Skoleflink hele livet?

Jeg har lagt merke til to bidrag til kjønnsdebatten fra kvinnehold , som begge tar utgangspunkt i skolen. Begge hyller etter min oppfatning jenters overlegne evne til å være passe flinke og dessuten tilpasningsdyktige på et direkte høyt nivå. Hyllesten synes imidlertid ikke begrenset til jenter og skolelivet. Omtrent de samme egenskapene hylles med tanke på hele livet og dermed berøres ikke bare forholdet mellom jenter og gutter, men også forholdet mellom kvinner og menn. Jeg vet ikke om vi skal se disse bidragene som et uttrykk for voksende selvtillit på kvinners og femininitetens vegne, eller det motsatte: angst for at gutter og menn skal ha større trang enn kvinner til å skille seg ut, og hva som kunne bli konsekvensene av det.

I det ene debattbidraget kommenteres en fersk forskningsrapport om utdanningsreformen fra 2003, som gjaldt høyere utdanning. Denne reformen la blant annet opp til mer struktur i undervisningen og innførte bachelor- og master- gradene. Kort tid etter at reformen var gjennomført, besøkte en avis et av de nyreformerte miljøene og snakket med studenter som fulgte det nye systemet. Ifølge min erindring fortalte studentene at de ikke opplevde hverdagen som svært forskjellige fra det de var vant med fra forrige utdanningstrinn. I forskningsrapporten, som ble laget i 2011, konkluderer forskerne med at kvinner kan ha hatt mest nytte av reformen, fordi den gav bedre resultater til dem som lå rundt midten av karakterskalaen. Det første av de to debattbidragene jeg har lagt merke til, dreier seg om denne rapporten og er spilt inn av kjønnsforsker og tidligere leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Harriet Bjerrum Nielsen. Hun sier:

Det er viktig å se skolereformer og pedagogikk i en større, samfunnsmessig betydning. Når det er slik at jentene i dag gjør det litt bedre enn guttene på skolen, så skyldes det antageligvis at planlegging, ansvar for egen læring, kommunikasjon og team- og gruppearbeid betyr mer. Disse endringer i de pedagogiske kravene er imidlertid ikke tilfeldige, eller, som mediene ofte vil ha det til, at skolen har blitt feminisert, de skyldes at det er disse kompetanser som etterspørres på dagens arbeidsmarked.

Man kan lure på hva som er forskjellen på femininisering og opplæring i nærmere bestemt feminin kompetanse. Uansett er hvem som klarer seg best, naturligvis avhengig av hvilke krav som stilles. Bjerrum Nielsen fortsetter:

Siden dette [kravene] er noe som varierer historisk, betyr det at det biologiske potensial hos et individ – i den grad vi i det hele tatt kan isolere det – vil ha ulik verdi i forhold til den skiftende samfunnsmessige konteksten.

Ovenstående synspunkter kommer fram i et intervju på Forskning.no.

I det andre debattbidraget som jeg har lagt merke til, uttrykkes følgende:

At gutter eventuelt er noe mindre skoleflinke, må ikke gjøre dem til annenrangs borgere, slik kvinner ble sett på i århundrer. Men hvis det nå kanskje, kanskje, kanskje skulle være slik at jenter er litt mer skoleflinke enn guttene, så burde jo samfunnet kunne leve med det. Gutter må jo ikke være best…. Faktisk er det slik at på de fleste arbeidsplassene setter både ledelse og kollegaer stort sett mest pris på de som sitter der rimelig stille og gjør jobben sin. Og de fleste jobber krever en del stillferdig konsentrasjon for å bli gjort bra. Skolens krav til rimelig stillferdig jobbing er gode krav. Disse kravene må ikke kastes i den pedagogiske søplekassen fordi en del, primært gutter, strever med å innordne seg disse kravene. Det må ikke bli slik at man nedvurderer evnen til å sitte stille og faktisk jobbe med en oppgave.

Sitatet er fra en artikkel av journalist Mari Rein Bore i Stavanger Aftenblad.

Jeg vet som sagt ikke om vi skal se de to bidragene som et uttrykk for voksende selvtillit på kvinners og femininitetens vegne, eller som det motsatte. Jeg trekker uansett den konklusjon at det sunne og nyttige, og i blant grensesprengende, ved at noe og noen skiller seg ut, synes å få trangere kår.

At det kan være vanskeligere å skille seg ut enn å være nær midten, ligger på en måte i sakens natur,  og særlig når det dreier seg om å skille seg ut i sideordnet retning, og ikke om å være bedre på det som er vanlig. Men hvor vanskelig det er, ligger i samfunnet. Jeg mener alle har et ansvar og en interesse i dette, ikke bare de som er potensielle topp-ytere eller på annen måte ligger an til å skille seg ut. Også alle de ”normale” som reagerer, yter motstand eller applauderer, har et ansvar for hva slags utfoldelse som er mulig i et gitt samfunn og i en gitt kultur, og dermed også for hva slags utfoldelse vi i det hele tatt får se, og som andre mennesker og samfunnet kan dra nytte av. Man kan videre spørre om en biologisk fundert trang til å røre på seg kan være den eneste grunnen til at gutter er mer urolige på skolen enn jenter. Uro har ofte vist seg å være en protest mot noe, og da knapt mot roen i seg selv. Gutters uro på skolen er i dag blitt så sterk at enkelte lærere visstnok  bryter opp timen med turer rundt i korridorene for at guttene liksom skal få rast fra seg. Mitt forslag er at gutters uro i skolen skyldes noe i miljøet rundt dem som gir guttene grunn til å være urolige. Hvis gutters behov for å utvikle seg som gutter undertrykkes, slik menns maskulinitet etter min oppfatning begrenses i samfunnet, og livets saftighet over alt blir erstattet av gode planer,  pyntelige gruppeoppgaver og liknende, er det kanskje bra at noen protesterer. Når det gjelder menns maskulinitet som voksne, må vi videre tenke over på nytt hva som skal være menns bidrag. Maskulinitet må ikke bare sikres og bevares, men også fornyes, og kanskje selges inn på nytt.

Les også:

Femininisert arbeidsliv?
Fascisme og mannskrise

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *