Boka ”Samværssabotasje”, med undertittelen ”Norske fedre deler sine historier” er først og fremst en samling fortellinger om hvordan fedre i dagens Norge avskjæres fra kontakt med sine egne barn. Det er 9 enkelthistorier, basert på fedrenes egne historier, som illustrerer en situasjon der ”tusener av…fedre”, med forfatterens ord, er ”undertrykt og degradert.” Dette i et land der angivelig kvinnen er det diskriminerte kjønn, slik at regjeringen fortsatt finner det nødvendig å fremheve behovet for særlig å styrke kvinnes stilling i formålsparagrafen til den nye likestillings- og diskrimineringsloven.
Lesere av dette nettsted vil ikke være ukjent med noen av de metoder og mekanismene for undertrykking og degradering som fremstilles i boka. For eksempel: En ung ektemann og far kommer hjem etter jobbreise og gleder seg til å treffe igjen kona og deres 4 år gamle sønn. I huset finner han ikke dem, derimot et brev hvor kona informerer om at hun har reist sin vei med ungen, til en annen kant av landet. En annen mann får barn med en kvinne som forsikrer at hun bruker p-piller. Hun har en omfattende psykisk lidelse men får full aksept i retten for daglig omsorg, mens far får en minimal samværsrett med tilsyn, begrunnet i mors påstander om hans utøvelse av ”psykisk vold” som bygges opp med politianmeldelser og besøksforbud. Det siste er et rettslig virkemiddel som våre lovgivere – formodentlig som et utslag av den antatte generelle kvinnediskriminering – har utformet på en slik måte at en kvinne kan få politiet til å ilegge dette bare ved å si at hun føler seg truet av en mann. En tredje far opplever å bli arrestert og kastet på glattcelle på grunn av morens beskyldninger – brukt som virkemiddel for å frata ham samvær og sverte ham i barnas øyne.
En av mennene i boka skiller seg ut ved at han ikke er far, og heller ikke ønsker å bli det, nettopp fordi han på nært hold har sett hva fedre risikerer å utsettes for i dette landet. I gamle dager het det om kvinner at de kunne ”havne i uløkka”. I vår tid er det menn som opplever dette.
Selv om bokas historier er kjent materie for oss som har kjempet på denne fronten i noen år, er det sterk og gripende lesning. Framstillingsteknikken er knapp og konkret. Det legges ikke skjul på at fedrene selv er hovedkilden, men fremstillingen gir et sobert og etterrettelig inntrykk. Forfatteren har hatt tilgang til rettsdokumenter, sakkyndige utredninger og andre dokumenter. Dette er en meget prisverdig dokumentasjon av en grim virkelighet som politikere og såkalte fagmiljøer ikke er nevneverdig interessert i å lære om, og enda mindre interessert i å endre.
Karita Bekkemellem, som ble kastet som statsråd før hun rakk å gjennomføre sitt prosjekt om reelle reformer i barneretten, skriver i sin bok ”Mitt røde hjerte” (2009) at hun synes det er utrolig at ikke fedre i dette landet går til et massivt opprør.
Forfatteren, Camilla Fossum Pettersen, er knyttet til Mannsforum, som har fremstått som en forfriskende ny kraft i kampen mot den uretten som skjer under dagens rettsorden. En rettsorden som i meget stor grad lar det være opp til kvinnens velvilje om far skal ha en rolle, og på hvilke premisser, i egne barns liv etter et samlivsbrudd.
Forfatteren fremlegger i boka også en god fremstilling av den faglige innsikt som etter hvert er opparbeidet på dette området, og som Mannsforum har bidratt mye til å få spredd. Det foreligger nå omfattende og entydig internasjonal forskning som underbygger at svært mange barn avskjæres fra kontakt med sin far, at dette disponerer for psykiske problemer og at delt bosted er det som gir den beste prognosen for barn etter et samlivsbrudd. I det norske faglige og politiske miljøet benektes fortsatt dette. Her voktes gamle standpunkter med en nidkjærhet som vitner om at det er mer enn meninger som står på spill.
Som lesere av dette nettsted godt vet, er det ikke grunn til å forvente endring i situasjonen etter den siste barnelovsreformen fremmet av statsråd Solveig Horne. I Norge, hvor kvinnene angivelig er så diskriminert, hersker den norm at man derfor helst ikke skal pålegge kvinner å bære konsekvensene av sine handlinger. Kvinner som aktivt fiendtliggjør barn i forhold til sin far, vinner omsorgen i (nesten) alle rettssaker. Kvinner som saboterer samvær, får beholde omsorgen, og myndighetene stiller ikke opp for å hjelpe faren. (Mens de derimot er meget kontante i inndrivingen av barnebidrag.) Og kvinnene kan ikke straffes for dette, det har politikerne bekreftet gjentatte ganger (någjeldende straffelov § 261). Kvinner som lyver i retten eller for politiet og forsøker å få sine eksmenn uskyldig dømt for de verste overgrep, blir (så å si) aldri straffeforfulgt for disse gemene handlinger, som kan gjenkjennes fra de klassiske forbud omhandlet i Bibelens Ti Bud.
Konsekvensen er at vi har en rettsorden som lar psykopatene vinne frem. De vinner frem mot far. Og tusener av barn betaler en høy pris for det. Det mest motbydelige er at alt dette skjer under den vedvarende og ulidelige lyden av brekingen av slagordet ”Barnets beste”.
Takk til Aschehoug og forfatteren for å publisere denne boka. Kjøp den og les den, og gi den videre i gave til noen som trenger den bedre enn deg selv.
Camilla Fossum Pedersen: Samværssabotasje – Norske fedre deler sine historier, Aschehoug, 2017, 202 s inkl noter
Les også: Menn i Norge sover
