Vi har hatt en diskusjon om endring av fødselspermisjonsordningen med Likelønnskommisjonens innstilling og Mannspanelets sluttrapport som en del av bakteppet. I den sammenheng har man selvsagt ikke kommet unna spørsmålet om mor er bedre omsorgsperson for barn enn far. Forskerne Terje Bongard ved NINA (med doktorgrad i human adferdsøkologi) og Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU (psykolog med spesiell interesse for evolusjonspsykologi) har gått ut med budskapet om at forslag om økt andel av fødselspermisjonen til menn kun er basert på ideologi, ikke på kunnskap om kjønnenes faktiske omsorgsegenskaper. De mener at barna blir skadelidende dersom myndighetene skal pålegge fedre og mødre en lik, eller vesentlig likere, fordeling, av permisjonstiden. Fødselslege Gro Nylander påpeker, som så mange ganger før, ammingens betydning for barnet. Det å skape ro rundt barnet, sikre nok amming over tid slik at barnet er styrket mot infeksjoner, allergier osv er det beste for barnet det første halvannet leveåret. Om hun ikke sier det direkte, så kan dette vanskelig tolkes annerledes enn som et spark til de som ivrer for tredeling av permisjonstiden.
Mannsforsker, feminist og mannspaneldeltaker Jørgen Lorentzen har tatt kraftig til motmæle. For riktig å understreke hvor feil to av de nevnte forskerne tar, har han bedt Bongard og Kennair om å ”abdisere” som forskere. Det de hevder ”er noe psykovrøvl”. Etter at ammeperioden er over, er det ingen kjønnsforskjeller i omsorgsevne, sier han. Og fremstår med det som en sterk talsmann for alle de som kjemper mot mannsdiskriminering i barnefordelingsammenheng.
Vi som kaller oss maskulinister, burde applaudere Lorentzen, burde vi ikke? Noe av det viktigste som har formet våre standpunkter, og som har gjort at vi har funnet grunn til å etablere herværende nettsted, er jo nettopp erfaringer med samfunnets mannsdiskriminering når det gjelder alt som har å gjøre med rettigheter knyttet til egne barn.
Jeg støtter selvsagt et budskap om at menn og fedre er like verdifulle for sine barn som kvinner og mødre. Likevel vil jeg reservere meg mot Lorentzen. Jeg har ingen sans for den forestilling som ligger til grunn for hans syn, nemlig feminismens idé om at kjønn er en ren sosial konstruksjon. Jeg ser adskillig større realisme i det perspektiv som ut fra sunn fornuft er selvinnlysende, og som biologien og evolusjonspsykologien har utvidet vår innsikt i, nemlig at det er vesentlige og dyptgående, biologisk forankrede forskjeller mellom kjønnene, som går mye lenger enn deres ulike funksjoner i selve forplantningsakten.
Etter min mening står valget ikke mellom et kjønnsløst likestillingsprosjekt og en naturvitenskapelig biologisk determinisme som sier at mor er best for barna. Mitt perspektiv handler om å anerkjenne at fedre og mødre, typisk, representerer ulike, men like viktige måter å fylle foreldreoppgaven på.
Arild Brock har foreslått å dele beskrivelsen av foreldrerollen i fire: 1) hjelp, støtte og trøst, 2)grensesetting (oppdragelse), 3)rollemodell og 4) regulering/veiledning i forhold til omverdenen. Det er bare på det første av disse elementene at ordet ”omsorg” er mest treffende. Ordet peker på de mest utpregede feminine sider ved foreldreoppgaven, og det er neppe noen tilfeldighet at det er dette uttrykket som rår grunnen når det i dag er snakk om hvilke oppgaver foreldre har overfor sine barn. Språkbruken både gjenspeiler og bidrar i seg selv til å favorisere en oppfatning av mor som den viktigste forelder, som hovedpersonen i den moderne fortellingen om far, mor og barn. Det er kanskje et uttrykk for denne fortellingens gjennomslag at ikke en gang Arild har gitt plass for de to klassiske mannsfunksjonene: forsørgelse og fysisk beskyttelse av avkommet. Men dette er fortsatt vesentlige oppgaver, velferdsstat aldri så mye.
I formålsparagrafen i vår skolelovgivning heter det at en vil gjøre elevene til ”gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.” Dette burde også tas som rettesnor for sosialiseringsprosessen innen familien. Det klinger ganske annerledes enn ”omsorg”. Som kortform for denne formulering, er det vanskelig å komme på noe bedre ord i dag enn ”oppdragelse”. Begge uttrykk peker hen på de mer maskuline sider av foreldreoppgaven, og begge uttrykk har en meget beskjeden status når tvister mellom far og mor skal avgjøres av rettsapparatet. En kjapp Lovdata-gjennomgang av sivile rettsavgjørelser bekrefter at ”omsorg” dominerer totalt. Ordet ”omsorgsevne/r” i kombinasjon med barnelov ga 1241 treff, mens ”oppdragelsesevne/r” gav 0 treff.
Jeg vil hevde at ”omsorg” passer best på foreldreoppgavene i den tidligste fasen av barnets liv. ”Oppdragelse” passer bedre på foreldrerollen samlet sett. Likevel er det ikke det ordet som brukes.
Fra den voksnes ståsted er det rimelig å anta, slik naturviterne hevder, at det gjennom titusener av år har skjedd en evolusjon der mødre i større grad er selektert på omsorgsevne for det nyfødte barn enn fedre er, og derfor i de fleste tilfeller er den som bør prioriteres hva enten det er snakk om plassering av hoved”omsorg” ved samlivsbrudd eller fordeling av fødselspermisjonstid (i hvert fall innenfor de rammer som i dag er aktuelle). Men en kulturbestemt utvikling som i økende grad plasserer fedrene i et nært fysisk forhold til sine barn fra fødselen av, virker inn på mannens følelsesliv og gir ham en tilknytning, kjærlighet og lojalitet til sitt avkom som fokuserer farens vilje til å prioritere og ofre for nettopp dette barnet.
Her tror jeg evolusjonen allerede har gjort grunnarbeidet gjennom det følelsesliv som er nedlagt i oss alle. Det som varierer med omstendighetene, er hvorvidt den følelsemessige beredskap aktiveres gjennom nær kontakt med barnet.
Mannens oppdrageregenskaper er typisk andre enn de som er vanligst hos kvinner. Det betyr ikke at disse egenskapene er mindre viktige – totalt sett. De blir relativt sett viktigere med barnets økende alder. Det forhold at morens fortrinn gjør seg gjeldende seg først i barnets liv, tillegges etter mitt syn alt for stor vekt på et senere stadium av barnets liv. Dette er mannsdiskrimineringen. Og den er ikke bare problematisk for menn, men går mest ut over barna.
Jeg er ikke tilhenger av å prøve å viske bort forskjellen mellom mann og kvinne, mellom mor og far. Vi må erkjenne ulikhetene, og erkjenne at det er summen av de mannlige og kvinnelige kvaliteter som utgjør det barn trenger fra sine foreldre. Men jeg protesterer mot nedvurderingen av betydningen av det som typisk er mannens fortrinn. Mannen skal derfor ikke forsøke å være far på mors premisser, men på sine egne premisser. Mannen bør ikke føle noen underlegenhet i forhold til kvinnen i forhold til sitt barn, fordi han er mann. Det er aldri ideelt for barnet ikke å ha begge foreldre hos seg hele tiden, men må det velges, så kan farens egenskaper like ofte være de barnet har størst behov for.
Overført til debatten om fødselspermisjonen, eller med folketrygdens aktuelle terminologi, foreldrepenger, så betyr dette at mors biologiske særstilling i barnets første leveår gjør at hun må prioriteres den første tiden. Dagens deling, en fedrekvote på 6 uker, 9 uker (i realiteten) til mor og resten valgfritt, har jeg innenfor dagens rammer, ikke innvendinger mot. At det bør gjøres endringer i regelverket, slik at fars rettigheter blir selvstendige og ikke er avledet av mors, er en annen sak. Jo mer omfattende foreldrepengeordningen blir, desto mer kan reserveres far. Men en statlig regulering her støter, fra vårt ståsted, fort mot hensynet til familienes rett til selv å avgjøre hvordan de best skal ordne seg. Dette gjelder også dersom en viss ”diskusjon” i familien må til. Diskusjon er en del av livet og statlige forordninger bør ikke ”ta livet av” familien. Bortsett fra at en viss fedrekvote er en god ting, mener jeg familiene skal beholde vid grad av frihet her. Mer inngripende statlig regulering her støter mot familiene som et sted der menns og kvinners verdier kan møtes på det personlige, individuelle plan.
Jeg tror Lorentzen & co gjør mannens kamp for likeverd i forhold til sitt eget barn en bjørnetjeneste. Folk flest skjønner at det her er en kjønnsforskjell, og at det er forskjell på ideologiske forestillinger om likestilling og hva barn faktisk har behov for. Da prioriterer folk – med all mulig berettigelse – hensynet til barnet. Hvis fedres kamp for sine rettigheter skal være basert på ideen om at kjønnsforskjeller ikke eksisterer, så vil man heller ikke vinne fram. Kampen må handle om anerkjennelse av det far kan bidra med. Som far. Ikke som en mer eller mindre vellykket etterlikning av mor.
