Inntrykk fra et politisk møte.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen klapper med. Applausen gis til et innlegg fra salen, hvor det er spurt etter de ”alminnelig flinke barna”, de som skal ta høyere utdanning. Skal disses klare seg uten noenting, de?
Dette finner sted på et frokostmøte i den liberal-konservative tankesmien Civita (24/8-10). Kunnskapsministereren har holdt innledning om skolepolitikk. Innlegget fra salen kan ses som en kritikk av både hennes innledning og SVs politikk. Statsråden har ikke nevnt de flinke. Hennes fokus er på barn med vansker, og på problemer i skolen. Likevel klapper Kristin med i applausen, framfor å møte den med ansvarlig politikeransikt.
Stor forandring kan skje gjennom mange små. Det vi ser her, kan innebære et skritt på veien mot en feminisering av politikken i Norge. Individuelt og partimessig ansvar nedtones når statsråden klapper for kritikk. Strid mellom partiene nedtones også. Vi er alle sammen om problemene. Det store Fellesskapet ligger rundt oss. Dette er femininisering, dersom man godtar at kollektivitet og diffuse grenser er feminint, mens individualitet og klare grenser er maskulint.
Den generelle stemningen i salen understøtter også følelsen av Fellesskap. Stemningen er jovial og hyggelig. Vi har også fått en innledning fra en Høyre-politiker, Oslos byråd for kultur og utdanning, Torger Ødegaard. Denne innledningen satte heller ikke sinnene i kok, ikke SV-statsrådens heller. Høyre-uttykk til tross, som ”krav til innsats” og ”kamp om de beste lærerne”, skilte ikke hans innledning seg vesentlig fra SV-statsrådens. At begge politikerne er i posisjon på hver sin kant, er neppe hele forklaringen. Det virker som partiene rett og slett har mye Felles.
Av Halvorsens ulike bidrag, gjorde ett spesielt inntrykk på meg: hennes påminnelse om at noen foreldre husker skolen som et eneste langt mareritt. En slik holdning smitter lett over på ens barn. I salen er det ikke mange foreldre eller besteforeldre av denne kategorien. Halvorsen er god på dette, og jeg, som egentlig ønsker offentlig innsats halvert, femininiseres også aldri så lite. Sannelig vil jeg at skolebarn og foreldre i Norge skal ha det bra!
Det er nesten unødig å tilføye at SV og Kristin Halvorsen ikke er mot noe. Ingen er mot noe. SV er selvfølgelig ikke ”mot” de flinke elevene, og heller ikke mot at noen setter fokus på dem. Alle er for sine respektive ting. Dette innebærer en avmaskulinisering dersom det å være mot noe er knyttet til aggressivitet, og aggressivitet er maskulint.
