Artikkelen er en kortversjon. Kortversjonen er også trykket som kronikk i Fedrelandsvennen, Arbeideravisa (Bergen) og feminstbladet Fett.
Maskulinisme dreier seg om menns selvhevdelse og menns ansvar. Det dreier seg om å forstå og handle ut fra menns ståsted og erfaringer. Samtidig vil maskulinisme stå i et forhold til kvinner og feminisme.
Maskulinisme er nytt i Norge. Tanken om maskulinisme oppstod for mitt vedkommende for 2 år siden mens jeg og en samarbeidspartner, advokat Øivind Østberg, arbeidet med en artikkel om vold i nære relasjoner. Temaet kalte på menns ansvarlighet, men også på selvhevding.
Kjønn defineres i utgangspunktet biologisk og seksuelt. Men på dette ”naturgrunnlaget” hviler et ”fjell” av kulturelle og sivilisasjonsmessige forhold som innebærer både samhørighet og spenning mellom de to kjønn. Kjønn skiller seg fra andre interesseområder ved at vi er ”medlem” av ett og bare ett kjønn. De to kjønn definerer hverandre, menn og kvinner bekrefter hverandre og noen vil si at de to er avhengige av hverandre for sin lykke.
En maskulinistisk bevegelse finnes i dag som hver for seg organiserte ”fragmenter” og som en bredere ”folkelig” tendens uten organisering eller helhetlig syn. En maskulinistisk bevegelse vil i dag ha likeverd mellom kjønnene som et selvinnlysende mål. For øvrig står vi i dag med spørsmål mer enn bastante svar. Men spørsmål har vi:
1. Hvordan er kjønnsbalansen i dag?
En sosiologisk undersøkelse (Mari Teigen, 2006) sier noe om hvordan yngre kvinner og menn oppfatter situasjonen. De oppfatter situasjonen helt ulikt, nesten som de var i hver sin verden. Kvinnene mener de møter ekstra vansker som følge av at de er kvinner. Mennene mener det ikke er noen slik forskjell.
En faktor i vurdering av kjønnsbalansen er perspektiv. Spørsmålet Gjør menn nok for sine barn? kan kalles et vanlig spørsmål i kjønnsdebatten. Også vanlig er f eks Er kvinner tilstrekkelig representert i næringslivsstyrer? En kunne imidlertid også spørre om kvinner gjør nok for næringslivet eller om menn er tilstrekkelig representert i maktposisjoner omkring barn.
2. Naturgitt ulikhet – brysomt eller berikende?
Dersom f eks kvinner av evolusjonsmessige og fysiske grunner har tatt seg mer av avkommet enn menn, ville det være rart om hun ikke også hadde utviklet bedre psykiske forutsetninger for å dekke oppgaven. På tilsvarende måte kan en vente at menn fra naturens side vil være bedre utrustet, også psykisk, for å dekke sine spesielle oppgaver. Hva blir så konsekvensene der en kan påvise naturgitte forskjeller? Da kan man selvsagt hevde at vi bør følge ”naturens orden”. Men man kan også si at det er fint for kvinner og menn å utvikle motsatt kjønns egenskaper, f eks for å oppnå en sterkere helhet i personligheten.
3. Avkjønning – en felles fiende?
Det kan teoretisk skisseres fire ulike retninger utviklingen kan ta dersom de to kjønn går inn på hverandres områder og tøyer tradisjonelle mønstre. Tar en utgangspunkt i menn, kan disse kanskje lære seg ”kvinners evne” til nærhet og omsorg. Spørsmålet er så om disse ferdighetene står i motsetning til tradisjonelle maskuline ”dyder” som evnen til å holde avstand og være hard. I verste fall mister mannen maskuliniteten uten å oppnå noe nytt (1). I beste fall tilegner han seg både maskulinitet og femininitet og klokskap til å veksle (2). Andre mulige utfall er at en mann lærer seg det feminine, men mister det maskuline, han blir som en klassisk kvinne (3), eller at han ikke lærer noe nytt og forblir ”tradisjonell mann” (4). Tilsvarende må kunne skisseres for kvinner. Skal en velge mellom de fire alternativene, vil en møte både verdispørsmål og spørsmål om realitet/realisme. Det kan imidlertid ikke være tvil om at alternativ 1 er et tap og i seg selv ikke kan være ønskelig. Dette alternativet kan vi kalle ”avkjønning”.
Det har vært noe uklart om kvinner, når de har gått inn på tradisjonelle mannsområder, tilfører noe spesifikt kvinnelig eller om de tvert i mot gjør det menn har gjort og kan det samme. Kvinnebevegelsen synes her å ha ”ridd to hester”. Mener kvinner i dag at kjønn er viktig eller ikke viktig? Hva står dere for?
4. Menns ansvar, ja-visst, men tar kvinner ansvar?
Det foregår en ”kjønnsdebatt” i samfunnet med sterke moralske innslag. Statistikk og enkelthendelser demonstrerer de to kjønns sterke og svake sider, deres ”synderegister” og at de er offer for overgrep.
Maskulinisme må innebære at menn tar et visst kollektivt ansvar for det menn er og gjør. Saksområder hvor menn har vært holdt diffust kollektivt ansvarlig, er vold i nære relasjoner og voldtekt. Voldtekt reiser spørsmålet om forholdet mellom menns ansvar og staten. Det er i utgangspunktet statens oppgave å håndheve lovene. Men voldtekt er, og kanskje på en annen måte enn vanlig vinningskriminalitet, også knyttet til sosiale og kulturmessige forhold. Når vold og voldtekt ses i en sosial og kulturmessig sammenheng, melder dessuten spørsmålet om etnisitet og ”fremmedkultur” seg. Menn av ulike kulturer kan her ta et ansvar innen sine respektive kulturer.
Ansvarlighet innebærer ydmykhet. Det må tas høyde for at menns ansvar også kan omfatte ”uoppdagede” forhold og misforhold. Men tar kvinner ansvar overfor menn?
5. Staten – kvinners venn og menns rival?
Staten er, som kjent, engasjert i likestilling bl a ved likestillingsdepartementet. I tillegg kan man spørre om det finnes områder hvor likestilling ikke nødvendigvis er tema, men hvor offentlige ordninger har ulik virkning for de to kjønn. Et eksempel kan være skatter og overføringer. Et annet eksempel er ”barnefordeling” hvor kjønn dels er tema, dels holdes på avstand som et ”ikke-tema”. Jeg vil likevel være forsiktig med etterlyse mer av ”menns rettigheter”. Rettigheter overfor det offentlige betyr ofte krav på støtte/omsorg, og innebærer en fare for ”klientifisering”. Klientifisering betyr at mottagerens egne krefter svekkes snarere enn styrkes. Dette burde kanskje også kvinner tenke på.
Menn i Norge trenger å styrke seg som kjønn. Kvinnene og kvinnebevegelsen, 38 år og ”singel”, må innerst inne også ha savnet dette..
este den og er ikke overbegeistret. Å sammenligne kvinners kamp mot undertrykkelse med menns jakt på ekte maskulinisme er vel ikke helt samme sak. At menn blir frustrert og tyr til vold bør ikke ha noen eller ingen sammenheng/ sammenligning med kvinners frigjøringskamp. Kvinner tilpaser seg og det bør menn også. Kanskje er debatten et steg i riktig retning, men den må ikke få kvinner til å få dårlig sammvittighet for den veien de har sett, gått og tatt i bruk. Enig?