Noen monopoler er vi så vant til at vi knapt legger merke til dem. Feminismen har lenge hatt hegemoni grensende til monopol på hvordan likestilling skal forstås og praktiseres. Menn har inntil nylig forholdt seg støttende – eller mer reservert – men alltid reaktivt overfor det feministiske paradigmet. I dag arbeider imidlertid menn, deriblant vi som står bak denne artikkelen, med å utvikle en mer selvstendig posisjon. Vi er ikke imot likestilling, men vi vil noe annet enn det rådende likestillingsmonpolet.
Like muligheter eller likt resultat?
Vi vil blant annet ta opp et spørsmål som etter vår oppfatning har hatt liten oppmerksomhet. Skal likestilling bety like muligheter eller likt resultat? Med like muligheter menes at kvinner og menn stiller likt ved «startstreken». Det kan f. eks. være i arbeidslivet eller andre sammenhenger der det er et konkurranseaspekt. Med like resultater menes derimot at menn og kvinner får like mange førstepremier, like mange annenpremier osv.
Kjønnsforsker Cathrine Holst kommer inn på problemstillingen in sin bok «Hva er feminisme» fra 2009. Hun drøfter mulige forklaringer på faktiske forskjeller mellom de to kjønn (s. 30 ff). At færre kvinner enn menn når toppstillinger, selv om like muligheter foreligger, framstår som en teoretisk mulighet. Forskjellen kan da skyldes f.eks. mindre interesse. Drøftingene til Holst gjøres imidlertid uten empiri, og ingen konklusjoner trekkes. Likelønnsutvalget (som vi kan si er et uttrykk for statsfeminisme) kommer også inn på spørsmålet. De sier friskt i sin innledning at sjanselikhet, som de kaller det, dreier seg om «respekt for at ulikhet kan oppstå som resultat av individuelle valg» (NOU 2008:6, s. 20). Imidlertid ser vi ikke mer til denne respekten etter innledningen. Det foreslås i stedet tiltak for å få kvinner og menn til å velge likt.
Likestillingsutvalget hadde imidlertid et mindretall (som må regnes som ikke-feministisk) bestående av professor Tom Colbjørnsen. Han kritiserer i sin uttalelse den alminnelige tendens i samfunnet til å sette likhetstegn mellom ulikhet og manglende likeverd: «.. nesten all ulikhet ses umiddelbart på som et problem som må håndteres politisk og på annen måte, uten at det først vurderes hvorvidt ulikheten gjenspeiler akseptable årsaker.» (s. 239).
Så lenge vi har hatt den moderne feminismen, har en etter vår oppfatning unnveket spørsmålet om likestilling skal bety like muligheter eller likt resultat. Uklarhet har rådd grunnen. Dels har en tatt det for gitt at ulike resultater for de to kjønn måtte skyldes diskriminering av kvinner, dels har en ikke villet diskutere den andre muligheten, nemlig at andre resultater for kvinner enn for menn, når dette foreligger, også kan skyldes mindre interesse, mindre innsats eller til og med svakere talent. Det er imidlertid vår spådom at også feminister snart vil måtte forholde seg til dette spørsmålet.
Monopolet forsvarer seg
Det er en kjent sak at mange menn har fått mer enn nok av «likestilling». Likestillingen er gått for langt, heter det. Formuleringen kan gi det inntrykk at en er imot likestilling. Men denne formuleringen er det ikke mennene som har funnet på, formuleringen er snarere likestillingsmonopolets snedige måte å ufarliggjøre motstand på. En spør allernådigst om du mener «likestillingen er gått for langt», og hvis du svarer ja, kan det forstås slik at du er motstander av likestilling. Den ovenfor nevnte Cathrine Holst stilte f. eks. spørsmålet nettopp slik til publikumet under et møte i Litteraturhuset i Oslo i 2009. Folk som vil protestere, lokkes slik til å velge mellom å gå imot likestilling eller å holde inne med protesten. Imidlertid, folk som svarer ja, eller på annet grunnlag refereres på utsagnet «likestillingen er gått for langt», mener sannsynligvis noe annet, nemlig 1) at støtten til kvinner er gått for langt, og 2) at ideen om at de to kjønn skal være like, er drevet for langt.
En rapport fra 2013, utgitt av Reform (Ressurssenteret for menn, som altså skal være for menn, men som er preget av feminisme) i samarbeid med Likestillingsdepartementet (også preget av feminisme, om noen skulle være i tvil) har tittelen Hvordan motarbeide antifeminisme og høyreekstremisme? Rapporten regner enhver tanke utenfor feminismens eget paradigme som antifeminisme. F.eks. heter det på side 7: «Antifeminister yter motstand mot feminisme, og begrunner motstanden med påstander om at det enten ikke finnes strukturelle ulikheter mellom kvinner og menn, at de strukturelle ulikhetene nå er blitt utjevnet, eller at de strukturelle ulikhetene i hovedsak favoriserer kvinner.» Mener du at kvinner i dag har like gode muligheter som menn, er du altså antifeminist. På side 11 snakker rapporten om vold. Problemet vold mot kvinner blir ikke klart skilt fra det å ha meninger. Tvert imot, i rapporten fremheves stadig sammenhengen mellom holdninger og handlinger. Det inntrykk gis at kritiske meninger og vold mot kvinner er samme sak. Likestillingsmonopolet demoniserer dermed sine motstandere og ubetydeliggjør dem samtidig ved å gi dem navn etter seg selv med forstavelsen «anti-».
Maskulinisme – et motstykke til feminismen?
Et bedre navn på menn med selvstendige synspunkter i likestillingsdebatten kan f. eks. være maskulinist. Man kan si at en gryende maskulinistisk bevegelse i dag finnes i tre former: som folkelig tendens, som organisasjonsfragmenter og som seriøse forfatterskap. Maskulinisme som folkelig tendens kommer til uttrykk gjennom nettdebatter og spørreundersøkelser. Når det gjelder organisasjonsfragmenter, er vi selv et eksempel på dette. Maskulinist.no har vært drevet siden 2006. Andre eksempler kan være Mannsforum, som holder jevnlige møter, og Mannsutvalget, som opererer på Facebook. I tillegg finnes enkelte organisasjoner som overveiende består av menn og som arbeider for saker som gjelder mest menn, men som ikke nødvendigvis ser kjønn som sin basis, f. eks. «Foreningen 2 foreldre», som arbeider med barnefordeling.
Kvinnebevegelsen har stor innflytelse. Det samme kan ikke uten videre sies om maskulinister. På den annen side er ikke menns historie uten storhet. Om maskulinisme skal være en ny bevegelse som vokser opp nedenfra, slik andre bevegelser har gjort gjennom tidene, eller om man også kan se for seg kontinuitet i forhold til menn slik vi kjenner dem som det i visse henseender dominerende kjønn, er et spørsmål som kan stilles til diskusjon.
Mellom alfa-hannen og LO-mannen
Menn er imidlertid lette å splitte. Menn splitter seg spontant gjennom konkurranse. I et samfunn som gir topp tilfredsstillelse for kun 10 prosent av den mannlige befolkning, vil gladelig tre ganger så mange potensielle alfa-hanner konkurrere om disse plassene.
Blant de øvrige 70 prosent dominerer han vi kan kalle LO-mannen. LO-mannen har god erfaring med staten, som etter visse kamper i forrige århundre nå garanterer ham en fast og verdig annenplass blant menn i samfunnet. Dette er han fornøyd med. I kjønnsforskningen finnes for øvrig fra gammelt av en teori om LO-mannens «dividende», som går ut på at det «drypper» på LO-mannen når det «regner» på direktøren og ingeniøren. Noen menn er større patriarker enn andre, men alle menn har fordel av patriarkatet, sier teorien. Vi skal ikke her påta oss å prøve denne teorien mot fortidens virkelighet. Men i den grad det tidligere har foreligget en slik «dividende», er den i dag blitt til det motsatte – en «avgift». I Stortinget og andre steder utgjør menn stadig flertallet, men det synes å skje under den forutsetning at flertallet skal brukes til fordel for kvinner og ikke til fordel for menn. Slik betaler menn i de nedre to tredeler av samfunnet for at andre menn skal kunne inneha topp-posisjoner på feministiske premisser.
Men også landets alfa-hanner – fra toppsjefer til de tusen avdelingsledere – kan ha grunn til å reagere. De kunne f.eks. reagere på at Birkebeiner’n i dag synes en mer relevant arena for maskulin utfoldelse enn arbeidslivet. Dagens arbeidsliv er femininisert. Ingen harde ord, ingen tydelig tale, alt skal være jovial-liberalt, mykt og hyggelig. Men tro ikke at aggresjon dermed er forsvunnet. Aggresjon utøves bare mer indirekte, f.eks. ved ikke-forfremmelser, skjevfordeling av viktige oppgaver og mild overseelse, og alltid med et smil. Samt selvfølgelig – og da gjerne mer åpenlyst – mot kritikere av denne arbeidskultur.
Vi ser for oss at ulike menn kan kjempe for ulike mannssaker, til og med mot hverandre, men med gjensidig respekt. Kvinner nedtoner forskjeller og framstår slik som en enhetlig bevegelse, men løsningen for menn er ikke nødvendigvis en enhetlig mannsbevegelse. Respekt er en maskulin verdi som likevel binder menn, når de er menn, sammen på tvers av det som skiller.
Arild Brock, sosiolog og billedkunstner, Kenneth Ellefsen, sosionom og bachelorstudent/sosiologi, Wilmar Kolnes, veterinær og jurist, Johannes Mella, offiser og stud. jur., Øivind Østberg, advokat
Artikkelen er også trykket i Klassekampen 20/1-2014
Les også:
