Aftenposten skriver den 28/6 om en mann som til tross for Høyesteretts støtte ikke har kontakt med sitt barn. Stort sett er vårt rettssystem ganske nærtagende for manglende etterlevelse. Straff og tvangsgjennomføring følger raskt hvis fastslått rett ikke etterleves.
I forholdet mellom foreldre og barn er imidlertid rettsforholdene preget av en viss tafatthet. Tafattheten er selektiv og har en kjønnsretning. Det er ingen tafatthet når det gjelder tvangsinndrivelse av bidragsplikten som stort sett gjelder menn. Staten forskutterer bidragene også. Men i forbindelse med den motsatte siden av saken, en fars rett til aktivt foreldreskap, råder tafatthet.
Tafattheten omfatter også mennene selv, etter min oppfatning. I det nevnte eksempelet synes mannen å ha funnet en heller spesiell grunn til å gi opp. Via NAV betaler han liksom tvangsbøtene for kvinnen. Dette mener jeg er en heller søkt kobling av to pengestrømmer. Koblingen er egnet til å ta motet fra en far. Men siden det i dette tilfellet er faren selv som tenker slik, virker det som om motet er gått tapt på et tidligere tidspunkt. Aftenpostens kommentator, Inge D Hanssen, synes å slutte seg til farens tenkemåte.
Å skaffe seg barn bør være en alvorlig sak. Å skaffe seg barn gjør man sammen med noen, ikke alene. Retten til å skille seg bør ikke omfatte en rett til å bli alenemor eller alenefar. Gjennom felles barn må en finne seg i å være bundet til et annet voksent menneske resten av livet. Stridbare ”alenemødre” bør derfor møte resolutthet.
