Sex i Øst og Vest

Folk i det gamle Øst-Tyskland måtte jo ha noe å hygge seg med. Det ble sex! Dette presenteres som en av flere mulige forklaringer på hva sosiologene fant etter Berlin-murens fall: seksuallivet i øst var bedre enn i vest!

En artig dokumentàr, sendt som “Fakta på lørdag” i NRK 15/3, forteller om dette, bl a gjennom sjarmerende animasjoner.

Naturisme var utbredt i det gamle Øst-Tyskland. (DDR-museet)

Dokumentáren peker også på kjønnenes relative stilling i samfunnet. Var den Øst-Tyske staten mer kvinnevennlig enn staten i Vest? Det fortelles at kvinnene i øst allerede kort etter krigen hadde arbeid og dermed selvstendig inntekt. De fikk også tidlig rett til svangerskapsavbrytelse. Glimt fra den offisielle samfunnskulturen underbygger inntrykket: I “oppbyggelige” filmer fra Øst-Tyskland ser vi kvinner som bestemmer over eget liv uten påfallende ydmykhet overfor menn (selv når mannen frir).

Det er kvinnene i øst som sammenliknes med kvinnene i vest. Hva med mennene? Dokumentàren er ikke så opptatt av seksuallivet sett fra deres synsvinkel. Menn dukker opp i programmet først og fremst som datidens myndighetspersoner og samlivseksperter på begge sider av jernteppet.

Programmet kan sies å berøre forholdet mellom kvinnen, mannen og staten. I Øst var menneskene generelt sterkt knyttet til samfunn og stat (i Norge kalt fellesskapet) på godt og vondt. Menneskene var innvevd i samfunnet. Ser man et øyeblikk bort fra overvåkingen og undertrykkingen som fant sted, ser man at “innvevingen” var en trivselsfaktor for noen. Individet var selvsagt mindre viktig. Heller ikke paret/familien synes å ha vært noen bærebjelke i samfunnet. Dokumentàren forteller om adgang til “skilsmisse uten spørsmål” tidligere enn i Vest.

Man kan spørre om forholdet mellom trivsel og individualitet stiller seg ulikt for de to kjønn. Er det greit for mange kvinner å være tett innvevd i samfunnet? Menn kan forresten også forfalle til i bunn og grunn å være passivt innvevde, og det kan skje på høyt nivå. En statsråd, f eks, som aldri bringer til torgs annet enn en blanding av offisielt partiprogram, politisk korrekthet og alminnelig gjeldende verdier, bidrar i realiteten med ingenting, etter min mening. Det gjelder uansett tidsepoke eller land/samfunn.

Opp mot program, korrekthet og det allmenne vil jeg stille det personlige. Å bidra med noe personlig må i bunn og grunn føles nødvendig for både menn og kvinner, vil jeg tro. Jeg mener personlige bidrag dessuten er nødvendige for samfunnet. Dette er et paradoks. Et samfunn uten personlige individer, som bl a tar personlig ansvar, forfaller. Slik det skjedde nettopp i Øst-Tyskland.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.