Maskulinist.no gjør oppmerksom på en artikkel som kanskje kan interessere: Menns og kvinners foreldreskap etter et samlivsbrudd i antologien Utfordrende foreldreskap som kom på Gyldendal akademisk i 2008. Forfatter er Arild Brock, identisk med redaktør av dette nettsted. Bennedichte Olsen, redaktør for antologien, skriver i bokas innledning følgende:
I kapittelet Menns og kvinners foreldreskap etter et samlivsbrudd retter Arild Brock oppmerksomhet mot de samlivsbrudda som ender med brudd i dobbel forstand: et brudd mellom foreldrene, og brudd mellom en av foreldrene og barnet. … forfatteren bruker betegnelsen marginalisering for å få fram hva som kjennetegner et slikt dobbelt brudd. Den marginaliserte forelder kjennetegnes ved redusert myndighet og redusert tid med barnet. For barnet vil det bety at en av foreldrene ikke lenger er der. Kapittelet viser at det i første rekke er menn som står i fare for å bli marginalisert, og det er derfor grunn til å skille mellom menns og kvinners foreldreskap etter et samlivsbrudd.
Brock tar til orde for menns emansipasjon som foreldre. Når begge foreldre har normale forutsetninger for å ta hovedomsorgen, vinner kvinnen i dag hovedomsorgen i om lag 80 prosent av rettssakene. Om det ikke er noe vesentlig å utsette på foreldrenes omsorgsevne, og begge ønsker mest mulig omsorg for barnet, mener Brock det er uakseptabelt at den ene av foreldrene, som oftest mor, med rettens hjelp skal kunne utelukke den andre fra en avtale om delt omsorg.
Utdrag fra artikkelen:
Menns emansipasjon
Konflikter mellom foreldre kan forstås som individuelle utslag av motsetninger i
samfunnskulturen. Konflikter rundt barn kan forstås som et spørsmål om menns
emansipasjon. Kvinner er i så fall ikke nødvendigvis menns viktigste motpart. «Staten har trådt inn som barnefar i vårt århundre, stadig mer» skriver familiehistoriker Sølvi Sogner (Sogner 2004: 15). For min del vil jeg påpeke at et ord som myndighet er fjernet fra barneloven i løpet av de senere tiår. Dette kan ses som et uttrykk for ydmykhet overfor barn. Men det kan også ses som overføring av myndighet fra foreldre til det offentlige.
Eksempel 7- Fra likeverd til mindreverd: Geir hadde halve fødselspermisjonen og var både likeverdig og likestilt på alle måter da samlivsbruddet kom. Det ble ganske konkret kamp om barnet, en femåring, da Geirs tidligere samboer, Gudrun, ville ha den formelle omsorgen alene. Retten kom inn og fastslo «svært høyt konfliktnivå». Gudrun hadde barnet. Geir skulle se barnet under tilsyn av Gudrun, mente retten. Geir oppfattet dette som et tiltak for å skape underordning, og insisterte på verdige forhold. Gjennom fire rettsavgjørelser fastholdt retten tilsyn, men det førte ikke til kontakt mellom barn og far.
Det gikk to år. I den femte avgjørelsen fjernet retten tilsyn. Men dommen inneholdt også en reduksjon av Geirs tid med barnet i forhold til tidligere avgjørelser, samt tap av saksomkostninger. Kontakten mellom far og barn ble ikke gjenopptatt. «Man ikke kan regne med at en far skal kunne fungere under et system som gjør hans styrke til svakhet», sier Geir. (Dom i Frostating lagmannsrett, 11/7–2005.)
Vi ser at Geir insisterer på kontakt uten tilsyn, og retten gir seg til slutt på dette.
Men det synes som retten da «må» redusere på mye annet. Det synes som retten og
Geir er i konflikt, like mye som Geir og Gudrun.
Dersom en mann hevder emansipasjon i sin egen situasjon, vil dette ytre sett arte seg på samme måte som «konflikt», jf også eksempel 5 (et varslet selvmordsforsøk) på side 124. Som kjent fører «konflikt» i siste instans til skjevdeling og, som vist tidligere, med et sannsynlig tap for mannen. Det er som å være i kvikksand for emansipasjonssøkende menn. Denne typen situasjon fører rimeligvis enten til passivitet eller til opprør.
I den grad menns emansipasjon får gjennomslag på samfunnsplan, må det nødvendigvis innebære økt likhet i foreldrenes formelle og grunnleggende stilling. Med lik myndighet i bunnen kan det enkelte foreldrepar avtale de ordninger de ønsker, bl.a. når det gjelder tidsfordeling. Likhet trenger ikke være obligatorisk på noe enkelt punkt, men likhet vil naturlig ha «forkjørsrett» ved uenighet. Bruk av indirekte foreldreskap kan bli den faktoren som gjør begge foreldrene fornøyd. Den av foreldrene som måtte ønske mer enn halvparten av tiden med barnet, kan stille seg til rådighet for indirekte foreldreskap for den andre. Bruk av indirekte foreldreskap legger også til rette for andre kreative løsninger. En kan f.eks. inndele barnets/barnas oppvekst i ulike perioder slik at barnet bor overveiende hos den ene i noen år og hos den andre i en senere periode. Gjennom indirekte foreldreskap kan den som er «ute» holdes tilstrekkelig «inne» slik at han/hun er klar til å overta senere.
Et forslag til reform i tråd med disse prinsippene kan se slik ut:
1) Ansvaret som far eller mor defineres som et individuelt ansvar. I tillegg til ansvaret for barnet/barna omfatter ansvaret som far/mor et ansvar for relasjonen til den andre av foreldrene. Dette fastslås i barneloven.
2) Foreldre har, som nå, avtalefrihet. Det opprettes en voldgiftsordning som erstatter dagens domstolsbehandling. Voldgift er frivillig for begge, det vi si at partene må være enige om å bringe et spørsmål inn for voldgift. Ved voldgift skal en kunne løse praktiske spørsmål, som valg av skole, og kompetansespørsmål, som f.eks. formell omsorg.
3) Offentlige inngrep foretas kun etter lov om barnevern. Selv om foreldrene hver for seg framstår som normale omsorgspersoner, skal inngrep etter lov om barnevern kunne foretas dersom samspillet mellom foreldrene fungerer skadelig for barnet/barna, med skadelighet på det nivå hvor barnevernet i dag gjennomfører omsorgsfratakelse (ekstremtilfeller).
Et reformert system som foreslått ville baseres mer på normer, herunder likeverd,
enn på konsekvenser i form av virkninger for barn. Dagens system kan i denne
sammenheng kalles ekstremt konsekvensorientert. En forsøker å fastlegge ordninger
ut fra antatte konsekvenser mange år framover. Systemet er samtidig uten systematisk tilbakemelding av resultater til beslutningstakerne (dommerne). Den
norske samfunnsviteren og filosofen Jon Elster har drøftet forholdet mellom normative
og konsekvensorienterte systemers egnethet for å realisere politiske mål
(Elster 1989). Han finner at normative systemer paradoksalt er best egnet til å
skape ønskede konsekvenser. Normative systemer virker bedre fordi de er mer stabile og har høyere legitimitet.
I lys av ovenstående tankegang kan man spørre om det overhodet finnes normer/verdier tilbake i norsk barnefordeling etter flere tiår med ekstrem konsekvensorientering. Mitt svar er at umyndiggjøring og fravær av egenverdi i foreldreskapet innebærer verdier, og at kjønnsforskjellen også kan tyde på at verdier er virksomme. Normer og verdier finnes, men de lever i det skjulte og diskuteres ikke.
