Det nye barneombudet, Anne Lindboe, som kommer fra overlegestilling ved Ullevål sykehus, sier hun går til Norges viktigste jobb. Viktigere enn statsministerens. Det kan hun ha rett i, for barneombudet befinner seg midt i frontlinjen mellom offentlig og privat ansvar i samfunnet.
Til forskjell fra Stortingets ombud for forvaltningen (sivilombudsmannen) har Barneombudet ikke bare barns forhold til offentlig sektor som sitt arbeidsområde, men kan ta for seg barns forhold i flere sammenhenger. Barneombudet kan støtte enhver mot nesten hvem som helst så sant han/hun mener det er positivt for berørte barn. Hvilke private krefter kan det være snakk om? Jeg tenker på det som formodentlig er verdens eldste oppgave, nemlig den å være foreldre. Fortsatt kan vi si at dette er verdens viktigste oppgave. Forskjellene på foreldreoppgaven og offentlig barneomsorg er flere. Den viktigste forskjellen er plassen for det personlige. To lærere eller to barnehageansatte kan være like gode, men to foreldre er aldri like. Landets foreldre gjør riktig nok mye likt i dag, men tross alt med en personlig touch. Enhver far eller mor leker f eks med sine barn på sin spesielle måte.
En særlig delikat foreldreoppgave er å sette grenser for barn. Dette kan vi si er en maskulin oppgave. Nødvendig begrensning kan foreldre gjøre med basis i alminnelige prinsipper for hensynsfullhet og moralsk forsvarlig væremåte, men også med basis i egne behov. En far eller mor kan med rettferdig vrede sette en sønn eller datter på plass hvis han/hun opptrer over alle grenser egoistisk. Slik lærer barn at de ikke er alene i verden.
Det sistnevnte er ikke så lett å kopiere for det offentlige. En offentlig ansatt er til stede kun for dem de betjener. Hovedtyngden når det gjelder begrensning, skjer gjennom regler. Barn lærer at de er alene i en verden av regler.
Foreldreskapet er kanskje verdens eldste oppgave, og den er neppe utryddingstruet, men det kan være et spørsmål om foreldreskapet undergraves av den økende offentlig innsatsen. Familiehistorikeren Sølvi Sogner skrev for noen år siden at staten i løpet av det forrige århundret overtok mer og mer som barnefar. Verken Anne Lindboe eller noen annen har kapasitet til å være glad i alle Norges barn. Det forrige barneombudet hadde likevel en fabelaktig evne til å dukke poserende opp som barns redningsmann der foreldre ikke hadde klart sin oppgave, spesielt husker jeg Hjermann iført fullt operasjonsantrekk i forgrunnen av et bilde der et barn i bakgrunnen fikk operert bort alle sine ødelagte tenner etter misskjøtsel fra foreldrene. Ombudet kunne neppe være til nytte, men han kunne symbolisere godheten.
En skal imidlertid ikke forveksle staten og godheten. Det jeg kunne ønske fra det nye barneombudet er ikke at hun støtter foreldre. Jeg mener vi har mer enn nok offentlig støttevirksomhet i samfunnet, og med dette risikerer en å undergrave det selvfølgelige ved det en støtter. Det jeg ønsker for foreldreskapet er respekt, og i tråd med dette uttalt innsikt i egen begrensing både som ombud og på vegne av det offentlige.
Les også Byråkratisert barndom
