Preben Z Møller – sosiolog og kjønnsforsker – har fått utgitt en bok på Kagge forlag med en tilnærming til kjønnsspørsmål forskjellig fra det aller meste som publiseres om temaet her i landet. Dette skal både forfatter og forlag ha anerkjennelse for. Vi skulle ønske vi også hadde kunnet si at det er blitt en god bok. Det kan vi ikke ubetinget si, men vi nøler ikke med å si at den inneholder så mye av spennende tanker, spreke formuleringer og gode observasjoner at den anbefales lest!
Kvinner undertrykker menn
Slik åpner Møller: ”Min påstand er at kvinner undertrykker menn, og jeg vil her forsøke å vise hvordan det foregår.” Utsagnet – som bokens undertittel – er provoserende tilspisset, og har nok bidratt til at han har fått stor medieoppmerksomhet. Det, og kanskje også hans kjappe hyper-Dagbladmagasin-aktige skrivestil.
For denne anmelder er nevnte skrivestil ikke noe kvalitetskjennetegn. I hvert fall ikke for en bok som gir seg ut for å kunne underbygge en helt annen oppfatning om kjønnenes stilling enn det som er dominerende. Boka er til dels irriterende pratende og selvsentrert og uklar i argumentasjon og konklusjoner. Form synes viktigere for forfatteren enn innhold. Hans tema og anslag burde tilsagt mer seriøsitet enn han og forlaget her har lagt for dagen.
Likestillingens forsvinningsnummer, eller: kognitiv dissonans
Et hovedpoeng i boka er at det ikke er sammenheng mellom hva kvinner, og særlig deres talspersoner i offentligheten, kommuniserer om kjønnsroller på samfunnsnivå, det vil si likestilling, og hva kvinner velger og foretrekker i praksis. ”Likestillingen begår et forsvinningsnummer når man veksler mellom det politisk/offentlige og det private og intime.” På individnivå belønner kvinner menn med dominans og posisjon, ved å foretrekke dem som ektemenn og fedre. Man kan lese dette som en ren beskrivelse av kritikkverdig adferd og holdninger hos (mange) kvinner. Men det er uansett lett å innse at det han beskriver har virkninger på samfunnsplan. Kvinners valg av menn som samfunnsmessig og materielt plasserer seg høyere enn dem selv, hva enten det gjelder kvinnelige akademikere, millionærer eller industriarbeidere, er en drivkraft for kjønnsmessige forskjeller i arbeidslivet og samfunnsstrukturen i det hele.
Knappe to – 2 – sider i boka refererer statistikk som skal underbygge hva som er kvinners faktiske preferanse. Disse sidene, med sine ytterst mangelfulle referanser, er Møllers syltynne alibi for at han også benytter seg av kvantitative metoder. Dette er definitivt ikke bokas sterke side. Det er likevel ikke avgjørende. Enhver mann med noe livserfaring vet at Møller har rett. Og det samme gjør enhver kvinne med noe ”selvinnsikt”. Men om hun vil si det offentlig, krever det i tillegg en vilje til objektiv sannhetssøking, som er sterkere enn trangen til å drive interessekamp for seg selv og sitt kjønn. Og det er i alle fall ikke noe kjennetegn ved de profesjonelle feminister.
Boka tydeliggjør forekomsten på et samfunnsmessig plan av hva som i psykologien betegnes som kognitiv dissonans – motstrid mellom erklærte verdier og faktisk handling. De feministiske reaksjonene på boka bekrefter dette. Motsetningene forsøkes løst ved å benekte realitetene, fordi det er umulig å harmonisere virkeligheten med ideologien.
Værs’go tjen mer enn meg!
Bokas kapitler ”Mannsklemma”, ”Å gjøre likestilling” og ”Mannsklemma og kvinners dilemma” er glitrende. Her kommer forfatterens skriveferdigheter og observasjonsevne til sin rett.
Forfatteren forteller for eksempel om en kvinne han har truffet som beskriver for ham sin visjon om et middelklasseliv på solsiden med hytter både ved sjøen og på fjellet. Hun hadde selv en karriere, og planla at hun skulle tjene 500 000, mens mannen ideelt skulle tjene det dobbelte. ”Da jeg spurte henne om det ikke var litt diskriminerende å kreve en annen lønn av drømmemannen enn hva hun krevde av seg selv, sa hun at når det en gang er slik at kvinner diskrimineres i arbeidslivet, så får han vær så god tjene mer enn henne også.” Forfatteren forteller så videre om at han ble tilbudt en stilling med kontor på Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK). Stillingen hadde tidligere vært besatt av en kvinne, ”og jeg blir nå nødt til å tjene mer enn henne for å oppnå samme status. Får jeg samme lønn som henne er jeg henne underlegen, og får henne ikke til sengs. Det blir mer riktig for meg å se hva mannen hennes tjener, og kreve dette. Av en eller annen grunn tror jeg ikke NIKK hadde sett den tvingende logikken i dette”.
Hvite, heterofile menn
”For en hvit heterofil mann finnes det få andre å skylde på enn seg selv om man ikke er ”vellykket.””. Dette er en av de mer treffende formuleringer i boka. Det skal mye til for at problemer som rammer personer i denne gruppen blir oppfattet som noe det er verdt å bry seg om på et politisk plan. Det er som kjent en feministisk yndlingsklisjé, særlig benyttet av privilegerte kvinnelige journalister, å avfeie enhver ytring om problematiske forhold for hvite, heterofile menn som ”sutring”.
Boka har en leseverdig beskrivelse av forfatterens venn Jørgen, som er en mannlig sliter med mange kvaliteter, men som har vært uheldig i arbeidslivet og på boligmarkedet. Resultatet er at han ikke kan tilby kvinner den økonomiske trygghet han erfarer at de etterspør hos en partner, noe som også etter hvert slår negativt ut i hans egen selvsikkerhet; han blir mindre ”trygg-i-seg”. Dette svekker ytterligere hans score på det avgjørende trygghetsparameteret. For Jørgen oppleves livet urettferdig. Hans tidligere kjæreste, som det ikke ble noe mer med, ”kan holde på med noe middelmådige, artyfarty greier, men likevel bare plukke menn fordi hun er pen, mens han behandles som om han var smittsom fordi han ikke har noen trygghet å tilby.”
En kan legge til at det er mange hvite heterofile menn som, nettopp i kraft av sitt kjønn, har kommet langt dårligere ut enn Jørgen, med aktiv medvirkning fra samfunnets rettsregler og institusjoner. Da tenker vi særlig på barnefordelingens grimme slagmark. Men dette er en verden som ligger utenfor Møllers erfaringsbakgrunn, og som derfor ikke omhandles i hans bok.
Toppskatt for pene kvinner
Møller resonnerer ut fra eksemplet Jørgen:
”Kanskje vi burde innføre toppskatt for pene kvinner på samme måten vi toppskatter ”trygge” menn og gi skattelettelser til menn som Jørgen? Argumentet er ikke helt idiotisk. I hvert fall ikke mer idiotisk enn det siste forslaget til RV (politisk parti), som vil innføre skattelettelser til kvinner fordi de tjener mindre enn menn.”
Mens forslaget om høyere skatt for menn enn kvinner faktisk fremmes seriøst fra visse hold, er Møllers forslag åpenbart ikke ment å tas seriøst. Men forslaget er tankevekkende. Skulle man bruke politiske tiltak for å kompensere for naturens urettferdighet, er det ikke mellom kvinner og menn det store skillet går. Seksuelt attraktive kvinner er definitivt ikke underprivilegerte.
Dypereliggende årsaker
Min viktigste kritikk av boka er at forfatteren ikke gir noen forsøk på forklaring av dypereliggende årsaker til det han observerer, og heller ikke tydeliggjør han hva han mener bør gjøres. Skal vi oppfordre kvinner til å slutte å la seg tiltrekke av menn på det grunnlag som de faktisk gjør? Det er det inntrykket man som leser sitter igjen med. Virkningen av det er neppe større enn å appellere til menn om å endre sine preferanser hva gjelder det vi finner mest tiltrekkende hos det motsatte kjønn.
Hovedsvakheten er at biologisk innsikt er fraværende i boka. På litteraturliste finnes ikke en gang en referanse til Bjørn Vassnes’ relativt ferske bok som går rett inn i hans egen tematikk (Livets Dans – Om kjønn, krig og kjærlighet, Humanist forlag 2004). Her finner vi sammenfattet et vitenskapelig grunnlag for å forstå det som Preben Møller observerer i sine omgivelser, basert på den omfattende forskning innen bl a hjerneforskning og biologi som har funnet sted de siste tiårene. Møller gir til kjenne at han sluker kjønnsforskningens viktigste tese med hud og hår, nemlig at kjønn er en ren sosial konstruksjon. På samme måte som den rådende kjønnsforskning viser forfatteren en suveren forakt for innsikt som strider mot dette absurde dogmet. Følgende utsagn er like avslørende for den såkalte kjønnsforskningen som for forfatteren: ”Er man helt grønn på kjønnsforskning, tillegger man sannsynligvis biologi langt større betydning for ”mannlighet” og kvinnelighet” enn hva det er belegg for i kjønnsforskningen pr i dag.” Den ”forskning” han her hentyder til er verken naturvitenskapelig forskning eller empirisk basert adferdsforskning, men en selvrefererende ideologiproduksjon basert på spekulative teorier.
Møller hopper også bukk over samfunnsfaglige forklaringsmodeller, riktignok ikke uten å nevne at han er klar over at de finnes: «Jeg skal ikke prøve å forklare hvorfor det finnes sosial og økonomisk ulikhet mellom kvinner og menn. Det blir for mye på en gang,» skriver han. Anne Bitsch har et åpenbart poeng når hun raljerer med dette i sin kronikk i Aftenposten 16.10.07. Hun har selvsagt rett i at forfatteren her hopper over en vesentlig del av det som faktisk er bokens tema. Hvordan henger hans perspektiv om at kvinner undertrykker menn sammen med en mulig sosial og økonomisk diskriminering, som han synes å holde åpent for? Det får vi ikke vite et od om. En vesentlig utfordring blir hengende og dingle i lufta, med en kvikk formulering som en billig erstatning.
Kjønn er sosialt moderert
Vi vil for vår del hevde den alternative tese at kjønn er sosialt moderert, ikke sosialt konstruert. Samfunnsforhold har dermed stor betyning, men de virker på bakgrunn av biologiske forhold. Kjønnsforskningen synes basert på at det interessante med kjønn er hva menneskene kontrollerer.
Dersom man erkjenner menn og kvinners biologiske forskjellighet, og at disse forskjeller stikker alt for dypt til at noen tiårs ideologisk kamp kan endre dem, vil man bevege seg bort fra en forståelsesramme som konsekvent tolker forskjeller i kjønnenes samfunnsmessige stilling som utslag av det ene kjønns undertrykkelse av det andre. Det betyr ikke at kvinneundertrykking ikke er og har vært en realitet. Men mye av forskjellene mellom kjønnene kan snarere forklares ut fra at samfunnet, kulturene, har hatt behov for ulike type egenskaper. Det har skjedd en sosial utvikling med utgangspunkt i menn og kvinners biologiske forskjeller, noe professor Roy F. Baumeister så fascinerende redegjør for i en annen artikkel vi har linket til på disse sider. Feminismens kamporienterte perspektiv har gjort dem blinde for dette, så vel som for alle de fakta som taler for at menn er underprivilegerte heller enn at kvinner er det. Møllers bok kan sees som et bidrag i så måte. Han viser hvordan menn i dag kan sies å være i en klemme mellom kvinners motstridende krav til menns opptreden på den samfunnsmessige og den private arena. Kvinner, derimot, krever, og langt på vei får, både i pose og sekk. Den ideologikritiske verdien av å vise dette er ikke uvesentlig.
Likevel, det Møller gjør er å speilvende feminismens vrangforestillinger. Å framstille det som om kvinner undertrykker menn, er en like fruktesløs idé som feminismens konspirative teori om det allestedsnærværende og til alle tider eksisterende patriarkatet. De grunnleggende adferdsmessige trekk hos de to kjønn, de som handler om tiltrekning, pardannelse og reproduksjon, beror ikke på konspirasjon. De beror på natur. .