Statistikk forteller oss at nærmere 25 % av alle menn ennå ikke har fått barn når de er 45 år. Disse mennene synes i hovedsak å befinne seg blant de mindre velstående i samfunnet. Men siden det å være mann bare i begrenset grad er forbundet med det å ha mye penger, ser vi ingen grunn til å se ned på disse mennene. Vi vil også unngå å se på dem som hjelpetrengende «klienter». Om det å være mann bare i begrenset grad er forbundet med god økonomi, er det i høy grad forbundet med det å ikke være hjelpetrengende klient. Om ikke mye penger er viktig, så er det å ha en anstendig jobb viktig når en mann skal søke kvinne.
Skjerping
Det gjelder dermed for hver enkelt mann å gjøre det beste ut av de genetiske og øvrige ressurser en har med seg fra fødsel og oppvekst. Ikke alle er født til å være for eksempel samfunnsvitere, journalister eller politikere, bare for å nevne noen av dem som gjerne snakker om ANDRES problemer. Heller ikke alle er født til å være administratorer, noe som tør være en velsignelse i vårt på mange måter over-administrerte samfunn. Men siden industrien nå er «eksportert» til Kina, gjenstår bare jobbene som fører av ulike kjøretøy, samt jobbene i bygg og anlegg, for menn som ønsker en tradisjonell mannsjobb, og som vil jobbe med ting framfor symboler på en skjerm.
Det er kanskje for få av de ovenfor nevnte jobbene til at alle menn som ønsker det, kan få en slik jobb. I USA kan for øvrig det å framskaffe flere tradisjonelle mannsjobber sies å være et av Trumps valgløfter, men Trump vil neppe kunne innfri løftet uten å kunstig skru Amerika tilbake til den industrielle tidsalder. Den enkelte mann må uansett i første omgang tilpasse seg de faktiske forhold og finne sin vei innenfor den gjeldende realitet. Hva da med jobber i syke-, alders- og barnepleie? «Pleiebransjen» er i kontinuerlig vekst etter som folk lever lenger, og fordi nesten ingen vil pleie sine nærmeste selv. Det man kan kalle «pleie», er videre ikke bare et spørsmål om fysisk behandling, men et spørsmål om noe sosialt. Barn i barnehager skal ikke bare ha mat, klær og et sikkert oppholdssted, men et miljø som de trives i og som voksne tar ansvaret for. Noe liknende sosialt bør helst ikke være totalt fraværende i pleie for voksne heller, det være seg i sykehus eller i aldersinstitusjoner. Spørsmålet er altså: Kan de barnløse mennene bli «pleiere» som gjør en bra jobb slik at de med stolthet etter arbeidstid kan sjekke opp og gjøre inntrykk på kvinner som kan bli mødre til deres barn?
Vi mener svaret på spørsmålet ikke uten videre er ja. Kanskje kan menn bli like bra «pleiere» som kvinner, men kanskje har kvinner det beste talentet. I så fall koster det mer energi for menn å frambringe samme resultat som kvinner. Da er det fare for at det blir for smått med både stoltheten og kreftene til å sjekke damer etter arbeidstid.
Disse spørsmålene må i alle fall kunne diskuteres. Men under det rådende kjønnsregimet, hvor naturlige kjønnsforskjeller nærmest er tabu, hemmes slike diskusjoner. Menn uten barn blir enten nådeløst henvist til å skjerpe seg (de mangler utdanning, har dårlige klær og lukter ikke godt) eller de blir like nådeløst, eller skal vi si allernådigst, gjort til klienter. Det sistnevnte er heller ingen vei til en god selvfølelse og en overbevisende holdning når en livspartner skal søkes. Veien som klient, eventuelt under kvinnelige sosionomers milde overvåking, er en blindvei.
Selvvalgt «barnløshet»
Slik en kvinne kan velge å ikke få barn, kan også en mann velge å ikke få barn. Ingunn Økland i Aftenposten antyder at mange menn hun kjenner til, gjør nettopp dette. Vi får riktig nok mistanke om at disse mennene ikke er i gang med sin første livsledsager, men heller med den andre eller tredje. Har han da barn fra første og eventuelt andre samliv fra før, er kanskje lysten og behovet for enda flere barn mindre. Hans kone 3 vil gjerne ha barn, men han ikke.
Disse mennene stiller seg altså i veien for at flere barn kommer til verden, men barnløse er de ikke. Hva er det som får kvinner til å foretrekke en høystatus-mann i ti år framfor en mann på eget nivå som hun kan ha hele livet? Ett av svarene er den offentlige støtten som mødre uten far til barna kan regne med. Hvis en kvinne etter ti års samliv med en mann blir forlatt til fordel for en yngre – eller selv forlater ham til fordel for rødvin med venninnene, og kanskje for å komme mannen i forkjøpet, så trenger hun i alle fall ikke bekymre seg for økonomien. En annen del av forklaringen kan ligge i kvinners illusjoner om å være enestående (med meg skal det gå bra!) og i en form for mannlig «frigjøring». Kvinners frigjøring har utviklet seg til en slags rett til å være egoistisk, så hvorfor skulle ikke de menn som har muligheten for det gjøre det samme?
De samfunnsmessige forhold
Til slutt skal vi ikke unnlate å peke på de lover og regler som gjelder for menns og kvinners foreldreskap etter et samlivsbrudd. Menn blir kanskje langsomt i større grad oppmerksom på den faren som dette innebærer. Menn risikerer å bli marginalisert i sine barns liv etter et samlivsbrudd. Det er da ikke til å undres over at noen velger å klare seg uten. Det kan føles verre å ha et barn, for så å miste det, enn aldri å ha hatt.
Samtidig som stadig flere menn ikke får barn, får altså andre menn barn med flere kvinner, fordelt over tid. Resultatet er en samfunnskultur hvor trofasthet er blitt en hemsko. Det er best å være overfladisk. Mot dette kan de (av begge kjønn) alliere seg, som mener livet skal være mer enn et «restaurantbesøk».
