Maskulinitet i det 21. århundre

Det snakkes for tiden om sinte menn. Disse skal være misfornøyde med feminisme og likestilling. Men hvilke maskuline verdier er det de mener går tapt? Dette spørsmålet stiller sosiolog og feminist Cathrine Holst i den aktuelle boka Motgift.

Norske ledere femininiserte

Spørsmålet fra Holst bør ikke stå ubesvart. Et bidrag til svar finnes i en europeisk undersøkelse (European Employee Index) som viser at i Norge er hver tredje medarbeider misfornøyd med sin sjef. Om lederne heter det i denne forbindelse: ”Svakhetene viser seg når.. lederne skal fremstå som besluttsomme og tydelige, gi de ansatte noe konkret å strekke seg etter og.. følge opp forventninger og bidra til medarbeidernes faglige utvikling. På disse områdene gjør norske ledere en så dårlig jobb at det rammer arbeidsglede og motivasjon”. Daglig leder Even Bolstad i HR Norge oppsummerer undersøkelsen slik: ”…det (er) grunn til å spørre seg om ikke de feminine sidene ved lederrollen er blitt tillagt for stor vekt her i landet, på bekostning av det maskuline.” I tillegg sies det at resultatene bidrar sterkt til at våre sjefer, på flere nivåer, kommer stadig dårligere ut på sentrale spørsmål som troverdighet og evne til overordnet ledelse. (Aftenposten 20/5, min utheving)

Klarhet er maskulint

På Maskulinist.no har vi undersøkt begrepene maskulinitet og femininitet. Det er vanskelig å finne begrepskjennetegn som kan regnes som grunnleggende. Men vi kan finne det vi kaller innganger:

Innganger til maskulinitet versus Innganger til femininitet

klar versus diffus

lukket versus åpen

avstand versus nær

hard versus myk

Godtar man denne innledende defineringen, ser man at begge kjønn kan ha begge typer ferdigheter/trekk. Det finnes dermed variasjon og frihet for den enkelte i forhold til biologisk kjønn. Likevel mener jeg at maskulinitet er mer vesentlig for en menn enn for kvinner. En mann må forholde seg til det dypereliggende og tidsuavhengige begrepet maskulinitet for å finne ut hvem han er og hvem han skal være.

Den rasende 1800-tallsmannen

Karl Ove Knausgård siteres ofte på sin rasende 1800-talls mann. Hovedpersonen i hans roman ville tydeligvis utfolde maskulinitet, men i stedet måtte han drasse rundt på bæreposer og barnevogn. Var det å bygge Eiffeltårnet han heller ville? Som alternativ til å bygge et nytt ståltårn for hver generasjon menn vil jeg imidlertid foreslå at vi trekker essensen av denne typen prosjekt og ser hva slags nye konkretiseringer som kan være aktuelle. Som Eiffeltårnets essens vil jeg foreslå dristighet, eksakthet og framskritt for menneskene. Eiffeltårnet var et framskritt ved at det bokstavelig talt åpnet en ny dimensjon. Menneskene fikk anledning til å se en by ovenfra, og kanskje åpnet dette nye perspektiver på planlegging av ikke bare byer, men av hele samfunn.

Tilbake til vårt århundre skal jeg fortelle om en erfaring fra arbeid i barne­hage. Grensesetting er å inn­pode barna rett og galt, og dette er en mas­ku­lin opp­gave. Gutter, og i blant jenter, ypper titt og ofte mot en manns auto­ri­tet og styrke. Fasthet er også en maskulin ferdighet i motsetning til det feminine fleksibilitet.

En dag skulle avde­lin­gens to minste sove. På hver sin madrass lå de i et lite rom. Jeg var alene med dem. Da, som ellers, etterlevde de ikke uten videre fore­skre­ven ro og still­het. De lagde lyder og fli­rte. Hva kunne jeg gjøre? Respekten for voksne er lav. Hvilke virkemid­ler har vi til­bake? Vel, vi har fort­satt lov til å holde. Jeg lar det stå til og legger en av dem, en jente, med magen ned, flatt på madras­sen. Hun spen­ner krop­pen mot og vil opp. Men jeg hol­der henne nede og sier venn­lig at hun skal sove. Hun støn­ner. Som mann i barn­hage kan man erfa­rings­mes­sig bli mis­for­stått og mis­tenkt, endog med fare for å miste job­ben. Det kan videre være usik­kert om barnets stønn skyl­des anstren­gelse eller at hun er på gren­sen til å hyle. Jeg hol­der henne nede med begge hen­der! Dersom noen kom­mer inn nå, blir jeg straks kas­tet i feng­sel, ten­ker jeg. Etter to minut­ters viljeskamp sov­net imid­ler­tid bar­net. Dagen etter var det ikke bare to, men tre barn på madrassene, og den ekstra var erfaringsmessig ekstra urolig. Det var imidlertid nå en helt ny tilstand i rom­met. Alle tre sovnet straks.

Hvor mye likner dette arbeidet på konstruksjonen av Eiffeltårnet? Også arbeidet i barnehagen krevde dristighet. Det var i det hele tatt dristig å holde en maskulin stil i barnehage. For dette oppfattet jeg meg elsket av barn og foreldre, og slik representerer kanskje dette et framskritt. Men om barn og foreldre likte min stil, kunne barnehagebyråkratiet (som er forbausende stort) ikke godta den. En mulig forklaring, slik jeg ser det, er at grensesetting oppfattes som mer intimt overfor barna enn de feminine sidene ved omsorg, som hjelp, støtte og trøst. Barnehageansatte skal jo ikke være som foreldre, og kanskje trekkes denne grensen annerledes mot en tradisjonell farsfunksjon enn mot en tradisjonell morsfunksjon.

Bør menn slippe å være maskuline?

Alle de anstrengelser menn er gått gjennom i århundrenes løp for å lære seg klarhet, fasthet, individualitet etc, skal menn i dag kunne slippe. Stortingsmeldingen om menn fra 2008 kan forstås slik. Den offisielle likestillingspolitikken har et tilbud til menn som kort sagt går ut på å slippe å være maskuline. Kjønnsforskningenes triste bidrag er i denne sammenheng å registrere som maskulint alt en eller annen mann har gjort en eller annen gang. Resultat er et ”arkiv” som inneholder alt mulig, og dermed ingenting spesifikt.

Mange menn har takket ja til tilbudet om å slippe. Resultatet er etter min oppfatning at byråkratiet tar over. Der det før fantes personlig autoritet og grensesetting, har vi nå et hav av upersonlige regler og rutiner, og disse følger oss gjennom livet fra barnehagen og oppover. Den refererte lederundersøkelsen, og de nevnte erfaringene fra barnehage, antyder imidlertid at både barn og voksne trives bedre med mennesker som kan oppvise personlig maskulinitet.

Den ovenfor nevte Cathrine Holst stilte et spørsmål til: Hvilket samfunn vil de sinte menn tilbake til? Jeg for min del vil tilbake, eller fram, til et samfunn hvor det personlige har levelige vilkår. Å være person er å være kjønn.

Artikkelen er også trykket som kronikk i Bergens Tidende 9/6.

Les også

Hvorfor er midnatt maskulint?

Hva er maskulinitet?

På jakt etter det offisielle mannsbildet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *