Det er umulig å forklare hva som er anstendig uten å være uanstendig. Oscar Wilde skal ha sa sagt dette, og på liknende måte er det med en sak som «ømhet». Spørsmålet er aktuelt fordi staten nå påkalles til å marsjere inn i et nytt område den ikke er egnet til å regulere, nemlig folks omgang med hverandre i de mest intime sammenhenger. Jeg tenker på spørsmålet om «samtykkelov». Dette er et lovforslag som går ut på at en kvinne (eller mann) må gi uttrykkelig samtykke for at intimitet over en viss grense skal være lovlig.
Bare det at du helst skal gi eksempler når du forklarer noe! Du kan ikke gi eksempler på det uanstendige uten at det å fremstille eksemplene i seg selv blir uanstendig. Du kan heller ikke trekke en generell grense mellom det anstendige og det uanstendige uten at du gir det uanstendige oppmerksomhet, og anstendighet er nettopp at din oppmerksomhet naturlig skyr det uanstendige. Anstendighet læres helst gjennom oppveksten ved å se hva anstendige mennesker gjør.
På liknende måte (eller enda vanskeligere) er det med ømhet. Vi mennesker har en naturlig evne til intimitet. Evnen til intimitet er samtidig evnen til å holde avstand. Nærmere bestemt kan vi si at menneskene har en naturlig evne til å differensiere mellom kjent og ukjent, nært og fjernt samt mellom intimitet du har med noen og ikke med andre. Det er derfor et gedigent tråkk i salaten som staten av noen blir oppfordret til å begå når de går inn for en «samtykkelov».
Å bygge en intim relasjon er en delikat affære. Men når du lykkes, opplever du til gjengjeld et livets høydepunkt. Hvor vanskelig det kan være har forfatteren Agnar Mykle (1915-1994) uttrykt på en humoristisk måte. Han foreslo at kodeordet «tananariv» skulle erstatte alle famlende forsøk fra et menneske på å tilnærme seg et annet. Si ganske enkelt kodeordet «tananariv» i stedet og vent på svar. Om det ikke kommer positivt svar er spørsmålet i alle fall klarert – enkelt og smertefritt.
Komisk, ikke sant? Forslaget om å bruke en kode er selvsagt humoristisk ment. Mykle og hans romanfigur (som var han selv) var inderlig klar over hvor viktig og samtidig vanskelig det er å tilnærme seg et annet menneske ut fra begynnende kjærlighet og med sikte på intimitet. «Forslaget» kan forstås som en indirekte hyllest til det nødvendige i denne vanskelighet. Nettopp fordi intimiteten er så dyrebar for oss kan den ikke framskaffes per prosedyre.
For ordens skyld: Hvis vi et øyeblikk tenker oss at kodeordet virkelig skulle bli innført, må vi gå ut fra at det – selvsagt! – straks ville bli «ladet» med den samme famlende og rødmende skyhet som «jeg elsker deg» er ladet med i dag. Skal vi da håpe at samtykkeloven, hvis den virkelig blir vedtatt, vil bli «ladet» med ømhet på samme måten? Skal vi håpe at den potensielt elskede i halvmørke sier til deg med skjelvende stemme: «æh, vil du i henhold til paragraf X gi samtykke?»
Jeg vil si at det vil være å håpe på mye hvis du håper at romansen blir den samme. Å lovfeste en prosedyre for tilnærming er å bringe staten inn i soverommet. I stedet for privathet og mulighet for intimitet får vi noe som likner litt på et møte med advokaten.
Det finnes nok mennesker som «ikke forstår bæret» av mine innvendinger, kanskje også noen på Stortinget. Jeg mener disse mangler noe. Men de aner kanskje at det finnes noe her som de ikke helt forstår. De kan da forsøke å skaffe seg det de ikke forstår eller forsøke å ødelegge det andre har. Valget burde være enkelt.
