NRK meldte 27. juni at feministlegenden Germaine Greer skaper debatt etter utsagn om at småjenter seksualiseres av å kysse barnefaren god natt.
Uttalelsen kom i forbindelse med en rapport fra den kristne, veldedige organisasjonen Mother’s Union, som arbeider for å gi støtte til familier verden over. Rapporten omhandler seksualisering av småjenter. Fokus for denne kommentaren er imidlertid ikke hvorvidt småjenter seksualiseres som følge av ulike mekanismer, men snarere om betydningen av Greers uttalelse rettet mot fedres seksualisering av egne døtre.
Ukritisk, fritt ord
Det mest sentrale spørsmålet er hvor Greer henter denne påstanden fra. Er den hentet fra forskning som viser at denne formen for omsorg fra fedre bidrar til seksualisering av småjenter, eller er påstanden snarere et utløp for fri fantasi? Ingenting tyder på at Greer – ut fra NRKs artikkel – underbygger sin påstand med basis i forskning som bekrefter forekomsten av en slik realitet. Utsagnet bærer tvert i mot preg av være et resultat av egne, subjektive fortolkninger.
I artikkelen uttaler barnepsykolog Atle Dyregrov ganske korrekt at påstanden er uklok og lite gjennomtenkt: ”Greer blander sammen en omsorgsfull farsrolle med overgrep. Det syns jeg rett og slett er upassende.”
Ideologiens tohodede troll: ”oss og dem”-mentalitet
Når slike uttalelser formidles, er det klokt å spørre seg selv hva vedkommende ønsker å oppnå. Forstår hun ikke hvilke implikasjoner utsagnet medfører, eller er det nettopp det hun gjør, i sin søken etter å skape nye ”sensasjoner” om menns perverse tendenser og kvinners offermonopol? Det fremstår mer som en relativt himmelropende taktikk for å opprettholde og sementere oppfatninger om menn som iboende onde og kvinner som iboende gode. Med andre ord: ”oss mot dem”, kvinner mot menn. Dette har vi hørt før. Helt siden 60 og 70-tallet.
Påstanden vil i beste fall avfeies som useriøs. Problemet er imidlertid at slike utsagn føyer seg inn i rekken over lignende påstander om menn og menns rolle overfor kvinner. Blant annet oppfatningen om at alle menn må ta ansvar for voldtekter og at menn som gruppe bærer det kollektive ansvaret for handlinger utført av individer. En slik virkelighetsforståelse bidrar til å redusere menn til en homogen gruppe overgripere med ansvar for hverandres handlinger. Parallelt er det ingen som roper at kvinner bør bære et tilsvarende kollektivt ansvar for kvinner som begår tilsvarende handlinger mot menn. Et visst kollektivt ansvar bør alle tillate seg å ha, men det kollektive ansvaret som eksplisitt påberopes menn når det gjelder slike saker, sementerer forestillingen om ”oss mot dem” og kan bidra til ytterligere kjønnspolarisering.
Psykologisk krigføring
Påstander av Greers kaliber kan forplante seg i den sosiale og kollektive underbevissthet. Derfra er veien kort fra individuell oppfatning, til konvensjonell og kollektiv visdom om at 1) kyss på kinnet konstituerer seksualisering av barn; og 2) at menns handlinger motiveres ut fra en patologisk seksualitet. Greer sår altså et bittelite, demonisk frø i den kollektive underbevissthet. Neste gang du hører om overgrep mot barn, vil du koble dette mot påstanden(e) du har hørt tidligere. Du trenger ikke engang å gjøre en bevisst kobling. Hjernen gjør koblingen for deg, ubevisst. Påstandene behøver på ingen måte å ha sitt fundament i virkeligheten. Realitet er irrelevant i så måte. Greers uttalelse kan derfor best betegnes som en form for psykologisk krigføring av symbolsk og lumsk karakter.
Det må påpekes at Greer ikke trekker en naturlig parallell til sin påstand: nemlig at mødres god natt-kyss seksualiserer smågutter.
Kjølig stillhet
Et særlig viktig moment som vies liten oppmerksomhet i kjølvannet av slike uttalelser, er at kvinnebevegelsen ikke ser ut til å ta seg bryet med å ta avstand fra – i dette tilfellet – Greers påstand. Greer og hennes meningsfeller skyter tross alt kvinnebevegelsen i begge føtter. Er det slik å forstå at kvinnebevegelsen er unisont enige i slike utsagn? Dette er dessverre ingen urimelig slutning å trekke når man legger til grunn fravær av kvinnestemmer i denne delen av debatten og den åpenbare forekomsten av misandri – altså forakt for menn – som eksisterer i dag. Forbausende nok ser mange ut til å akseptere dette. Forakten innebærer, uheldigvis for halvparten av befolkningen, at det er åpning for – og moralsk akseptabelt – å betrakte menn som demoner og behandle dem deretter.
Germaine Greer og en rekke andre ideologiske feminister tilhører et absolutt mindretall, men deres samfunnsinnflytelse kan vanskelig overdrives. Nøyaktig av denne grunn bør slike uttalelser tas alvorlig, uansett hvor absurd de måtte være ved første øyekast.
Parallellen du påpeker holder ikke helt – at mødres godnattkyss da også skulle seksualisere smågutter vil være et motstykke dersom det var slik at mødrene ikke på samme måte kysser sine døtre, og at fedre ikke på samme måte kysser sine sønner. Min erfaring er ihvertfall at mødre behandler sine barn noe mer likt når det gjelder nærhet, mens fedre har en tendens til å gi evnt nærkontakt med sønner et litt røffere preg enn kyss på kinnet og de mykeste klemmer. Men her er det selvsagt store individuelle forskjeller. Mitt inntrykk er heller ikke basert på forskning og jeg vil heller ikke påstå at det jeg har observert nødvendigvis er uttrykk for seksualisering, ihvertfall ikke slik de fleste vil forstå dette ordet. Men jeg tror likevel at nettopp disse små forskjellene når det gjelder måten gutter og jenter behandles på i de aller første årene kan legge grunnen for den svekkede posisjon mannen har i dagens samfunn. Helt motsatt altså av det Greer påstår. En evnt «preseksualisering» av småjenter kan også legge opp til at nærhet i voksen alder brukes som maktmiddel, tjene til å oppnå oppmerksomhet og fordeler. Det er derfor synd om Greers vinkling skal gjøre det enda mer vanskelig for menn å stille spørsmål ved forhold i tidlig barndom som kan ha betydning for hvordan menn og kvinner forholder seg til hverandre i voksen alder.