for flere kvinner i Forsvaret.
Hvem blir kvotert?
Overskriften på artikkelen, ”Kvotering av kvinner til Forsvaret”, antyder at kvinner i Forsvaret er kvotert. Budskapet kan også tolkes slik at uten denne kvoteringen ville de ikke nådd opp i konkurransen. Artikkelforfatteren lar seg dessuten provosere av at statsråden har påpekt hvordan førstegangstjenesten i alle år har praktisert radikal kvotering. Likestillings- og diskrimineringsombudet definerer radikal kvotering ved at en arbeidsgiver ansetter en søker fra en underrepresentert gruppe, uten at vedkommende er best kvalifisert til stillingen. I dette tilfellet har det mannlige kjønn trumfet kvalifikasjoner. Begrepet er således dekkende, bortsett fra når det gjelder intensjonen med handlingen. I vernepliktens tilfelle kan man stille spørsmålstegn ved intensjon bak den radikale kvoteringen, bortsett fra at det ”alltid har vært sånn”. Er verneplikt for menn rett og slett en gammel vane? Hadde intensjonen med radikal kvotering vært fulgt, skulle faktisk kvinner og etniske minoriteter vært radikal kvotert, ikke menn.
Ikke rart artikkelforfatteren lar seg provosere; ingen liker å bli beskyldt for å være kvotert. Hadde han vært kvinne i Forsvaret, hadde han hatt ekstra grunn til irritasjon, siden karakteristikken bommer i langt større grad. Kvinner i Forsvaret tjenestegjør på eget initiativ. De har bestått kravene som gjelder, men blir likevel ikke kvitt kvoteringsstempelet. Her kan det være fristende å mistenke en bevisst virkelighetsfordreining fra noen mannlige kolleger som merker konkurransen – og misliker den. Å beskylde noen for å være kvotert er en kjent måte å diskreditere konkurrenten på.
Konstruktive bidrag
Jeg har sans for friske innlegg og kritiske perspektiver. I denne saken ønsker jeg meg også flere mulighetsorienterte innlegg. Det er behov for innlegg som i større grad tar inn over seg at Forsvaret handler om mer enn å gå langt og bære tungt, og som kan virke motiverende for kvinner som vurderer å søke seg til Forsvaret. Ikke bare går vi glipp av alt for mange kvinner – som går til Politihøgskolen eller andre – vi trenger generelt flere kloke hoder. Ingenting tyder på at krig og konflikt blir mindre komplekst i årene som kommer, og våre seleksjonskrav må holde tritt med utviklingen. Det bedrives nå forskning, blant annet på Forsvarets opptak og seleksjon. Den gir noen indikasjoner på usynliggjøring av kandidater bare fordi de er kvinner – radikal ekskludering. Vi har også indikasjoner på mobbing og seksuell trakassering. Ikke rart vi må forske mer på dette. Dersom det stemmer, er det ikke godt nok. Hvem vil ta disse utfordringene på alvor, og gripe til pennen?
Les også:
Verneplikten – privilegium for menn? av kaptein Johannes Mella
Kvinnefavorisering på høyt nivå
