Nei til prostitusjon – nei til straff

Straff er ikke et virkemiddel samfunnet anvender mot all uønsket adferd. At noe ikke er straffbart, er derfor ikke ensbetydende med at det er ønskelig og heller ikke nødvendigvis at det er lovlig. Dagblad-debatten om straffebudet om sex-kjøp har hatt preg av at enten er man for kriminalisering, eller man er tilhenger av prostitusjon. Det er på tide med en nyansering.

For eksempel: Seksuell utroskap i ekteskapet er noe de færreste synes er greit. Om dette skal belegges med straff, er noe helt annet. For over 80 år siden ble straff på dette området avskaffet.

Grunnløs unndragelse av barns rett til samvær er forkastelig. Men det er ikke straffbart, i motsetning til å holde barnet borte fra den som har daglig omsorg. Verken i forbindelse med strafferettsreformen eller arbeidet med ny barnelov har det blitt foreslått straff for samværssabotasje. (På dette området er det, pussig nok, ikke lagt vekt på svensk lovgivning. Dette er jo et sentralt argument for sex-kjøp-kriminalisering. I Sverige kan det føre til fengsel om bostedsforelder hindrer samvær.)

Utvidet bruk av straff er også en beslutning om prioritering av politiressurser, en realitet som kriminaliserings-entusiastene burde ta inn over seg i en tid da politiet ikke evner å hindre en økning av grove voldsforbrytelser midt i hovedstaden.

Det nye straffebudet gjelder også overtredelser foretatt av nordmenn i utlandet, selv i land der dette er tillatt. Dette er spesielt. Justisdepartementets begrunnelse i Ot prp nr 48 (2007-2008) for den ekstra-territorielle rekkevidden av straffebudet er at det ”kan bidra til å skape en holdningsendring.” Utvilsomt. Ville ikke bidraget til holdningsendring bli enda mer effektivt om man innførte 5 år, ikke bare 6 måneder, som strafferamme? Eller om man innførte steining som straff, slik en gjør i land der en tar på alvor statens ansvar for å vokte den seksuelle moral? En kvinnelig spaltist i en norsk avis fikk faktisk på trykk et utsagn om at horekunder burde skytes. Når motforestillinger er fraværende, hvor skal en stoppe? (Argumentet om holdningspåvirkning har forresten ikke vekt når det gjelder samværssabotasje.)

I den politiske og administrative lovprosessen har prinsipielle argumenter mot bruk av straff som virkemiddel mot et fenomen som er forankret i basal menneskelig drift, og som neppe noe samfunn har klart å avskaffe, vært så å si fraværende. I Justisdepartementets høringsutkast reiste man ikke en gang spørsmålet om kriminalisering burde skje. Dette hadde kvinnegruppene i de nødvendige partier allerede fått gjennom, så faglige innspill var her uinteressante.

Hva med motforestillinger mot den åpenbare kjønnsskjevheten som ligger i at kun kjøp, og ikke salg av sex straffes? Vi holder oss med et ombud som skal være vaktbikkje overfor den slags, men hun har ikke bidratt med annet enn entusiastisk applaus for loven.

Kjønnsskjevheten har gjennomsyret den politiske prosessen. Også argumentasjonen mot kriminalisering har kun tatt de prostituertes ståsted. Det bildet som tegnes, er at alle prostituerte er ofre i en vanskelig livssituasjon, mens alle som kjøper sex er overgripere og fullt ansvarlig for sine forkastelige handlinger. Dette er en sort-hvit beskrivelse av en langt mer sammensatt virkelighet. Det er en underkjennelse av at dette på den ene siden for noen (kjøpere) kan være den eneste tilgang til seksualliv, og av at det på den andre side for noen (selgere) kan oppleves som en bedre måte å tjene penger på enn det som er det reelle alternativ.

Hvor har den kriminalpolitiske opposisjon, de utrettelige motstandere av straff og fengsel, vært i denne saken? KROM, med sitt A-lag av professorer med klippekort til mediene og aktivister med stor evne til synlighet, har ligget musestille og latt de ”radikale” standpunkter ivaretas av kvinnegruppen Ottar, et ytterliggående mannshatende fenomen som nå må føle at de har status av sentral premissleverandør for statens politikk.

Argumentet om at prostitusjon ikke kan avskaffes, ble i Stortinget møtt med følgende parallell: -Ingen tror vi kan avskaffe tyveri eller innside-handel, men vi avkriminaliserer det ikke for det. Når dette er et gangbart argument, viser det at debatten føres på et plan der innsikt i biologiske og evolusjonspsykologiske realiteter er fraværende. Mennesket ses som et blankt ark, hvor feminismens verdi-normer kan skrives inn ved tilstrekkelig iherdig innsats fra statsmaktens side. Man kan være enig i at prostitusjonen i det fleste tilfeller har skadevirkninger ikke bare for kvinner, men også for menn, slik den russiske feministen Aleksandra Kollontaj påpekte, og likevel mene at dette ikke er en holdbar tilnærming.

Prostitusjon bør bekjempes ved mange tiltak, men hvis man erkjenner det biologiske fundament for at det etterspørres, må det viktigste være å begrense tilgjengeligheten, spesielt i form av pågående markedsføring både på gata og på nettet, foruten holdningspåvirkning. Slik forholder samfunnet seg til andre usunne fristelser, som alkohol og nikotin. Men å straffebelegge all frivillig sex mellom voksne mennesker fordi det utveksles penger, er en uakseptabel overstyring av enkeltmenneskets frihet. Det næres av en utopisk visjon om å avskaffe fenomenet fullstendig, noe som bare vil kunne realiseres av et totalitært redselsregime.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.