Når TO elsker barna

Når et nytt menneske kommer til verden, finnes det tre til å ivareta barnet: moren, faren og samfunnet v/staten. De to førstnevnte må vi regne med elsker barnet. Men er det slik at den tredje parten, staten, i dag ser denne ”dobbelte kjærligheten” som et potensielt problem for barnet, ja til og med som farlig, og slett ikke som en ”gave”?

Man kan finne et svar på spørsmålet ved å undersøke hva som skjer når foreldre skilles. Ved uenighet mellom skilte foreldre oppnevner staten seg selv først til megler og så til ”skifteinstans”. Staten alene bestemmer både barnas og foreldrenes videre skjebne. Dette er utgangspunktet, men at staten har en slik ubegrenset myndighet, bør etter min mening ikke ses som selvsagt. Foreldreskapet har lengre tradisjon og dypere røtter i menneskenes tilværelse enn selv stat og samfunn.

Når staten ”skifter” mellom skilte foreldre, reises følgende problemstilling: Hvem av de to foreldrene skal gjøres til hovedomsorgsperson? Etter at dette er avgjort, fastsettes det en rolle for den andre. Dette gjøres stort sett med et antall dager pr mnd som barnet skal tilbringe hos ham (henne). Jeg skriver her ham med ”henne” i parentes. Det er en realitet at kvinnen i ca 90 % av tilfellene blir hovedomsorgsperson. Det skal tilføyes at direkte inngrep i forholdet mellom foreldre forutsetter at en av dem tar initiativ til rettssak. Alle andre foreldrepar berøres imidlertid indirekte, jf den ”generalpreventive” virkning lovgivning kan ha.

Konflikt – eller kamp Ved rettssak mellom foreldre regnes det automatisk med at disse to foreldrene har et ”høyt konfliktnivå”. Konflikt anses videre som potensielt skadelig for barn. Som beskrevet ovenfor ”løses” alle konflikter ved å gi den ene parten en vesentlig sterkere posisjon enn den andre. Den andre kan da ikke lenger hevde seg. Kompromisstenking er faktisk ”bannlyst”.

Et annet ord for ”konflikt” er kamp. I et samfunnsperspektiv kan det enkelte ”oppgjør” mellom en mor og en far ses som ledd i en likestillingskamp for menn. Det er menn som er dagens ”Nora”, mener noen. At domstolene anvender en ”klinisk” tenkemåte, og ser bort fra kjønnspolitiske aspekter, er så sin sak. Men stortingspolitikere gjennom tidene synes også å ha foretrukket en ”klinisk” diskusjon om foreldrekonflikt framfor en politisk diskusjon om kjønnenes stilling. Om dette gjentas i dag, er det etter min mening en flukt fra politisk ansvar.

Barnets beste Domstolene skal ifølge Barneloven søke ”barnets beste”. Domstolenes tradisjonelle grundighet får mange til å tro at det som tilsiktes også oppnås. Men det finnes en rekke tilleggspremisser for domstolene som er politisk bestemt. Videre synes både politikere og domstoler etter mitt inntrykk å støtte seg mer enn det som sunt er, på psykologer. De sistnevnte deltar med flere roller: ”nøytrale” fagfolk, familiepolitisk aktør og som næringsdrivende.

Domstolene gir i blant uttrykk for tvil. Mellom linjene kan man ane at de føler et dilemma, f eks mellom det som strengt tatt er gjeldende ”best for barnet”, og hva man kan kalle en ”human” innstilling til voksne. Domstolene kan f eks unntaksvis la rettferdshensyn overfor voksne spille inn. Dette er i utgangspunktet ”ikke tillatt”, og domstolene gir i en slik sak gjerne en tilleggsbegrunnelse hvor det sies at det nok også vil være best for barnet om det tas hensyn til rettferd, for da vil de voksne fungere bedre. En slik human og ”dynamisk” situasjonsforståelse møter imidlertid motstand fra faglig ekspertise. Motstand kommer både fra juridisk (Lucy Smith og Peter Lødrup: Barn og Foreldre, 2004) og, noe mer uventet, også fra samfunnsfaglig hold (Kristin Skjørten: Samlivsbrudd og barnefordeling, 2005). Disse fagfolkene kan sies å representere et ”ortodoks” syn.

Penger En gruppe menn som antakelig trives brukbart med dagens system, er menn med ”mye penger”. De kan gi kvinnen litt ekstra, og samtidig ha dette ”taket” på henne gjennom barnas oppvekst. Disse mennene kan regne med respektfullt samarbeid. Dersom mannens høyere inntekt kan knyttes til kvinnens (tidligere) innsats i hjemmet, kan det være en samlet balanse i dette. I motsatt fall smaker det av ”prostitusjon” eller bestikkelse.

Alternativ Man kan diskutere hva som er bra for barn, men sjelden diskuteres hvem som har rett til å bestemme dette. Jeg tillater meg å skissere et modernisert alternativ til dagens system, som gir foreldre sterkere gjennomslag:

Ved samlivsbrudd anses foreldre likeverdige. Domstolene lager ikke statusforskjell på mor og far (se dog om barnevernet nedenfor).

Retten kan på oppfordring løse konkrete uenigheter, som valg av skole, fordeling av tid på kort/lang sikt, flyttespørsmål mv. Rettferdig og lik fordeling av innflytelse legges da til grunn.

Det gis adgang til å bringe saker inn for domstolene i fellesskap.

Foreldre må i utgangspunktet antas å bruke den innflytelse de har til beste for sine barn. Strid mellom foreldre kan kalles et ”demokratiproblem”. Demokratiproblemer må kunne løses med fortsatt demokrati, ikke med ”enevelde”.

Marginalisering Bortsett fra tilfeller av omsorgssvikt, bør det være en menneskerett å ikke bli marginalisert i egne barns liv. Marginalisering dreier seg om manglende myndighet og tid med barnet. Selve opplevelsen av å være far (mor) kan trues. Samfunnets og omgivelsenes eventuelle anerkjennelse og eventuell indirekte kontakt med barnet gjennom ”foreldrekollegaen” kan trekke i motsatt retning.

De europeiske menneskerettighetene kan tolkes slik at de setter forbud mot marginalisning av foreldre i barnefordeling (Art 8 og T7-5). Norske domstoler enser knapt dette rettsspørsmålet i dag. Foreldre i Norge, særlig menn, burde kanskje stille hardt mot hardt og ikke etterleve de verste barnefordelingsdommene.

Som gift Det foreslåtte systemet vil ganske enkelt bety at ”foreldreskapene” må fortsette mer på samme måten som da foreldrene var gift/samboende. Forslaget vil innebære at uenigheter og konflikter i større grad må ”gå sin gang” og finne sin løsning mellom partene selv. Om systemet vil være bra for barn? Selvsagt, etter min mening, men bare som en ”bivirkning”. Foreldres likeverd og integritet skal ikke sikres fordi det er bra for barn, men fordi foreldre (også) er mennesker. Barn er best tjent med to oppegående foreldre.

Skjerping For mange foreldre ville et nytt system bety at de måtte skjerpe seg. Kvinnelige foreldre måtte innse at den mannen de har fått barn med, får de ikke så lett underordnet seg. De måtte lære å samarbeide på like fot. Men mange menn måtte også skjerpe seg for å klare dette. De måtte kunne ta en ”debatt” med kvinnen og ikke falle til fote for en ”mors” verbale styrke, f eks. Og hvordan ville skilte menn stille seg til mer tid med barna? Mange menn vil hilse dette med glede, men jevnere tidsfordeling kan også bli et krav til menn fra kvinner.

Til slutt skal bemerkes at jeg forutsetter et barnevern (og naturligvis at dette arbeider kjønnsnøytralt). De mest urimelige foreldre, mødre som fedre, må kunne begrenses av dette.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.