Erik Solheim har måttet gå av som statsråd for miljø og utvikling. Jeg aner en kjønnsdimensjon i dette, derfor denne kommentaren.
I det sekulære samfunn er vel statsråder av de høyeste autoritetsfigurer vi har. En ting som kunne hjelpe mot mobbing i skolen, er om voksne opptrådte på en ok måte seg i mellom. Måten voksne behandler hverandre på, setter modell for barna.
Menneskelig sett er det en stor porsjon kynisme i det den nyvalgte partiledelsen i SV har gjort. Solheim har ikke bare vært en dyktig statsråd, men har i tillegg en lang og fortjenstfull innsats i partiet bak seg. SV ville imidlertid markere et skifte, sies det. En ny generasjon har tatt over. Dette skal gi partiet ny oppslutning, noe som er sterkt ønsket etter som oppslutningen har vært meget lav en tid.
Hvordan forventer man at utskiftingen av Solheim med de to yngre politikerne Heikki Holmås og Bård Vegard Solhjell skal gi partiet økt oppslutning? Det kan være et rent generasjonsfrieri. Ingen benekter at Solheim har gjort en stor innsats som statsråd og at han kunne fortsatt på samme måten. Men blant yngre mennesker finner man generelt en større andel som skifter mening (derfor er f eks TV-reklame rettet spesielt mot disse). En politisk handling som appellerer til yngre mennesker kan trekke noen av disse til seg, samtidig som andre SV-velgere neppe forlater partiet.
Hva har så dette med kjønn å gjøre? Erik Solheim er mann, og uansett politisk syn må han ses som en person som presterer sterkt. Å prestere er kanskje maskulint. I den grad individuell prestasjon ikke belønnes, men snarere tolereres satt utenfor, taper maskulinitet terreng i samfunnet. SVs velgeroppslutning framover kan fortelle oss noe om hvilke verdier som gjelder i samfunnet i dag.
Les også:
