Det er i dag 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg og dermed innledet reformasjonen. Ifølge mange billedlige framstillinger slo Luther tesene opp på kirkedøra med spiker og hammer. Dette kan vi forstå symbolsk. En hammer er ikke bare et praktisk redskap, men også et symbol for å fastslå. Også i dag trengs en modig mann, eller flere, som kan fastslå sannhet og rett.
Individet i sentrum
Hva betyr Luther i dag? Skillet mellom protestantisme og katolisisme deler Europa i det sørlige katolsk/ortodokse området og det nordlige protestantiske. Det var i de katolske landene i sør at Euro-krisen manifesterte seg for få år siden, med det gresk-ortodokse Hellas som den mest betalingsudyktige skyldneren. En sosiologisk teori, utviklet av tyskeren Max Weber, hevder at protestantismen ansporer til sparsomhet og arbeidsinnsats. I protestantismen regnes den enkeltes jordiske framgang som et tegn på Guds velsignelse. Jo mer av dette, jo sterkere tegn.
Viktigere er kanskje at Luther og protestantismen var del av en større kulturell forandring som satte individet i sentrum. Når den enkelte selv står ansvarlig for sitt forhold til Gud – dette hører også til den protestantiske lære – kan det anspore til individuelt ansvar også i det dennesidige. Privat eiendom og forretningsvirksomhet åpnet etter hvert for konkurranse og utvikling der hvor nedarvede privilegier hadde dominert. Luther selv og hans kone Katharina von Bora hadde et stort hus i Wittenberg, hvor hun skaffet gode inntekter til familien ved å leie ut rom til tilreisende, som ville høre Luther tale og delta i hans seminarer. Billedkunstneren Lucas Cranach med etterfølgere holdt også til der, og mange kjente Luther-bilder er malt av disse, blant annet et maleri hvor Luther og hans medsammensvorne er i fullt arbeid i «Guds vingård» mens Paven og hans likesinnede vanskjøtter skaperverket. Bilder som hyllet reformasjonen var også god business.
Forløpere på bålet
Det er imidlertid «risikosport» å reformere. Luther hadde forløpere, som dessverre for dem var «for tidlig» ute. Luther hadde lest skriftene til både John Wyclif og Jan Hus, og hadde respekt for sine forløpere. De fikk imidlertid selv den skjebne å bli stemplet som kjettere, og Jan Hus ble brent på bålet i 1415. I England gravde de førti år etter Wyclifs naturlige død i 1384 opp hans levninger, som også ble brent på bålet.
Luther visste ikke hvordan hans teser ville bli mottatt, og på denne datoen for femhundre år siden ventet han heller ikke at noe stort ville skje. Tesene var, forteller historikerne, ment som bidrag til en heller akademisk diskusjon. Oppslaget på kirkedøra, som også ble distribuert på annen måte, fant imidlertid overraskende stor gjenklang i samtiden, og deretter gikk det slag i slag. Det er her Luthers store fortjeneste ligger. Han var, eller ble, situasjonen voksen, etter hvert som mulighetene meldte seg, og ikke minst etter hvert som motstanden meldte seg. Som kjent toppet motstanden seg med riksdagen i Worms i 1521, hvor han holdt fast ved sine meninger og skal ha sagt de berømmelige ordene: Her står jeg, og kan ikke annet. Det finnes riktig nok ikke belegg for at han sa akkurat dette. Kanskje sa han i individualitetenes ånd heller: Her står jeg, og vil nettopp dette – jeg står for mine meninger.
Tysk enhet på folkelig grunn
Det bør tilføyes at Luther ikke stod alene. Etter at han av Keiser Karl den 5. var blitt dømt fredløs i Worms, ble han reddet av kurfyrsten av Sachsen, Fredrik den 3. Her ser man en fordel ved datidens oppdeling av Tyskland i mange småstater. Røk du uklar med makten i ett område, var veien kort til en annen fyrste med nye muligheter. Fredrik den 3. lot Luther bo på borgen Wartburg i Thüringen, en borg som ruver i landskapet og av flere grunner er en nasjonalhelligdom den dag i dag. Vel plassert på borgen fikk Luther et arbeidsrom og rikelig med blekk og papir til disposisjon. På 11 uker oversatte han hele det nye testamentet til tysk, som i en rus, fortelles det.
Luthers bibeloversettelsen var mer enn en oversettelse. Den lutherske bibelen forente Tyskland til ett skriftspråk. Viktig i den forbindelse var at Luther hadde mot til å skrive godt. Konvensjonelt var den gangen latin-inspirert, snirklete språk. Luther skrev i sammenlikning folkelig, hans skriftspråk var til å forstå. Han hadde dessuten den fordel at han fra oppveksten kjente både den sørlige og nordlige varianten av språket og kunne kombinere disse. Også til det norske skriftspråket bidro Luther indirekte. Den første bibelen på norsk var en oversettelse av Luthers tyske.
Religiøs splittelse
Men om Luther samlet det tyske språket, så splittet han religionen. Eller man kan si at kirken ikke gav etter for Luthers kritikk, eller ikke var i stand til dette. Reformasjon betyr å gi ny form, eller med et tysk uttrykk gi ny gestalt. I et kapittel om reformasjonen skriver den rumensk-tyske litteraturviteren Richard Wagner i boka «Den tyske sjel» fra 2012 at det første man bør sjekke hvis man vil omforme noe, er statikken. Man kan ikke gi for eksempel en bygning ny «gestalt» uten å kjenne de kreftene som holder den oppe.
Slik det å gå inn for reformer er «risikosport» på det individuelle plan, utsetter en også samfunnet for risiko ved å omforme. Som kjent fulgte flere religionskriger med reformasjonen, hvorav 30-års-krigen fra 1616 til 1648 var den verste. Dette var en tysk borgerkrig med utenlandsk intervensjon på begge sider. Ifølge Helmut Smith, bundeskansler i Vest-Tyskland 1974-82 og siden såkalt utgiver av ukeavisa Die Zeit fram til sin død i 2015, er dette den verste krigen i Tysklands historie.
Det sistnevnte sier som kjent ikke lite. På 1800-tallet kom sekulariseringen, som selvfølgelig vant lettere fram overfor en splittet religion. I spissen på konservativ side for den såkalte kulturkampen stod den katolske kirken, mens det protestantiske Prøysen ledet av Otto von Bismarck stod i spissen for sekulariseringen. Det kan være et berettiget spørsmål om den relativisering av alle verdier som vi i dag står oppe i, begynte med Luthers «relativisering» av troen på Gud.
Mann med hammer
Forholdet mellom enhet og det som av tilhengerne kalles «mangfold», har aldri vært noe enkelt spørsmål. Religion i vanlig betydning er i dag henvist til det private og ses på som samfunnsmessig irrelevant. Det som binder sammen et samfunn på mildeste måte, er kulturen. Det hardeste bindemiddelet er staten, som med sine lover og formelle institusjoner av prinsipp ikke kan operere med annet enn tvang og «alle skal med». Hvis kulturen relativiseres til «multikulturalisme», og slik fragmenteres, har vi bare staten igjen. Det blir et heller kjølig samfunn frykter jeg, og for min del syns jeg kulden allerede kan merkes. Bare et samfunn hvor alle «fryser» kan ha behov for å la musak og annen kulturell søtladenhet flyte rundt over alt.
Luther var mann, og er ofte blitt avbildet med en hammer foran kirkedøra i Wittenberg. I forbindelse med jubileet har mange sider ved Luther og reformasjonen blitt belyst på ny og diskutert her i Tyskland. Blant annet har en spesiell detalj vært tatt opp, nemlig at Luther nok ikke brukte hammer, men skal ha brukt voks da han festet de 95 tesene på kirkedøra. Spikret opp med hammer, eller limt fast med voks, rent historisk må dette være knekkende likegyldig. Men når spørsmålet tas opp femhundre år senere, er det neppe uten grunn. Som symbol vil noen i dag foretrekke myk voks framfor en hard hammer.
Det sistnevnte kan man tolke som et bidrag til den alminnelige feminisering. For min del mener jeg altså at kulden samtidig sniker seg inn. Mot dette trengs en ny «hammer», det vil si noe maskulint-individuelt. Det trengs noen som sier: Her står jeg, og vil nettopp dette – jeg står for mine meninger. Det er kanskje et paradoks at denne individualiteten i dag synes å trengs for å beskytte det dypere, kulturelle fellesskapet – det som staten normalt bygger på og modereres av. Ellers havner vi i et annet paradoks, nemlig et kaldt samfunn med en feminisert ideologi. Og kanskje er den tiltakende feminiseringen ikke egentlig feminin. Kanskje er det vi opplever heller en avmaskulinisering. I så fall taper vi i dag på begge kjønnsfronter, og som den hittil seirende står de upersonlige maktsystemene med den «kjønnsløse» staten på toppen.
https://www.youtube.com/watch?v=rA1mB9SshkA
Beklager å måtte si det, men dette var unødvendig langt og upresist for å egentlig bare komme frem til at vi trenger en som kan stå frem. Det hersker stor tvil om Luther eller andre faktisk hang noe opp på en slik dør. (søk: videnskap dk luther myte) .
Dernest; hvor mange av oss skal ofre oss alene? Vi har hatt mange menn som har forsøkt seg i media med å si at også menns problemer må få litt fokus. Samtlige har blitt sablet ned kalt kvinnehatere med mer. Det vi trenger er en organisasjon der vi kan stå samlet for å kjempe for menns rettigheter til egen kropp, helse og sinn. Og for å få slutt på den systematiske diskrimineringen som foregår. Få slutt på mytene om at kvinner per definisjon er offer for samfunnet når faktum er at hun bæres frem på gullstol. Og få slutt på tøvet om at når en mann gjør noe galt er det alle menns skyld, når en kvinne gjør noe galt er det bare hennes skyld. Når en kvinne blir utsatt for noe grusomt er alle kvinner offeret, når en mann blir utsatt for noe er bare han offer. Den irrasjonelle frykten (med andre ord egentlig en fobi) som er blitt innprentet i kvinner om at de alltid er potensielle offer skader ikke bare kvinner, men i stor grad også menn fordi vi blir forhåndsdømt. Vi må frem med fakta, ikke bare skrive om Luthers hammer. Jeg vet vi er mange her i landet som tenker som meg, vi må samle oss!
Mener du at menn i all hemmelighet skal avtale en bestemt dato og klokkeslett hvor alle samtidig kaster «masken» og gjør seg taktfast gjeldende uten risiko for den enkelte? Det er det eneste svaret jeg kan se på ditt spørsmål «hvor mange av oss skal ofre oss alene?» og din oppfordring «Jeg vet vi er mange her i landet som tenker som meg, vi må samle oss!»
Jeg oppfordrer deg til å stå fram (med fullt navn), og også tenke mer på hvem du skriver TIL og hvordan du tenker deg at leseren skal kunne ha glede eller nytte av det du skriver.
Det er stor forskjell på det å gjøre avtaler i hemmelighet, og det å melde seg inn i en forening som kan støtte dem som står frem.
Og nei takk, jeg står ikke frem med fullt navn når jeg vet hva slags hundsing som skjer. Og du har jo selv erfart hvordan man blir fremstilt i media hvis man ikke utelukkende fokuserer på kvinners lidelser. Hvis man så mye som ymter frempå at menn har unike problemer som ignoreres av samfunnet kommer det kjapt e-poster til arbeidsgiver med krav om at man skal sparkes, samt hyl og skrik i media og blogger.
Du må gjerne fortsette å håpe på at man får en Jesus-skikkelse, men jeg vil anbefale deg å ikke holde pusten, for den Jesusen står ikke opp fra de døde etter å ha blitt hengt ut med hatkampanjer i media. Det har vi mer enn nok eksempler på.
Du skremmer jo nesten verre enn virkeligheten. Men jeg er enig i at dette ikke er enkelt. Man skal ta tingenes tilstand og alle de vanskeligheter en mann kan møte alvorlig.
Men den «foreningen» du snakker om, er den da en forening med anonyme medlemmer? Du skriver: «Det er stor forskjell på det å gjøre avtaler i hemmelighet, og det å melde seg inn i en forening som kan støtte dem som står frem.» Det betyr altså at noen skal stå fram, mens andre skal være anonyme?
Virkeligheten er verre enn du selv opplever den. Hvis man begynner å se hvor mye forakt både media og politikere har for menn vil man bli overrasket. Likestillingsloven gjelder ikke når det diskrimineres mot menn, med mindre de blir utsatt for rasisme. Menn har ikke kroppslig autonomi før de er 18 år, forankret i lov. Anbefalingsvurderingen som er gjort på screening for prostatakreft har som prinsipp at menn nærmest heller vil dø enn å få ereksjonssvikt, og at prostatakreft inntreffer oftest så sent i livet at det er mer samfunnsøkonomisk å la dem dø enn å oppdage det tidlig. Noe slik ville aldri vært akseptert hvis det var snakk om en kvinnesykdom.
Med den «foreningen» jeg snakker om handler ikke om å være anonymt medlem, men at de som står frem har støtte i en forening. At man har en talsmann, og ikke minst en organisasjon som jobber i samme retning. Bellona har ikke fått innflytelse fordi enkeltindivider har lenket seg fast i gravemaskiner, men fordi de organiserte seg.
Da ønsker jeg lykke til med foreningen. Kanskje melder jeg meg inn. I mellomtiden får jeg stå fram uten forening. Jeg tror dette er et nødvendig ledd i utviklingen. At noen står fram er et grunnlag for å utvikle noe større. Jeg er for øvrig ikke overbevist om at «forening» er det riktige. Å organisere menn er såpass vanskelig, og så spesielt, at vi bør være åpne for andre alternativer, også for noe som aldri har eksistert før.
Jeg håper du melder deg inn. Og jeg er glad for at du «står frem» ¨på din måte. Din måte er et bidrag som gjør at de få lesere du har vet at de ikke er alene. Og kanskje vil noen føle kallet til å være den neste reformator. Da vil jeg støtte vedkommende fullt og helt, men shitstormen vedkommende møter trenger nok noe mer enn enkelte personer.
Jeg holder ikke pusten selv, om det beviselig er mange i Norge som ønsker er endring. (Jeg snakket senest idag med en dame som var bekymret for at sine sønner ville bli skadet av dagens politikk).