Mange uttaler seg for tiden på vegne av samfunnet. Jeg vil imidlertid komme med et individuelt bidrag og slutter meg ikke fullt ut til det som synes å være den alminnelige reaksjon etter 22/7.
At makten lytter, mener jeg er like avgjørende for demokratiet som stemmeretten. Det har vært sagt om Anders Behring Breivik at han ikke lyktes med å få noen av sine synspunkter publisert i mainstream media. Godt for meg har jeg ikke dette felles med ham. Men jeg har likevel opplevd fortvilelse ved å ikke bli hørt på av de som har makt. Om Breivik har opplevd det sistnevnte vet jeg ikke, men mine avmaktsopplevelser er knyttet til en barnefordelingssak for sju år siden og til et kjønnspolitisk engasjement som mann gjennom flere år, og de to tingene henger jo sammen.
Jeg har ellers gjort den samme erfaringen som mange andre, nemlig at egne tap i livet øker evnen til empati med andre. Spontan medfølelse for de personlige tap knyttet til 22/7 ville vært i tråd med dette. Men jeg merker at årsakene til mine egne tap ikke er uten betydning. Jeg merker at anslaget mot statsmakten også rører ved tidligere opplevelser av avmakt i forhold til samme statsmakt.
Hva vil det si å bli hørt på? Jeg mener svaret er subtilt. Folk kan være høflig til stede uten å virkelig høre på. Motsatt kan folk høre ordentlig på det du sier uten å ta dine synspunkter til følge. Fysisk lytting er ikke nok, og endret standpunkt kan ikke være noen forutsetning. Det avgjørende er kanskje om din samtalemotpart tar dine ytringer inn over seg. Det kan neppe stilles opp noen ytre indikatorer på dette. Det avgjørende kan være om det oppstår en kontakt på det menneskelige plan, og hva dette er, er dels noe vi aner allerede fra fødselen og dels noe vi lærer.
Videre er det et spørsmål om å bli tatt på alvor. Dette er blitt en klisjé, men jeg skal forsøke å gjenopplive uttrykket. Folk som husker rennesansehistorien, vil vite at det først gikk greit, og siden dårlig, for den italienske astronomen Galileo Galilei. Galilei støttet ideen om det heliosentriske system allerede i 1613, men først 20 år senere reagerte pavekirken for alvor imot. Teorien om jordens plass utenfor sentrum var da gått fra å være en løs ide til å bli et spørsmål om sannhet. Galilei insisterte på at ideen var sann og ble da stilt for inkvisisjonen. På liknende måte er det etter min oppfatning med meninger i vårt samfunn. Alle meninger er noenlunde tillatt så lenge de bare er meninger. Men straks du insisterer på at din mening er sann eller riktig i mer enn bare subjektiv forstand, hva skjer? Vi får ingen inkvisisjon, men lytter fortsatt makten?
I motsetning til noen, særlig på venstresida, mener jeg vi har et virkelig demokrati i Norge. Vi styres ikke av en politisk elite, for eliten tilpasser seg folk flest. Problemet er at ”folk flest” stiller ikke opp til diskusjon. Folk flest finnes, men kan vanskelig identifiseres fysisk og holdes ansvarlig for sin maktutøvelse. Kanskje faller noe av ansvaret mellom to stoler, det vil si mellom yrkespolitikere og folk flest. Folk flest får ikke kritikk og risikerer derfor å bli en like arrogant og sneversynt makthaver som andre makthavere som ikke får kritikk.
Les også:
