Oppegående menn – noe for kvinner?

Psykolog Peder Kjøs skriver den 8/3 et innlegg på Kvinner og Klærs nettside under den ironiske overskriften ”Kvinner fortjener juling…?”. Han kritiserer undertegnede etter min replikk i Aftenposten 7/3. KK-redaksjonen omtaler meg som ”tilhenger” av menn som slår. Her er mitt svar.

Forsvarer ikke ”juling”

For det første: Jeg forsvarer ikke menns handlinger når de slår kvinner. Dersom dette skjer innenfor et parforhold, og problemet vedvarer, må hun ut av forholdet. Til dette må hun få hjelp og beskyttelse, om nødvendig.

Men man kan selvsagt forsøke å hjelpe et par før det kommer så langt. Hvis mannen da forteller at kvinnen håner og krenker ham verbalt, hva ville Kjøs svare? Ville du svare: nei, det har ikke noe med saken å gjøre? Etter min mening er det lite klokt, hvis man vil hjelpe et par.

Hva kan samfunnet gjøre?

Dersom tredjeparten ikke er en enkeltperson, men samfunnet, hva da? Hva kan samfunnet gjøre? ”Samfunnet” kan forstås som samfunnskulturen eller offentlige instanser. Samfunnskulturen er de normer og verdier som gjelder og går, og som debatteres. På dette plan er det neppe klokt å uttale seg bombastisk om hva som bør forandres i de tusen hjem. En kan imidlertid uttale seg med hvis-så-utsagn. Jeg forsøker: Hvis en kvinne faktisk sårer en mann verbalt, så er ikke dette nødvendigvis noen bagatell. Å krenke og såre verbalt kan i verste fall være like skadelig som å slå fysisk. Dette bør kvinner etter min mening tenke over, om de ikke er klar over det. Det samme gjelder for så vidt menn. Men kanskje er menn mer oppmerksomme på hvordan slikt virker?

Menn må også lære å beskytte seg..

Menn som utsettes for verbale krenkelser, vil jeg ikke anbefale å slå, selv ved de verste krenkelser. Det er dessuten ulovlig. Menn må lære å beskytte seg og hevde seg med andre midler. Men lar krenkelsene seg ikke stoppe, gjelder det å komme ut av forholdet. Det gjelder selv om du har barn. Heller miste kontakt med barna enn å miste deg selv.

Ting henger sammen

Den tenkemåten jeg benytter her – at ting henger sammen – har et navn innenfor det faglige. Tenkemåten kalles systemteori. Et offentlig utvalg for ”Vold i nære relasjoner” beskrev denne teorien, som en av flere (NOU 2003:31, kap 3.2.2.1).

Kvinner ikke (alltid) engler

I mange enkelttilfeller er det vanskelig å dømme utenfra. Den som gjør de mest synlige skadene, er ikke alltid den største synderen. Forfatteren Ebba Haslund medgir 10/1-08 i Klassekampen i en debatt med undertegnede at ”kvinner flest er alt annet enn engler” og henviser til sin skjønnlitteratur. Det er mer av denne typen ansvarlighet jeg etterlyser fra kvinner.

”Ekspanderer” inn i folks privatliv

”Samfunnet”, i betydningen offentlige instanser, er noe annet enn samfunnskulturen. Her kommer faglighet enda sterkere inn og politikk kommer inn på en annen måte. Bruk av statens tvangsmakt kan bli et tema. I Norge antas det ofte at det offentlige og deres fagfolk bare unntaksvis gjør noe direkte galt. Men går vi tilbake i historien, avsløres systematiske feil og overgrep mot f eks samer, mot reisende (tatere), mot barnehjemsbarn og mot incestdømte menn. Det sistnevnte er ikke svært lenge siden. Det entydig gode formål, som alltid ligger til grunn for offentlig virksomhet, må ikke gjøre oss blinde for andre drivkrefter. Organisasjoner kan utvikle egne mål og faggrupper har egne interesser. Faglighet og offentlige virksomheter ekspanderer etter min oppfatning nå gradvis inn i folks privatliv. Dette skaper nye og tilsynelatende meningsfylte jobber for psykologer og andre. Men kanskje går de løs på oppgaver som er for vanskelige til å løses utenfra. Kanskje kommer de i skade for å støtte feil person. Kanskje bør statens ansvar for folks private forhold, og særlig bruk av tvangsmakten, begrenses til å beskytte atskillelse, slik jeg er inne på i første avsnitt.

Skjevt bilde av vold bør rettes opp

Jeg fastholder at offentligheten har et skjevt bilde av vold, og at mannspanelet ikke retter opp dette. Under NRKs innsamlingsaksjon for kvinner i 2005 het det ”Volden er over alt”. Forskningstall (NIBR 3:2005) sier at 27 % av kvinner og 22 % av menn har på ett eller flere tidspunkt i sitt liv opplevd vold fra nåværende eller tidligere partner når vold defineres vidt. Innenfor de siste 12 måneder synker forekomsten til 5 % for kvinner og samme tall for menn. Andelen grov vold innenfor de 5 % kan beregnes til en tredel for kvinner og en tidel for menn. Av kvinner sier 4 % at de er urolige for vold i familien. En passende konklusjon kan være at 5 % av kvinner opplever vold (i presens). Dette er slett ingen bagatell, men forsvarer ikke ”Volden er over alt”.

Hvem er dagens Nora?

Kjøs angriper meg på mitt næringsgrunnlag. Jeg må derfor få svare med litt reklame. Hos meg kan folk trygt gå på parforholdskurs. Menn risikerer ikke en kursleder som servilt støtter kvinner, bevisst eller ubevisst. Kvinner ”risikerer” derimot å bli litt utfordret på måter de ikke er vant til. En metode jeg har benyttet, er å sammenlikne dagens par med Ibsens Dukkehjem. Hvem er dagens Nora?

Jeg tror alle kvinner innerst inne foretrekker en oppegående mann. Mine kurs er private og koster litt. Men det syns jeg er en ærlig sak. Heller koste på litt enn å benytte offentlig hjelp og få bare kjedelig ”politisk korrekthet”. Se www.kollisjonskurs.no.

Dette skrives 8. mars. Jeg gratulerer kvinnene med dagen!

Familievold – det “rene” kjønnsproblem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.