En kommentar til den danske boka «Fordi du fortjener det» av Hans Bonde.
Feminismen i Danmark kan forstås som forankret i et patriarkat. Selv den kvinnelige statsministeren er innsatt av patriarkatet og overvåket av dette. Dette er kanskje den mest radikale tanken i boka «Fordi du fortjener det» av Hans Bonde fra 2013. Ellers er boka en konkret gjennomgang av de mange privilegier som blir kvinner til gode i form av all slags støtte og snarveier som legges opp for at de skal nå toppene i samfunnet. Skadevirkningen er reduserte ytelser, frustrerte menn samt kvinner med illusjoner om seg selv.
Dette er Bondes bok i et nøtteskall. Etter det jeg har kunnet se er boka blitt mye kritisert og bare lite rost i Danmark. Bonde sier i en kommentar (Information 27.04.13) at med ett unntak stiller feministene ikke opp til debatt. Det sistnevnte er noe vi kjenner igjen fra Norge.
Hvem er Hans Bonde?
Forfatteren, som noen kjenner fra hans opptreden i Mannsforum i 2015, skrev om menn og kjønn lenge før «Fordi du fortjener det». En bok med tittelen «Mandighet og sport» kom i 1991 og «Det ekstreme kjønn» i 2008. Bonde er professor med utgangspunkt i sport som fag. Det sier seg selv at med bakgrunn i sport er konkurranse noe en finner naturlig og riktig, og dette går igjen hele veien gjennom boka. Bonde er tidligere danmarksmester i judo, men hans forskning og øvrige bøker går mer i samfunnsmessig retning enn i retning treningsmanualer. Han har blant annet skrevet om forholdet mellom idretten og nazistene under krigen. Hans viktigste budskap synes imidlertid å være kulturpolitisk: Det er bra for menneskene å akte, ære og nyte kroppen. For ofte gjennom historien har kulturen gått i motsatt retning.
Dokumentasjon, intuisjon og spekulasjon
Det er ikke lett å bevise at en kvinnelig statsminister er innsatt av patriarkatet og overvåket av dette. Likevel er det en interessant tanke. Det er en viktig frihet for tanken å kunne danne seg overordnede oppfatninger basert på mer enn bare rene opptellinger. Heller ikke kan alt som er riktig og viktig bevises. For det enkelte menneske er det en viktig frihet å kunne legge til grunn forhold man antar er riktige uten å kunne bevise at så er tilfelle.
Bonde benytter seg flittig av de to frihetene nevnt ovenfor. Bonde synes samtidig å benytte sin professorale forskerstatus til å øke troverdigheten også av de betraktninger som står uten bevisføring. Da han var i Mannsforum i 2015, svarte han på kritikk av boka (kritikk framført i Danmark som han refererte) med å vise til hans fem artikler om samme hovedtema publisert i vitenskapelige tidsskrifter.
Enda litt mer problematisk blir det når Bonde tar for seg enkelthendelser og for eksempel spekulerer over hva som skjedde da den kvinnelige statsministeren møtte landets banksjefer. Statsministeren bøyde av, og man kan anta at hun var for svak personlig som forhandler. Igjen vil jeg si at tanken er interessant. Men når man ikke selv var til stede på møtet, og naturligvis ingen «vitner» står fram, står bare den muligheten for argumentasjon åpen at man ikke kan se gode, saklige grunner til at hun skulle bøye av. Denne «eliminasjonsmetoden» kan vi si er en kvasi-bevisføring, som altså Bonde benytter seg av.
Hva går an i offentlig debatt?
Det å trekke overordnede slutninger uten bevis og «fylle ut» manglende rimelighet i det du ser med plausible spekulasjoner, er mye brukt i praksis. Spørsmålet gjenstår imidlertid om hvilken stilling slike tanker bør ha i offentlig debatt. Etter det jeg har kunnet se ut fra et par anmeldelser, er Bonde blitt hardt straffet som sine intuitivt baserte tanker og spekulasjoner. Nådeløst blir spørsmålet stilt om han kan bevise det han sier.
På Maskulinistisk Arkiv (Maskulinist.no) har vi i årenes løp stort sett holdt oss til «dokumentasjonsplikten». Vi har lagt vekt på ikke å ta munnen for full. Når vi har gjort oss tanker ut over det vi mener å kunne påvise, har vi vært tydelige på at dette er antakelser. Tanken fra min side har vært at det ikke vil hjelpe oss å påstå det vi tror – selv med styrke. Hvis man begir seg inn på «tro mot tro» som aktverdig i offentlig debatt, for ikke å snakke om som gyldig grunnlag for politiske beslutninger, risikerer den maskulinistiske sak å tape enda mer. Dette har vært tanken. Men kanskje stiller dette seg annerledes i dag?
I hva man kan kalle debattlivets «undergrunn» (kommentarfeltene) er alt annerledes. Der framføres som kjent uhemmet og stort sett anonymt mer eller mindre berettigede frustrasjoner fra menns side uten at man holder seg til det man kan bevise.
Hvem har bevisbyrden?
I praksis er det riktig vel slik at feministiske standpunkter anses å være riktige inntil det motsatte er bevist. Men logisk sett er det ingen grunn til at ett standpunkt skal kreve bevis og det motsatte ikke. Man kan således angripe dette i praksis gjeldende premisset på rent logisk-saklig grunnlag og uten å måtte kunne føre bevis for et alternativt, «materielt» syn. I en privat diskusjon mellom en kvinne og en mann, for eksempel, bør mannen kunne be om bevis dersom hans kvinnelige partner mener at han som mann skylder henne noe.
Hvem har «skylda»?
Bonde skriver om skyldfølelse. Hos ham inngår skyldfølelse i en framstilling av maktspillet mellom de to kjønn. Bonde opererer med tre «kvinnelige maktformer»:
- Godhetsmakt
- Mangfoldsmakt
- Skammemakt
Bonde har sågar et eget underkapittel om kollektiv skam. Bonde påpeker gjennom diverse eksempler hvordan menn blir påført kollektiv skam, for eksempel ved å framstille prostitusjon som noe alle menn (og bare menn) er ansvarlige for.
Følelsen av skam er videre noe det kan manipuleres med. Dette framgår mer indirekte, men ellers tydelig nok, hos Bonde. Det er mulig å påføre noen ikke bare den skam som ligger i en alminnelig forestilling om ansvar i forbindelse med for eksempel prostitusjon. I tillegg kan «offeret» bringes til personlig å føle skam. Dersom for eksempel en kvinne individuelt forsøker å manipulere en mann inn i subjektiv skyldfølelse uten god grunn, kan mannen beskytte seg ved å lede diskusjonen inn mot objektive forhold.
Jeg mener det er veldig bra at Bonde tar opp disse tingene. Det er imidlertid ønskelig å utvikle disse tankene videre. Bondes kapittel om kvinnelige maktformer framstår etter min oppfatning som litt amatørmessig opp mot psykologenes «regime» hvor jeg mener at de samme fenomenene inngår i en helt annen ideologi. Mye mangler på å bygge en konkurrerende forståelse.
Fra kvalitet til kvote
Et overordnet spørsmål som Bonde er inne på flere ganger er spørsmålet om kvalitet. Tradisjonelt har vi regnet med at begrepet kvalitet har en objektiv komponent. Kvalitet kan vurderes og påvises. Men den objektive siden ved dette begrepet har tapt terreng. Resultatet er at sympatier av alle slag trenger seg inn og påvirker avgjørelser som tradisjonelt har vært ansett som et spørsmål om nøktern vurdering.
Ikke minst i forbindelse med kunst og kultur gjør det sistnevnte seg gjeldende. Bonde drøfter dette i vid utstrekning og med mange eksempler. Man kan riktig nok si at kunst og kultur er et område hvor objektive vurderinger alltid har vært vanskelige og ikke enerådende. Likevel kan tilbakegang i troen på objektivitet og nøkternhet ha store konsekvenser. Kunst og kultur virker i den menneskelige erkjennelsens grenseland. En god utvikling på dette området bringer menneskene framover, en dårlig utvikling bringer menneskene i motsatt retning.
Når det ikke finnes objektiv kvalitet, fører sympatien for kvinner til at disse fremmes på bekostning av menn, også når de sistnevnte yter bedre. Jeg mener Bonde gjør en god jobb med å påvise dette.
Et beslektet spørsmål er spørsmålet om «mangfold». Også på dette mener jeg Bonde er god. Han mener at likhet, og ikke bare variasjon, kan være gunstig for mellommenneskelig samspill. Grupper og miljøer som består av bare ett kjønn har sin berettigelse. I likhet med utvanningen av begrepet kvalitet går tendensen til å prise mangfold også ut over menn. Mangfold betyr at over alt hvor menn er flest og best, skal det dyttes inn noen kvinner.
Spørsmålet om klasse
Klasse inngår etter min mening i de tre-fire grunnleggende dimensjoner ved et samfunn og dermed i den menneskelige tilværelse. Kjønn og etnisitet er to andre. I tillegg kan man snakke om en tidsdimensjon. Denne slår ut individuelt som alder og på samfunnsplan som «historien». I et samfunns selvforståelse er forståelsen av historien like viktig som forståelsen av klasse, kjønn og etnisitet.
«Klasse» er en måte å begrepsfeste forskjeller mellom mennesker på. Et annet begrep er «rang». Felles for disse er at det dreier seg om forskjeller som har en vertikal dimensjon – det finnes en retning oppover og en retning nedover. En kan snakke om «vertikalitet» som en felles betegnelse for klasse, rang, sosial status og andre måter å begrepsfeste denne typen forskjeller på.
Vertikalitet synes viktigere for menn enn for kvinner. Bonde deler menn i de «ekstreme» og de vanlige menn. Han vil at de ekstreme menn skal få leve sine ekstreme liv i fred for kvinnekvoter og annet som griper inn i konkurransen. Underforstått synes han å mene at samfunnet er best tjent med dette. La de ekstreme menn vie seg totalt til arbeidet – vi tjener alle på at de gjør det. Man kan vel si at Bonde her er på linje med det før-feministiske sosialdemokratiet. La bare kapitalistene profitere på å organisere produksjonen – det gjør oss alle mer velstående.
Jeg kan imidlertid ikke se at Bonde drøfter konsekvensene av sitt konsept for de normale menn. Men at hans hjerte også er hos de normale menn, viser et par eksempler. Han skriver blant annet om søppelmennene. På et tidspunkt ble det laget en utstilling i Danmark som gjorde ære på søppelmennene. Bonde påpeker kritisk at utstillingen «glemte» å poengtere at søppelmennene er menn.
Etter undertegnedes oppfatning er det en sterk sammenheng mellom menns skjebne på toppen og menns skjebne på mer normale nivåer. Manglende anerkjennelse av kvalitet og ytelse har like store, hvis ikke større, konsekvenser for menn på normale nivåer som for menn på toppen. Det går ut over deres stolthet og trivsel. Det kan i siste instans gå ut over deres faktiske ytelse. Siden mange knytter mening til arbeidet, går det også ut over den opplevde meningen med tilværelsen.
Er kvalitet i det hele tatt verdsatt i dag?
Så kan man spørre om det virkelig er slik at kvalitet og ytelse ikke lenger er verdsatt? Er ikke enhver bedrift opptatt av nettopp dette? Har ikke for eksempel Rema 1000 årlige seminarer for alle ansatte og kvartalsvis treff for filialsjefene for å fordype seg i nettopp kvalitet, ytelse og kundenes tilfredshet?
Jo, antakelig. At kulturlivet går i alle retninger og er uten nivå, er én ting, men når det gjelder varer og «ordentlige» tjenester er det vel fortsatt hard konkurranse og full innsats?
Jeg mener vi er her ved et av de nærmest «mystiske» punktene ved våre samfunn og vår forståelse av disse. At kvalitet og ytelse er mer etterstrebet enn noen sinne er sant, at folk gir «blanke» i kvalitet og ytelse, både på leverings-siden og på forbrukersiden, er imidlertid også sant. Hvordan disse to forståelsene kan gå sammen i en ny forståelse er et uløst problem. Mitt forslag: På det ytre plan er kvalitet og ytelse ivaretatt, på det indre ikke. Alle følger de mange krav til kvalitet som er pålagt utenfra – men ingen har da krefter til overs for et personlig engasjement. Forskjellen er viktig fordi den merkes. Når du spør om noe, og den Rimi-ansatte har oppfylt de tre kravene til kundekontakt som står i håndboka (kanskje står det at du skal smile, ønske god helg samt svare på ett og bare ett spørsmål), merker du at han eller hun egentlig gir «blanke» i om du oppfatter deg respektert.
Nytter det å skrive bøker om menn og kjønn?
All ære til Hans Bonde, som har levert en hel bok pluss flere tidligere. Vi må imidlertid ikke vike tilbake for spørsmålet: Nytter det å skrive bøker om menn og kjønn?
Siden miljøet bak Maskulinistisk Arkiv ikke selv har klart å frambringe en bok, kunne det være fristende for oss å svare: Nei, se bare på Hans Bonde i Danmark.
I stedet for selv å skrive bok, skriver vi imidlertid artikler, som denne. Men som man ser er denne artikkelen ikke noen vanlig bokanmeldelse. Den er full av egne tanker, og ikke bare Bonde sine. Dette kan ses som et tegn på at vi selv burde skrive bok.
Forfatteren av denne artikkel har i årenes løp beveget seg fra å interesse seg for kjønn med utgangspunkt i sin stilling som mann, til å interessere seg for samfunnsforandringer på et bredere plan. De forandringer som er skjedd i forhold til kjønn, inngår i en større forandring. Jeg ser en sammenheng mellom feminisme og innvandring, økonomisk egalitet (sosialisme) og et kulturelt regime som kan gis flere navn, for eksempel «sosialdemokrati» – noen snakker også om «kulturmarxisme».
Sammenhengen til kjønn og menn som tema kan være den at logikk til en viss grad er mannlig. Dersom det for eksempel mangler logikk i den europeiske innvandringspolitikken (jeg mener det finnes gapende hull), bør en ikke vike tilbake for å påpeke dette.
I bestrebelsene på å forstå de politiske forandringene har jeg funnet selskap, i første rekke i tradisjonelle, konservative miljøer, som tankesmier i USA og Storbritannia (for eksempel Hoover Institution i USA og New Culture Forum i England). Jeg legger riktig nok merke til at kjønn ikke er noe stort tema i de nevnte og miljøene beslektede sådanne. Det skyldes kanskje at kjønn og menns stilling er det vanskeligste av det vanskelige.
Tilbake til Bonde, så har hans bok, til tross for interessant innhold, etter min mening dårlig orden. Selv som maskulinistisk leser blir man litt overveldet av strømmen av observasjoner og tanker uten klar struktur. Du føler deg faktisk litt «fortapt» når du leser, selv om du får en mengde gode argumenter. Hva er grunnen? Kanskje aner du som leser at det ikke til syvende og sist kommer an på argumentene. Heller ikke er det sikkert at den alminnelige offentlige debatt er den viktigste arenaen for forandringer av det slag det her er snakk om.
Etter min mening finnes det tre veier man kan gå for å fremme spørsmål og tanker med et maskulinistisk perspektiv:
- Du kan delta i miljøer med likesinnede.
- Du kan skrive bok.
- Du kan gå inn på spørsmålene med mennesker du kjenner.
Bare det å begi seg inn på punkt 1 krever mot. Men jo lenger ned du går på lista, jo mer mot kreves.
Hvis man skal skrive bok, er kanskje det beste en bok som er bygger på erfaringer med punkt 3 og som kan hjelpe leseren med det samme.
