Konflikt mellom foreldre etter samlivsbrudd kan ses som et demokratiproblem på mikroplanet. Dagens barnefordeling løser dette med ”enevelde”. Dette må isolert sett være uakseptabelt. Men når det gjelder ”barnets beste, teller i dag en håndfull psykologers syn mer enn opplevelsen til hundretusener menn.
Ny barnelov?
Barnelovutvalget, nedsatt i januar 2007, overleverte i dag sin innstilling om endringer i barneloven til statsråd Anniken Huitfeldt. I innstillingen finnes bare små reformforslag. Jeg vil for min del komme med et forslag til radikal forenkling. Jeg foreslår at det juridiske begrepet ”omsorg” avvikles. De fleste foreldrepar vil da stille likt. Det er etter min mening ikke en naturlig oppgave for staten å frata en eneste normal far eller mor omsorgen for sine barn. Til bruk i ekstremtilfeller finnes lov om barnevern.
Med en barnelov uten omsorgsfratakelse må normale, skilte foreldre selv finne løsninger på konkret uenighet, slik de må innenfor et samliv. Ved uenighet om geografisk flytting kunne imidlertid en offentlig instans ha fullmakt til å bestemme hvilken skolekrets et barn skal tilhøre.
Respekt for foreldre
Statsråden uttrykte i forbindelse overleveringen ”respekt for foreldre” – de må kunne finne en løsning selv. Utmerket, sett fra min synsvinkel. Men dette kan samtidig videreutvikes! Respekten gjelder i dag bare foreldre så lenge de opptrer samlet. Respekten for enkeltforeldre, når de er uenige, mangler. Politikere i Norge kan her gå foran i europeisk sammenheng.
Dersom en mann eller kvinne ønsker å spille en viss rolle i sitt/sine barns liv, må man underforstått regne med at denne personen selv mener dette er både bra og ”best” for barnet/barna. Vanligvis spør en naturligvis ikke om gitte foreldre er bra for sine barn. Forholdet mellom foreldre og barn er ”hellig”. Når det offentlige intervenerer i forholdet mellom barn og foreldre, er en dermed åpenbart inne på et ømtålig område. Beslutninger om inngrep må preges av et spesielt alvor, ikke ulik domstolsbehandling ved alvorlige straffesaker.
Både i strafferett og i inngrep mellom foreldre og barn må man regne med et begrenset antall ”gale” avgjørelser. Mitt anliggende er imidlertid ikke å drøfte enkeltfeil. Mitt anliggende er å reise spørsmål om det offentliges ”fullmakt” til å gripe inn i forholdet mellom foreldre og barn i dag blir politisk misbrukt. Der man før kunne se en barnefordeling drevet av barnets beste, med diskutable ”bivirkninger” for kjønn, kan man spørre om kjønn er blitt hovedvirkningen, og om konsekvensene for barn, i lys av dette, må vurderes på nytt.
”Intet kompromiss”
Det er nå mer enn 1500 barnefordelingssaker pr år, og tallet øker. Det betyr 3000 foreldre til rundt 2000 barn. I skyggen av dette tallet står et ukjent antall mødre, fedre og deres barn som ikke kommer i rettssak, men hvor rettsforholdene påvirker deres skjebne fordi utfallet av eventuell rettssak ofte kan forutses.
Det er påvist at et stort antall enkeltforeldre gjennom barnefordeling marginaliseres i sine barns liv (Frode Thuen: Livet som deltidsforeldre, 2004). Er marginalisering akseptabelt, og er det til barnets beste? Dagens system bygger på en bestemt forestilling om konflikt mellom foreldre. Tanken er at konflikt er skadelig, og anses videre som privat og klinisk. Problemet løses ved at en av foreldrene settes til å bestemme. Domstolene er fratatt muligheten for å pådømme kompromiss i form av delt omsorg.
Det sier seg selv at den andre av foreldrene marginaliseres eller i alle fall risikerer dette. Kvinnen er den som bestemmer (har omsorgen) i ca 90 % av tilfellene. Noen menn synes kanskje dette er greit. Men jeg mener ingen normal mann bør kunne marginaliseres mot sin vilje i egne barns liv.
Norge dømt
Den norske stat fikk sist høst en dom mot seg i ved Den europeiske menneskerettsdomstolen. En Bergens-mann var blitt nektet enhver kontakt med sine barn. Domstolen slo fast at mannens menneskerettigheter med dette var krenket. Er dette en interessant dom? Jeg mener ja fordi en tendens til maktarroganse ved norsk rett, som jeg mener foreligger, rammes av dommen. Men jeg vil også si nei, fordi det viktige spørsmålet om marginalisering ikke var tema i saken. Det er utmerket at Strasbourg ”forsvarer” menn i Norge mot total avskjæring. Men det er langt derfra og opp til et menneskerettsnivå hvor menn ikke marginaliseres.
Kanskje spørsmålet om barnets beste rett og slett ikke kan avgjøre den videre familiepolitiske utvikling fordi flere systemer i dag kan være omtrent like bra for barn! De ulike modellene skiller seg likevel vesentlig fra hverandre. Dagens system reflekterer velferdsstatens suverene rett til å pådømme en hvilken som helst løsning som staten på visse premisser mener er aldri så lite bedre for barn. Opp mot dette kan stilles et system der ingen foreldre ufrivillig marginaliseres.
Kvinner protesterer
Det er fra kvinner man kan høre de skarpeste protestene mot dagens system. En mann må føle glede og beundring ved disse uttalelsene. Én av dem som har uttalt seg, er tidligere Høyre-politiker og president i Røde kors, Astrid Nøklebye-Heiberg. Hun sa i et intervju med Aftenposten for fire år siden: det er som å dra hjertet ut av kroppen på en mann når han ikke får se barna sine. Hun spådde et snarlig mannsopprør.
Per Ritzler, generalsekretær i Foreningen Norden, har interessert seg for menn og kjønn i nordisk sammenheng, og sa i et intervju i NRK sist høst at det er kvinner, mer enn menn, som kjemper for menns likestilling. To kvinner, Grete Berget og Karita Bekkemellem, kan etter min mening framheves som eksempler på dette. Begge var statsråder for likestiling og barn, begge satte i gang et arbeid med ny barnelov og begge gikk av før de kom i ”mål”. Den sistnevnte gikk som kjent av sist høst, klart mot sin vilje. Hennes motstandere – hvem var de? Og hvor er de (hun) nå? Og hva mener statsministeren?
Det er etter min mening mer enn tydelig at kjønn er blitt et hovedspørsmål i norsk barnefordeling. En skal bare ikke la seg forvirre av at også enkelte kvinner blir ”beskutt” fra den feministiske skyttergrav. Det må for øvrig være frustrerende for disse kvinnene å høre ”snorkingen” fra èn million menn med barn.
Kan protester fra menn i dag være underkommunisert? Lukkede barnefordelingssaker, ”offervinkling” fra journalister og vansker med å få seriøse krav på trykk (her snakker jeg av erfaring) kan evt forklare dette.
Flere, men mindre, konflikter
Lovendringen jeg foreslår vil medføre at den største av dagens konflikter, nemlig kampen om omsorgen, forsvinner av seg selv. ”Småkonflikter” mellom foreldre kan det imidlertid bli flere av. En oppblomstring av mindre konflikter får man erfaringsmessig når man i et samfunn går fra et autoritært system til demokrati. Det samme kan skje på ”familieplan”. Moderate konflikter er imidlertid en del av livet.
Opprør
Menn som utsettes for dagens barnefordeling kan komme i tvil om de egentlig er medlemmer av det norske samfunnet. En venn av meg sa det slik:17. mai ble ikke lenger den samme. Han siktet ikke til manglende mulighet for å feire med sine barn. Voldsomt press på den enkeltes forhold til samfunnet kan føre til dypere underkastelse, for slik å berge relasjonen til samfunnet, eller til opprør.
Også trykket som kronikk i Aftenposten.