Det skjer noe med mannsidealer i vår tid. Spørsmålet om menn skal være to uker lenger hjemme med sine barn, har skapt debatt. Noen foretrekker å se dette kun som et spørsmål om menns foreldrerolle. Andre ser diskusjonen som et spørsmål om frihet. Av debattantene overrasker NHO med ”frihet light” og kaller høyresiden frihetsfundamentalister.
Jeg vil imidlertid gjerne bidra med noe ”tungt”. Men la meg først skyte inn at som far har jeg gjort alt som forlanges av NHO og andre. Jeg hadde i sin tid halve fødselspermisjonen. Med samboeren i ny lederjobb var vi en politisk perfekt familie.
Siden har jeg forsøkt å finne ut hva det vil si å være mann. En gang var ridderen idealet. Ridderen som ideal avløste ifølge Carl Grimberg den fysisk sterke og litt enfoldige krigeren. Som kjent tok riddertiden slutt med den nyere tid. Måten å være vellykket mann på, ble da mer mangeartet. Men styrke, utholdenhet, høy etisk standard og selvdisiplin har vel vært gjennomgående verdier…
Hva er maskulinitet?
…Har de ikke? Når man skal definere begrepene femininitet og maskulinitet, må man etter min oppfatning starte flere steder. Du kan finne ulike innganger til begrepsparet i form av mer spesifikke begrepspar. To slike kan være nærhet/avstand og diffus/klar. Av nærhet/avstand følger kanskje kollektiv/individuell. Dette kan virke tilfeldig. Men jeg mener at begrepene femininet og maskulinitet viser meningsfylt nok til hverandre. Platons og Arne Næss’ begrepslære blir mindre viktig.
Jeg skal innrømme at jeg føler meg på gyngende grunn i denne begrepsbestemmelsen. Imidlertid ser jeg også dette som en skattejakt av dimensjoner. Når fikk begrepsparet femininitet/maskulinitet sist en seriøs behandling i Norge, det være seg på samfunnsfaglig, humanistisk eller filosofisk grunnlag? De senere tiår har et stempel kalt stereotypi kommet raskt fram ved det minste forsøk på å gi begrepene dypere innhold. På stempelet kunne det like gjerne stått MAKULATUR. Kjønnsforskningen har i dette spørsmålet forfalt til ren empirisme. Kjønnsforskerne definerer maskulinitet som det menn til enhver tid gjør, eller enda verre: som alt noen mann har gjort noen gang.
Menn kan nok være feminine og kvinner kan være maskuline. Men når det gjelder idealer, mener jeg at menn gjør klokt i å ta utgangspunkt i det maskuline. I forhold til mannsidealene nevnt innledningsvis, vil jeg si at styrke uten videre er en maskulin kvalitet. Det ligger i menns natur å anstrenge seg for å være sterke. Men hva med den motsvarende egenskap svakhet? Oversetter vi både styrke og svakhet til begreper med lik verdi, noe femininitet og maskulinitet etter min oppfatning alltid skal ha, kan vi si at god maskulinitet er å kunne framskaffe og bruke relativ styrke fornuftig mens god femininitet er å kunne innrette seg effektivt med relativ svakhet. For en ideell mann er det altså viktigst å skaffe seg relativ styrke og kunne bruke denne fornuftig. Utholdenhet, kan vi si er styrke over tid. Høy etisk standard (ærlighet) vil jeg begrunne med følgende sitat fra nobelprisvinneren i litteratur Patrick White: ”Because she was a woman, she was also dishonest when it was really necessary.” (Voss, 1957) Dette skriver White om en kvinne som ellers i romanen framstår som en sjeldent ærlig og oppegående person. Kvinner, mer enn menn, tåler å være uærlige. De tar ikke skade på sin sjel. Menn, derimot, må følge det de sier, ellers tar de skade. Endelig kan selvdisiplin også ses som en form for ærlighet. Selvdisiplin innebærer at beslutning og utførelse henger sammen.
Likner mamma
Men det skjer altså noe med mannsidealer i vår tid som representerer et brudd med forutgående tradisjoner. Vi får en ny mannstype som vi kan kalle pappa-mannen. Det nye er ikke at menn er pappaer. Det nye, og litt pussige, er at mannen defineres først og fremst ut fra sin posisjon som far, men vel å merke i betydningen mannlig omsorgsperson som utøver det som kan kalles direkteomsorg for barnet. Far som forsørger er f eks noe annet. Samtidig likner pappa-mannen forbausende på mamma. Det legges altså ikke vekt på noe spesielt i rollen som mannlig omsorgsperson sammenliknet med kvinnen. Forskjellen mellom de to kjønn er kun den at kvinnen har født barnet, mens mannen har ikke. Mannens spesielle kjennetegn, det som skiller ham fra motsatt kjønn, er da fravær av noe.
Pappa-mannen er et ideal som mange menn i dag mer eller mindre frivillig lever opp til. En sterk eksponent for dette idealet er regjeringens mannsmelding fra 2008, hvor også forsiden prydes av pappa i tre generasjoner. Defineres mannen som pappa, blir han faktisk ingenting om han ikke er aktiv som omsorgsperson. Vi kan også snakke om den avmaskuliniserte mannen. Han vil jeg beskrive slik: Den avmaskuliniserte mannen framstår som åpen og ufarlig. Han følger tidens krav om transparens og deling. I romanen Kvinnen og apen av Peter Høeg sier imidlertid historiens mannlige helt at det er de planene man ikke foreteller om, som det blir noe av. Vi kunne også snakke om den domestiserte mannen (den temmede mannen). Det litt gammeldagse ordet fordringsløs kan da være det perfekte adjektiv. Den temmede mannen synes å leve livet integrert, for ikke å si overintegrert, i samfunnet.
Bleieskift ingen garanti
Min skepsis til pappa-mannen som ideal må ikke misforstås dit hen at menn som utøver direkteomsorg for barn ikke er gode nok menn. Min kritikk mot likestillingssamfunnets pappa-mann er ensidigheten. En bør etter min oppfatning heller ikke tro at likestillingssamfunnets oppskrift på dette punktet gir noen garanti for å være mann. Jo flere bleier du skifter, jo mer mann er du? Neppe (med mindre det skulle haste). For øvrig mener jeg menn er i stand til å legge inn spesielle maskuline kvaliteter i omsorgen for barn allerede fra spedbarnsalder. Selv er jeg stolt over å ha tilført min datter utholdenhet i forbindelse med utsatt bleieskift på landeveien da hun var 7 mndr gammel.
Gamle krav til mannlighet kan byttes ut med nye. Men det gjøres ikke ved å bytte ut et tidligere populært trekk med et nytt populært trekk. Nye krav til mannlighet kan finnes ved at man abstraherer fra tidligere tiders oppfatninger og praksis. Med utgangspunkt i abstraksjonen kan man skape nye konkretiseringer av maskulinitet og nye mannsidealer. Uten såpass dybde ender vi som light i enhver betydning, alle mann.
Også trykket, noe forkortet, i Aftenposten 28/11-10
