Norge er kjent for sin sterke kjønnssegregering i arbeidslivet. Går du inn i en norsk bakebutikk med kafé, er det over 90 % sjanse for at du blir betjent av en kvinne. Men publikum i samme butikk er derimot fordelt ca 50-50 på de to 
kjønn, skulle jeg tro. I mitt lokale bakeri på Torshov i Oslo har jeg i alle fall mang en gang ved lunsjtid stått i kø bak f eks mannlige håndverkere på oppdrag i strøket, som tar seg god tid når de blir ekspedert av de unge jentene bak disken. Innkjøpet skjer langsomt og omstendelig, og betjeningen synes heller ikke å irritere seg over dette.
Den opplevelsen jeg nå skal fortelle om, var direkte motsatt, slik det gikk gradvis opp for meg mens den pågikk. Jeg har vært på kvinnekafé. Det betyr her ikke en kafé drevet av kvinnebevegelsen med offentlig støtte, oppbyggelige plakater på veggene og ditto bøker i hyllene. Det dreier seg om et biobakeri. Dette fant jeg rett ved siden av mitt hotell, og sulten på brunsj etter en lang og søvnrik natt gikk jeg inn.
Bak disken befant seg to arbeidsomme herrer. Rundt meg var det kvinner, som i likhet med meg også gjerne ville betjenes. Jeg ble ikke ekspedert som den første, men det kan skyldes det avslappede og ikke målbevisste modus jeg befant meg i, snarere enn kjønn. Vel ekspedert og med brunsjføde og –drikke tatt med til et passende bord, begynte jeg å se meg rundt. Enda flere kvinner, formodentlig på jobb og ute for å spise lunsj. Jeg befinner meg i middelklassestrøket Charlottenburg i Berlin. Ingen håndverkere av noe kjønn å se, bare bokhandel- og forlagsarbeidende kvinner, vil jeg gjette på, og kvinner som arbeider i andre kulturnæringer. Og sosialarbeidere, kanskje, den tyske velferdsstaten har, i likhet med den norske, en stor stab.
Jeg iakttok videre de to, nei nå var de sannelig tre, herrene bak disken. De strålte av velvilje og serviceinnstilling overfor sitt i hovedsak kvinnelige publikum. Før hadde vi et forlag, nå har vi et damelag, skal ha falt som kommentar fra en mann en meget sen kveld på en forlagsfest i Norge. En gang møttes menn i mannsklubber som man har hørt om, for eksempel i England, for å planlegge kapitalismens utvikling, imperiets vekst og antatt nødvendige kriger. Nå er kjønnsretningen den motsatte. Her møtes kvinner for å utvikle velferdssamfunnet og alt som følger med dette, blant annet et dertil passende kulturtilbud. Prikken over i-en for denne grenen av kvinnebevegelsen (eller er dette stammen?) må være å la seg betjene av tre arbeidsomme menn i et bakeri.
Mens jeg sitter på kaféen, tar jeg ikke fram min medbrakte bok, men forblir åpen med alle sanser. Det er ekte blomster på alle bord. Jeg slapper faktisk godt av her. Jeg leste for mange år siden en artikkel skrevet av Ludvig Holberg: Hvorfor jeg søker fruentimmerselskap. Holbergs oppgitte grunn for å søke kvinneselskap var nettopp at han hadde behov for å slappe av. Prøvde han dette sammen med menn, skulle det snakkes alvor eller i beste fall skulle det spilles sjakk. Jeg er imidlertid usikker på om jeg nå befinner meg på et sted hvor man bare slapper av, eller i et lokalt senter for konspiratorisk overtakelse av samfunnet. Men kanskje lar de to tilsynelatende radikalt forskjellige perspektivene seg kombinere. Den konspirasjonen som i dag kan mistenkes for å overta samfunnet, har ikke som mål å erobre verden og betvinge naturen. Målet er tvert i mot at alle skal slappe av og ha det bra.
