Kommentar (spoiler?) til den russiske filmen Elena.
Filmen Elena er neppe spesielt laget for visning i Norge. Imidlertid gir filmen det norske publikum god anledning til å teste hvor standhaftig ens sosialdemokratiske blikk på verden er. De fleste som ser filmen blir nok overrasket, men ikke nødvendigvis alle på samme måten.
Tittelfiguren framstod som engleaktig i mine øyne helt til historien tok en vending. Den middelaldrende Elena er gift med en kanskje ti å eldre, velstående mann. Hun steller for ham som en tjener. Er det egentlig det hun er? Erlend Loe, som har anmeldt filmen i Aftenposten, antyder dette. Jeg la imidlertid merke til at da Vladimir ville ha med seg Elena i senga, reagerte hun spontant positivt og riktig søtt. Det betyr ikke nødvendigvis at Vladimirs penger er likegyldige for henne, men penger utelukker vel ikke kjærlighet. Kanskje også noen kvinner er i stand til å tilpasse selv spontant følelsesliv til det antatt nødvendige.
Vladimir går på jobb og i blant på trening. Ved frokostbordet sier han at grøten Elena har laget er perfekt. Han spør hvilke planer hun har for dagen. Det er intet overstrømmende hjertelig ved hans oppmerksomhet, men heller ikke noe uvennlig, snarere vennlig i sitt innhold. Er det mer liv i Russland enn i Norge hvor alle smiler høflig?
En dag er Elenas plan å besøke sin voksne sønn, et barn hun har fra et tidligere forhold. Sønnen er gift, får vi vite, og har to barn. Vladimir er ikke begeistret, men han lar Elena holde på med sitt, og Vladimir har også et barn som nå er voksen, og som Elena mener at Vladimir har et vanskelig forhold til. De to synes å ha hver sine vansker med sitt respektive avkom.
Elenas sønn og sønnens kone, deres sønn på 17 og familiens toåring er alle hjemme når Elena kommer på besøk. Området der de bor, er forfallent, i kontrast til Elenas og Vladimirs velutstyrte leilighet i et ryddig strøk. Elena kommer med fulle bæreposer og har dessuten med seg en bunke kontanter. Kontantene er hennes pensjon, får vi vite, som hun gir til sønnen og familien hver måned. Elenas moderhjerte er stort og sjenerøst selv om barnet har nådd voksen alder. Elenas sønn synes arbeidsløs, men jeg vet ikke om et liv som ansatt er normalt på samme måten i Russland som i Norge. Sett med norske øyne ønsker vi kanskje en hær av NAV-ansatte som kunne invadere området og kanskje hele Russland.
Sønnesønnen på 17 er snart ferdig med skolen. Han har for dårlige karakterer til å komme inn på noe studium. Dette er krise, for uten studium venter militærtjeneste. Siste utvei for å unngå militærtjeneste er bestikkelser. Elena vil spørre Vladimir om hjelp. Hvorfor er det så viktig å unngå militærtjeneste? Hvis problemet i norsk førstegangstjeneste er kjedsomhet, skal militærtjeneste i Russland visstnok være helt motsatt. Du kommer ikke nødvendigvis i reelle kamper, men miljøet er brutalt. Når Elena litt senere tar opp spørsmålet med sin velstående mann, er han motvilling. Han sier at hvis det dreide seg om guttens helse, ville det vært en annen sak. Elena sier at det nettopp er guttens helse det dreier seg om.
Vladimir bestemmer seg imidlertid for å si nei. Elenas sønn må selv ta ansvaret for sin familie, sier han. Han antyder endog at det militære kunne være en god skole. Elena meddeler avslaget til sønnen pr telefon og legger til at Vladimir kanskje har litt rett i at dette ikke er hans, men deres ansvar. Elena og Vladimir synes nå på bølgelengde. Men dette er det siste vi ser av harmoni mellom de to.
For nå skjer dramatiske ting. Under trening får Vladimir et slag, og etter et sykehusopphold ligger han i sengen hjemme. Han sier han vil skrive testamente og forteller Elena hva det vil gå ut på.
Hva Vladimirs testamente skal gå ut på, er beskrevet vesentlig forskjellig av Aftenpostens anmelder i forhold til den beskrivelsen jeg vil gi. I Aftenposten står det at Vladimirs datter vil arve alt, og at dette forrykker balansen i forholdet mellom ektefellene. Jeg hørte imidlertid tydelig Vladimir si at Elena skulle få en livrente, og at den skulle være rikelig. Filmen dreier seg om en mann og en kvinne. Hva du legger merke til når det gjelder de to hovedpersonenes handlinger, og hvordan man tolker deres situasjon, kan ha noe med ditt syn på kvinner og menn å gjøre.
Vladimir får besøk av datteren på sykehuset. Elena ber datteren møte henne først. Datteren går med på dette, og Elena formaner datteren til å vise kjærlighet for faren. Men datteren sier hun er likeglad med faren.
Datterens påståtte likegladhet sier nok mer om hennes forhold til Elena enn til faren. Under datterens besøk på sykehuset blir vi overrasket. Tonen mellom datteren og faren er først kynisk, de er ikke en gang høflige mot hverandre, men plutselig smelter isen og de to omfavner hverandre. Hvorfor først kynisme og så kjærlighet? Mitt forslag er at kynisme er en del av livet, i alle fall i Russland. Når far og datter kan ”omfavne” denne realitet, kommer de også videre til den andre siden av sitt forhold og de kan omfavne hverandre.
Å ta ansvar viser seg nå å bety noe annet for Elena enn vi trodde da hun snakket med sønnen. Elena gir nå Vladimir Viagra og han dør av dette før han rekker å skrive det planlagte testamentet. Elena har bakgrunn som sykepleier. Dødsfallet er ikke noe uhell, men Elena får omverdenen til å tro dette. Vi ser at Elena lider kvaler i det Vladimir dør, men kort etter tømmer hun husets safe for kontanter. I neste scene møter vi Elena og datteren hos familiens advokat. Etter loven arver de to halvparten hver.
Siste del av filmen fokuserer på hva som så skjer med Elena og hennes sønns familie. Elena drar på nytt besøk, nå medbringende alle kontantene fra safen. Sønnesønnen er reddet fra det militære.
På veien til besøket har vi imidlertid opplevd den første av i alt fire scener hvor vi kan føle at skjebnen er i ferd med å innhente mordersken. Hva du føler ved disse scenene, mener jeg avhenger av din forventning til at rettferd vil skje. Jo sterkere forventning, jo sterkere spenning. Imidlertid er det en faktor til, og det er hva du anser som rettferdig i denne historien. Drepte Elena en inhuman, gammel gjerrigknark for å redde sitt stakkars barnebarn? Eller går historiens moral heller i motsatt retning?
Aftenpostens anmelder sier han hadde sympati for Elena hele veien, men mistenker samtidig seg selv for stor urett. Den nevnte scenen, altså den første av fire som kan føles som skjebnens innhenting av en morderske, var bare at toget Elena reiste med stoppet. Vi så Elena holde på vesken. Vil tilfeldige ranere nå storme toget? – tenkte jeg.
Toget kjører imidlertid snart videre. Under besøket hos sønnens familie, går strømmen og det blir mørkt. Kommer ranerne nå? Nei, intet spesielt skjer. Neste hendelse dreier seg om noe mer. Vi ser sønnesønnen til Elena, som altså har unndratt seg brutal militærtjeneste, angripe en konkurrerende gjeng sammen med sin egen gjeng. Etter kampene ligger gutten urørlig på bakken. Drept? Nei, etter en stund reiser han seg. Men selv om han er uten alvorlig fysisk skade, er vårt bilde av ham som uskyldig ungdom ikke lenger det samme. Kunne militærtjeneste vært en passende skole for ham?
Sønnen til Elena med familie flytter inn i det som før var Elenas og Vladimirs hjem. Nå, som i den forrige boligen, ser vi et av de mannlige familiemedlemmene lene seg over balkongens rekkverk. Langsomt spytter han over kanten og vi hører at det treffer bakken. Den fjerde og siste scenen som innbyr til å føle skjebnens innhenting, er denne: Vi ser toåringen i familien våkne alene i avdøde Vladimirs seng. Barnet vil ut av sengen. Ingen voksne er i rommet, de er samlet rundt TVen med snacks og drikke. Vi ser balkongen. Vil barnet kravle seg opp og falle utfor?
Se denne interessante filmen og test om du er på bølgelengde, eller ikke, med det norske sosialdemokratiet hvori opptatt feminismen.
Oslokinos omtale.
