Menns abort

I et intervju med Radiorakel 6/3 ble jeg som redaktør av Maskulinist.no spurt hva jeg mener om abort. Dette er noe vi ikke har diskutert på Maskulinist.no før. Det kan være på tide.

Jeg mener for det første at menn kan og bør mene noe. En kvinne er ikke alene om sin graviditet. Som kjent medvirker en mann. Kvinnen og mannen står bak graviditeten sammen.

Godt er det at spørsmålet om abort ikke er noe som oppstår automatisk. Mang en graviditet blir spontant feiret. Men om en mann mener noe annet enn kvinnen, er det kvinnen han i dag må henvende seg til. Juridisk er det hennes sak, og slik mener jeg også det bør være. Men tar hun i mot ham som en verdig dialogpartner? Det mener jeg vi må kunne forvente – alltid.

Det var et radioprogram sist høst om en kvinne i USA, som startet en abortklinikk, som overbeviste meg om at kvinnen er ”førsteeier” av en graviditet. En kvinne kan være i en situasjon hvor tvangsfullføring av et svangerskap vil være et overgrep. Men viktigere er det at kvinner og menn i dag kan leve selvstendige liv hver for seg. Slik er samfunnskulturen. Kvinnens liv berøres mer enn mannens av svangerskap og reproduksjon. Derfor er hun naturlig ”førsteeier” av en faktisk graviditet. Men mannen har også et eierskap som må anerkjennes.

Andre vil nok mene at kvinnens legale adgang til abort betyr at spørsmålet er hennes alene. Men jeg mener dette er å forlede. Det er forskjell på lov og moral. Staten er ikke en religiøs instans som deler ut ”velsignelser”.

At mannen er medeier betyr at han også har et ansvar når kvinnen ønsker barnet. Tviler han, bør tvilen dreie seg om å ta fullt ansvar for barnet eller abort. Jeg beklager at jeg må formane ytterligere ved å legge til at begge parter må være ærlige i spørsmålet om prevensjon. Det er i dag menn, ikke kvinner, som risikerer å bli ”satt barn på”.

Tar ikke kvinnene det sistnevnte poenget, må menn kanskje sikre seg bedre. Menns kontroll med egen fertilitet er et tema som kunne utdypes, og som vi gjerne kommer tilbake til. (Se også vår artikkel om «storkeklinikken» i Danmark.)

I det nevnte intervjuet ble jeg også spurt om fødselspermisjonen, og svarte med å forsvare deling av fødselspermisjonen som et dialogtema for to foreldre. Men vil ikke grensene for menns og kvinners rettigheter da bli uklare? Jo, utmerket etter min mening. Det er i denne gråsonen, eller skal vi si den fiolette sonen, at interessante ting kan skje. I spørsmålet om abort må to finne ut hva de vil gjøre.

Dersom en svært ung og umoden kvinne blir gravid ved et rent uhell, med en ditto mann, sier det kanskje seg selv hva utfallet må bli. Men vi kan samtidig spørre om samfunnskulturen gjør at slike uhell oppstår for lett. Helt annerledes stiller det seg når et veletablert par blir gravid, f eks i strid med den enes, eller begges, karriereplaner. Det er som kjent sterke krefter som er sving når graviditet oppstår. Disse kreftene kan vi både glede oss over og respektere, mener jeg. Når en uplanlagt graviditet foreligger, kan det være relevant for enhver å minne seg om at jeg gjorde det. Det kan finnes grunner til det som man ikke straks kjenner. Vi kan ønske mer enn det vi vet vi ønsker. Slike spørsmål kan stilles, og en mann og en kvinne kan stille spørsmålene til hverandre. Liknende spørsmål kan kanskje også stilles etter et «spontant møte», forhåpentligvis med en du setter pris på.

Det finnes nok av kjedelig seksualliv i vår tid. Trippel prevensjon er neppe oppskriften på det motsatte. Lav terskel til angrepille og abort banaliserer også. Virkelig spenning forutsetter kanskje at livets alvor er med i bildet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.