Barne- og likestillingsdepartementet har i all stillhet etablert et ”mannspanel” som visstnok skal bidra med mannsperspektiv på likestillingspolitikken. Dagbladet gjengir i et stort oppslag 31. juli en angivelig pressemelding om saken, som imidlertid viser seg å være utdrag fra invitasjonsbrevet til de utvalgte. Det finnes ingen omtale av initiativet på departementets nettsider.
Dagbladets oversikt over deltagerne forteller oss omtrent hva vi kan vente. Av de sju utvalgte politikerne er tre fra feministpartiet SV, to fra Ap og to fra Høyre (en er profilert homofil, den andre er leder av Unge Høyre). Blant de andre finner vi – selvsagt – den medieoppnevnte hovedtalsmann for norske menn, Jørgen Lorentzen, og kjente homofile som Arve Juritzen og Per Østvold.
Vi må være glad for at Roger Sollied Johansen fra F2F er med. Men i denne forsamlingen skal han få en tøff jobb hvis han har ambisjoner om å få frem at menns bidrag til å fremme likestilling ikke bare kan handle om maskulin selvpisking og ellers å heie frem kvinner på alle områder. Dette blir ikke lettere ved at den eneste han, så vidt vi kan se, i så fall har å alliere seg med, er Knut Haavik.
Som enslig representant for et syn som går på tvers av stats- og mediefeminismens grunnteser har Karita nemlig gjort den genistrek å plukke frem den pensjonerte Se og Hør-redaktøren. Han blir ikke tatt seriøst i noen intellektuell eller opplyst offentlighet og er et lett offer for utdefinerende latterliggjøringsstrategi. Og med god hjelp fra Dagbladet er han allerede plassert trygt i skammekroken, utdefinert og isolert fra det øvrige gode selskap. Haavik har uttalt at han synes synd på barn som vokser opp med to (homofile) fedre og ingen mor. Dette gir et godt førstesideoppslag og en ypperlig anledning til å la noen av de forannevnte størrelser stemple ham ettertrykkelig som dinosaur, en som tilhører en utdøende rase. Han har pirket ved et av den (skinn-)hellige norske venstresides tabuer, ved å antyde noe som kan tolkes som noe i retning av motforestillinger mot homofili. Det sømmer seg ikke for de som skal holde seg inn med den norske liberale offentlighet å møte den slags med annet enn demagogi.
Dagsavisens kommentator, Heidi Taksdal Skjeseth, følger opp. Hun skriver i dag, den 1. august, at det er ”bare trist” at Haavik får ”utbrodere sitt begredelige menneske- og kvinnesyn over to sider i gårsdagens Dagbladet.” Det faktum at mesteparten av spalteplassen på de to sidene går til folk hvis ærend er å slå Haavik i hodet, underslås, hvilket er betegnende for det etterrettelighetsnivået aviskommentatorer kan tillate seg når det handler om å gi uttrykk for holdninger som er totalt enerådende i norske medier. ”Manufacturing consent” sier venstresideideologen Noam Chomsky om amerikanske mediers rolle i å forme amerikaneres oppfatning av utenrikspolitiske spørsmål. Skjeseth fremstår som en klar tilhenger av denne type ”oppdragende” medieoffentlighet når hun fremfører at det er ”trist” at synspunkter som Haaviks overhodet kan komme til uttrykk i en norsk avis – selv når de presenteres sammen med et batteri av motforestillinger.
I Dagbladets oppslag får ellers paneldeltager Jan Kjærstad anledning til å øse av sine rike livserfaringer. Han kan fortelle at ”Samtlige kvinner jeg har møtt har større empati enn meg.” Vi tror dette heller er uttrykk for Kjærstads naivitet og beskyttede liv (i LO kan han f eks aldri ha vanket) enn for et særdeles lavt empatinivå. Takke oss til om vi isteden hadde fått en dommer i panelet. En skal ikke ha mye erfaring med for eksempel barnefordelingssaker for å erfare at empatinivået kan det være så ymse med hos kvinner. Selvsagt. Empatien varierer, også innenfor det enkelte kjønn, og slik er det med helt andre menneskelige egenskaper også. Kjærstads patetiske glorifisering av kvinnekjønnet ledsages av følgende perle: ”Jeg skammer meg over at jeg ikke har blitt diskriminert som mann. Det burde jeg blitt. Det burde være et sted hvor kvinner var så sterke.” Kjærstad har åpenbart gjennom sitt forfatterliv klart å unngå ikke bare barnefordelingstvister med tilhørende møte med bidragsmyndigheter og andre, men også innkalling til sesjon og å søke på stillinger hvor det praktiseres kjønnskvotering. For å nevne noe.
Mannspanelet gir ikke akkurat grunn for å forberede avviklingen av herværende nettsted. Men vi kunne hatt et håp om at meningen var å gi anledning til nye perspektiver i debatten. Det ser foreløpig dårlig ut.
