Professor Harriet Bjerrum Nielsen har i en årrekke ledet det såkalte Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK). Som en sentral figur innen norsk kjønnsforskning er det ikke overraskende at hun langer ut mot Hjernevask-serien, og slik slutter seg til det stormløpet fra akademikere (og journalister) vi har sett de siste dagene. Om disse mener norsk kjønnsforskning er dårlig presentert i programmene, har de sannelig ikke hatt problemer med å komme til orde i etterkant. Men få av dem, og i hvert fall ikke Bjerrum Nielsen i Aftenposten 19. mars, bidrar til å rette opp inntrykket.
Gjennomgående fremmes en skarp kritikk av programserien basert på det forhold at den er noe annet enn det hun synes den burde være. Et TV-program skal plutselig bedømmes etter kriterier for en vitenskapelig avhandling. Hva slags forståelse for at det finnes ulike former og sjangre, og hva slags respekt for redaksjonell frihet er det som her kommer til uttrykk? Skal Bjerrum Nielsen og hennes likesinnede ha monopol på å lage malen for hvordan samfunnstemaer skal presenteres? Denne type kritikk kan bare forsterke opplevelsen av å stå overfor et selvtilfreds og maktfullkomment miljø.
Bjerrum Nielsen angriper konkret Eia for å ”forhøre forskere som ikke forsker på biologi om biologi.” Dette skal ifølge henne svare til at man ”forhørte” geofysikere i teologi.. Professor Nielsen mener altså at man kan utsi noe vesentlig om kjønnene uten mer kunnskap om biologi enn hva en geofysiker behøver ha om teologi for å si noe relevant om – for eksempel jordskjelvfare eller oljeforekomster. Men kjønnsforskningens tema er faktisk kjønn. Menneskene er biologiske vesener, og en forskning på forståelse av kjønn som ikke tar dette som utgangspunkt, svever i løse lufta. At hun presterer å komme med en slik analogi, viser enda tydeligere enn TV-intervjuene av hennes forskerkolleger hvor ille det står til.
Videre er det et angrepspunkt at Eia ”spiller effektfullt på det norske mindreverdighetskomplekset” fordi han bringer inn utenlandske forskere. Dette var helt unødvendig, for Ottesen Kennair fra NTNU kunne vært fast innslag i alle programmene. Ja det er en åpenbar svakhet at ikke professor Nielsen har fått være overinstans for alle redaksjonelle beslutninger i Hjernevask-prosjektet. Da hadde en unngått slike grove demagogiske overtramp, helt i strid med akademiske prinsipper, som det å bringe inn forskere fra andre land og sette dem opp mot nordmenn fra Norge!
Bortsett fra det: Ottesen Kennair, som en av få norske forskerstemmer som tydelig har tatt til orde mot kjønnsforsknings-konsensusen, har blitt utsatt for grov mobbing i offentligheten bl a av forskere som Lorentzen og Bolsø. Mobbingens essens er at det å trekke inn biologiske forhold når menneskers liv og samfunn skal forklares, betyr støtte til reaksjonære standpunkter. Dette, altså en rent politisk basert kritikk, er en vel innarbeidet del av den hersketeknikken som har fått utfolde seg ikke minst på kjønnsforsknings-området. Det er mange gode grunner til at Eia og Ihle har brakt inn lite grann av den omfattende forskningen utenfor den norske andedammen, hvor rett og slett kjøttvekta av kompakt forskermajoritet tenderer til å presse alternative perspektiver ut..
Professor Nielsen går tilsynelatende i forsvar for seriøs forskning mot forflatende underholdning, men gjør det med argumenter og metoder som etterlater et ganske annet inntrykk av hennes egentlige ærend.
