Mannsrollen, slik den kan søkes i den norske samfunnskulturen i dag, har etter min oppfatning ikke bare blitt forandret, den er også blitt tynnet ut ved at kravene synes færre og svakere. Det samme kan sies om rollen som far, bortsett fra at du helst skal skifte noen bleier og være en viss tid sammen med barnet ditt. Men tror vi på denne uttynningen? Eller blir det slik at tilbudet om å gjøre som du selv vil, skjuler underliggende forventninger som er desto vanskeligere å bli klok på?
Vi gir deg en lenke til NRKs TV-program Migrapolis om farsrollen. Om spørsmålet ovenfor er vrient når vi holder oss til etnisk norsk kultur, blir det kanskje enda mer komplisert om vi tar innvandret kultur med i bildet. Eller er farsrollen i innvandret kultur mer lik den tradisjonelle norske? Slik at de menn som evt ønsker det, kan hente litt støtte derfra til å unngå kravet om bleieskift og null overtid før barna når skolealder?
I tråd med pluralismen og mangfold som prinsipp gir Migrapolis knapt noe svar. Programmet utgjør en skikkelig «overrisling» av ulike synspunkter på rollen som familiefar. Men mange av dem fordeler seg langs en kjent hovedakse mellom nærhet, mykhet og omsorg i smal betydning og distanserthet, hardere holdninger og omsorg i betydningen oppdra, forme, lede påvirke på den andre. Andre synspunkter fantes også litt her og der i ulike retninger, ofte uklart, etter min oppfatning. Men samfunnsdebattanten Hanne Nabintu Herland, som tidligere har reist kritikk mot feminismen, sier klart nok at hun ønsker reale mannfolk. De skal være macho og samtidig gode mot kvinnen, og dette er ingen motsetning, mener hun.
Ingen usikkerhet?
Mest påfallende i programmet finner jeg mangelen på synlig usikkerhet blant de intervjuede. Jeg tror imidlertid ikke på dette bildet av sikkerhet overfor det rent for omfattende mangfoldet. Folk må være mer usikre enn de virker her. Og hvis de ikke skulle være det, er situasjonen enda verre, for da reflekterer dette en holdning som går ut på at alt går, og alt er like bra.
Et helt motsatt trekk i programmet er tendensen til spissformulerte overskrifter. Er du tøff eller tøffel? Slike tilspissinger dukker opp gang på gang fra programmets side, uttrykt av de unge moderatorene, til tross for en ellers nesten grenseløs nyansering og pluralitet. Slike spissformuleringer tror jeg treffer menn sterkere enn vi får inntrykk av. Menn kan virke uprovoserte og svare høflig og at jeg gjør ting på min måte, når de blir intervjuet. Men jeg tror altså at folk er mer usikre enn de virker, og de tilspissede problemstillingene treffer folk. I dette ligger det også en mulighet for at mange fortsatt aner at her kan ting gjøres både riktig og galt, og det gjelder å gjøre det riktig. (Bidrag fra oss til å finne det riktige finner du f eks i artiklene Hva er maskulinitet og Min kamp.)
Glasur over alt
Et av problemene med å bidra i debatt og samfunnsutvikling er etter min oppfatning å forholde seg til de tykke lag med «glasur» og annen kunstighet som ligger over alt. Man skal f eks gjerne snakke med barna, og ikke bare ta en «autoritær» avgjørelse. Men jeg er redd for at mange da leverer en liksom-samtale i stedet, hvor barnet etter hvert skjønner at verken samtalen eller spørsmålet om hva barnet mener er alvorlig ment. Barnet må da ikke bare etterkomme den voksnes underliggende krav, som skjules bak samtaleformen, men må i tillegg etterkomme forventningen om å være med på liksom-samtalen. «-Er det greit? -Ja.» Bedre da å være klar på de spørsmål man ikke vil forhandle, og diskuterende i de andre, mener jeg. Å diskutere med barn er krevende, men også givende. De tingene som skal gjennomføres med autoritet er også krevende å gjennomføre uten brutalitet, verken fysisk eller verbalt sådan. Men når en klarer dette, gir en ikke bare barna normer, men styrker også deres eget selv, etter min mening. Man opptrer respektfullt samtidig som en viser autoritet. Mang en gang har jeg for min del måtte strekke mine egne psykiske krefter langt i forsøk på å klare dette. Men jeg tror at både barn og voksne kan vokser på slike prosesser.
Menns autonomi
Det viktigste for menn som foreldre i dag, er etter min mening kampen for kjønnsmessig autonomi. Hvis det gis et omfattende pappa a la carte innen samfunnkulturen i dag, er det menn som i utgangspunktet skal velge fra kartet, individuelt og til en viss grad kollektivt, ikke andre. Menns foreldreskap skal ikke gjelde på delegasjon fra kvinnen, staten eller noen annen menneskelig instans. Vi lar oss gjerne opplyse av naturvitenskap og annen sannhetssøkende forskning, og med kvinnen tar vi gjerne diskusjon, men ingen delegasjon. Det er nok et stykke igjen før slik autonomi er etablert, men det er verd å kjempe for.
Les også Et steinaldersk syn på mannen
