Kvotering som virkemiddel i Forsvaret

Av kommandør Tore Asmund Stubberud, koordinator for mangfold og likestilling. Artikkelen er tidligere publisert i Offisersbladet nr 3, 2011, og gjengis med forfatterens velvillige tillatelse. Artikkelen er noe forkortet .

I en artikkel i Offisersbladet nr 1, 2011 har kaptein Johannes Mella et engasjert innlegg mot kvotering av kvinner til Forsvaret. Det er positivt med debatt om et tema mange mener noe om og prisverdig at offiserer står frem med sine meninger. I sitt stille sinn er det nok mange som sympatiserer helt eller delvis med Mella. De fleste, i hvert fall på høyere nivå, er imidlertid altfor politisk korrekte og karrierebevisste til å argumentere offentlig mot likestilling og kvinner i Forsvaret. Det er derfor bra at vi får dette opp i lyset og kan diskutere det.

Kulturell motstand

Samtidig er kulturell motstand mot kvinner i Forsvaret noe av kjernen i vår utfordring i likestillingsarbeidet. For å eksemplifisere hva jeg mener med kulturell motstand skal jeg sitere en kjent militær leder, General William Westmoreland, uten at jeg vil tillegge Mella hans synspunkter. Westmoreland var øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Vietnam og senere for hele US Army. Hans syn på kvinner i Forsvaret var klart:

“Maybe you could find one woman in ten thousand who could lead in combat, but she would be a freak, and we’re not running the military academy for freaks…no man with gumption wants a woman to fight his battles.”

Jeg håper og tror ikke at vi har så ekstreme meninger blant Forsvarets personell i dag, men vi finner nok elementer av dette, kanskje spesielt i den siste setningen.

Politikken ligger fast

Mella kritiserer i praksis Regjeringens likestillingspolitikk, og det står han selvsagt fritt til å gjøre. Det er imidlertid lite interessant for min del å diskutere en politikk som ligger fast og har gjort det i lang tid, som er forankret i et solid flertall på Stortinget – jeg kan ikke komme på noen partier som er i mot – og som også er forankret i FN. Vi har en målsetting om å øke andelen kvinner i militære stillinger i Forsvaret og vi kommer til å bli målt og vurdert på dette.

Min funksjon som koordinator for mangfold og likestilling i Forsvaret er ifølge stillingsbeskrivelsen: ”Styrke Forsvarets operative evne og kvalitet i oppgaveløsning nasjonalt og internasjonalt gjennom å fremme kjønnsbalanse og mangfold. Dette ved å øke kvinnerepresentasjon, innarbeide et kjønnsperspektiv i Forsvarets kjernevirksomhet og bidra til respekt for mangfold. Utøve rollen som pådriver og rådgiver i kjønnsrelaterte spørsmål. Videreutvikle, implementere og evaluere Forsvarets likestillingstiltak. Stillingen tillegges også et delansvar for forskning og utvikling innen kjønnsrelaterte spørsmål.”

Dette er ingen liten bestilling, men det er utfordrende, morsomt og har stor politisk oppmerksomhet. Kvinner skal ha rett til å tjenestegjøre i Forsvaret dersom de ønsker det, og da er det vår plikt å legge til rette for det slik at de føler seg verdsatt og velkomne. Legg videre merke til at hovedmålsetningen med å rekruttere flere kvinner til Forsvaret ikke er et vagt politisk mål om likestilling, men konkret og målrettet å styrke Forsvarets operative evne og kvalitet i oppgaveløsning – at vi blir bedre til å løse oppdrag. Vi trenger den kompetansen kvinnene representerer. Norge er et lite land med få mennesker, og vi har ikke råd til å ikke rekruttere fra hele befolkningen. Det betyr at kvinnene har egenskaper og verdier som utfyller mennenes kompetanse og gjør oss til en bedre og mer helhetlig organisasjon. Det dreier seg også om mangfold. Forsvaret er en del av et mangfoldig samfunn, og vi må sikre oss at vi ikke blir et fremmedelement i samfunnet.

Genderperspektivet

Gender er et engelsk begrep som omfatter de sosiale og kulturelle aspektene av kjønn. Dette er oppfatninger om hva menn og kvinner kan og ikke kan gjøre ut fra kulturelle normer i et samfunn. Gen Westmorelands uttalelse er et typisk eksempel på et genderperspektiv på kvinners rolle i samfunnet.

Gender ble aktualisert som tema for militær planlegging og operasjoner i forbindelse med de systematiske overgrepene mot kvinner som ble begått i Balkankrigene og i Afrika på 1990-tallet. Dette førte til at FNs sikkerhetsråd i 2000 utga resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Resolusjonen setter fokus på kvinner som offer for krig og konflikt, men også som en del av løsningen. Det dreier seg om kvinners menneskerettigheter og om kvinners rolle i konfliktforebygging, konfliktløsning og fredsbyggende innsatser. Det dreier seg videre om å øke andelen kvinner på alle beslutningsnivåer i fredsskapende innsatser og integrere et genderperspektiv i fredsbevarende innsatser.

Ny handlingsplan

Regjeringen utga i 2006 en handlingsplan for gjennomføring av FN-resolusjon 1325, hvor de viktigste konsekvensene for Forsvaret var følgende beslutninger/tiltak:

• Øke kvinneandelen i Forsvaret og i internasjonale operasjoner
• Kvinneandelen på befalskolene skal være minst 25%
• Kvinner inviteres til frivillig sesjon fra 2006

Regjeringen så i forbindelse med 10-årsjubileet for 1325 i fjor et behov for å styrke implementeringen. Det ble derfor utarbeidet en ny strategisk plan for 2011-2013 med følgende prioriterte områder:

• Fredsprosesser og fredsforhandlinger
• Internasjonale operasjoner
• Postkonflikt og fredsbygging
• Seksualisert vold i konflikt – Rapportering og ansvarliggjøring

Planarbeidet ble gjort i en interdepartemental arbeidsgruppe – for øvrig var det noen og tyve kvinner og et par menn i arbeidsgruppen… Planen ble lansert 20. januar 2011 med deltakelse av utenriksminister, bistandsminister og forsvarsminister – likestillingsministeren og justisministeren skulle også deltatt, men begge var i svangerskapspermisjon/pappapermisjon! Nivået på det politiske engasjementet sier litt om hvilken prioritet dette arbeidet har fra regjeringshold, og vår forsvarsminister er en sterk pådriver.

Blant konkrete tiltak som kan ses i sammenheng med planen er innføringen av pliktig sesjon for alle kvinner fra 2010 og den politiske målsettingen om å øke andelen kvinner i førstegangstjenesten og grunnleggende befalsutdanning til 25 % innen 2015.

”Det passer ikke her”

Så litt om de utfordringene vi har med gender internt i det norske Forsvaret – og da er det likestilling og mangfold vi snakker om. Jeg får ofte høre at vi har da likestilling i Forsvaret, det er bare det at det passer ikke med kvinner akkurat her, eller kvinnene er bare ikke sterke eller dyktige nok. Dette er etter min mening et genderperspektiv og et uttrykk for kulturell motstand mot kvinner – men dette vil de færreste vedkjenne seg.

Menn vil at kvinner skal klare de samme fysiske krav som dem selv, og de unge kvinnene vil være ”en av gutta”. Det hører imidlertid med til historien at etter noen år i systemet begynner mange kvinner å endre oppfatning om kvotering, når de får erfaring med kulturell motstand og det såkalte glasstaket. Men det vi da sier er at mannen er standarden, og kvinnen må bli som mannen for å bli akseptert. Dette er ikke reell likestilling, det er likestilling på mannens premisser. Jeg våger den påstand at utfordringen med å integrere og likestille kvinner i militære stillinger i Forsvaret er i hovedsak kulturell motstand – et genderperspektiv. Reell likestilling krever endring av holdninger og organisasjonskultur der kvinner føler seg ønsket og velkommen slik at de vil fortsette. Dette er lettere sagt enn gjort. Vi må ha fokus på ledere på alle nivå og på de som er bærere av organisasjonskulturen.

Så skal det også være sagt at det er mange dyktige ledere på alle nivå i Forsvaret, og det gjøres mye bra på likestillingsområdet. Jeg viser til kandidatene for Forsvarets likestillingspris som gode eksempler.

Kvinnene må også ta et ansvar for egen situasjon, og for all del, de fleste gjør det. Vi kan legge til rette, men kvinnene må kreve sin rett og ta sin plass. En kvinne som vinner i konkurransen må, som menn, samtidig tåle at ikke alle konkurrenter jubler og er glade på hennes vegne. Kvinnene må stole på sine meritter.

Kvotering med og uten kjønn

Så kommer jeg til kvotering, som mange har sterke oppfatninger om. Det som ofte fremstår som uklart i debatten, er om man er motstander av kvotering som virkemiddel generelt eller bare når det gjelder kjønn. Det bør være kjent for de fleste at vi alltid har praktisert kvotering på basis av kompetanse, f eks når teamkompetanse er i fokus. Kjønn kan ses som et aspekt av kompetanse.

Det er en grunnleggende forutsetning at den kvinne eller mann som tilsettes i stilling alltid skal tilfredsstille minstekravene, også når kvotering brukes. Vi skal praktisere moderat kvotering, som innebærer at fortrinn ved tilsetting kun gis i de tilfelle kandidatene for øvrig står relativt likt i kompetanse. Så har vi påstander om at det praktiseres radikal kvotering, og da siteres ofte tilsettingen av KA Dedichen. Til det er å si at regjeringens offisielle politikk er moderat kvotering, og Likestillingsnemnda kom i denne saken til en annen skjønnsmessig vurdering enn FD hadde gjort i tilsettingen. Dette betyr ikke at KA Dedichen ikke var kvalifisert, for det var og er hun, og det betyr ikke at det foregår systematisk og omfattende radikal kvotering i Forsvaret. Hvis så hadde vært tilfelle hadde nok Likestillingsnemnda kommet med flere kjennelser.

I de fleste tilfeller der kvinner er tilsatt i stilling, har dette faktisk skjedd uten bruk av kvotering. Vi har alle hørt historier om at kvinner er tilsatt eller tatt opp selv om de ikke tilfredsstiller kravene. De fleste slike historier er nettopp historier. Tilsettinger skjer i partssammensatte råd, og jeg er basert på egen erfaring svært trygg på at de vurderingene som gjøres i slike sammenhenger er ryddige.

En del menn har åpenbart svært vanskelig for å akseptere at en kvinne kan bli vurdert som bedre kvalifisert enn en mann, eller at noen blir vurdert som bedre enn dem selv i det hele tatt. Det er ofte slik at når 22 personer har søkt en stilling eller et opprykk, så er det en som blir fornøyd og 21 som mener at dette var urettferdig og at systemet ikke fungerer.

Utdanningsmangfold

Vi må være bevisst på at vi i forbindelse med opptak på utdanning skal selektere fremtidens ledere. Det er ikke sikkert at de som kommer først i gjørmeløypa og skriker seg til mest oppmerksomhet er de beste lederne og de som tar de beste beslutningene. Jeg har i mine snart 36 år i Forsvaret inkludert ungdoms-HV svært sjelden hatt tjenestelig behov for å gå langt og bære tungt. Dessverre, for jeg var faktisk ganske god til å marsjere i sin tid og syntes Nijmeegen-marsjen var morsom… Hvis vi hadde tatt opp dem som skårer best på opptaksprøvene, ville kvinner kommer til kort. Dette har vi solid empiri på. Opptaksprøvene favoriserer fysisk styrke og menn. Jeg henviser til Forsvarets forskningsinstitutt og Prosjekt forskning på årskull, som kan vise til interessante og avslørende funn de har gjort i forbindelse med felles opptak og seleksjon.

Fastsettelse av utdanningskvoter på skoler er ikke kvotering i likestillingslovens forstand, og vi står dermed fritt til å bestemme kjønnsbaserte kvoter på skolene. Vi har praktisert kvotering eksempelvis til Forsvarets stabsskole, der det er viktig å ha en bredest mulig kompetansesammensetning i kullet. Man kan altså komme inn på en utdanning selv om man etter en rent individuell vurdering ikke ville konkurrert seg til plass. I henhold til Mella skulle man da ikke hatt plassen, og kanskje endt opp med et hærkull på forsvarets stabsskole bestående kun av kavalerister?

Fysisk styrke

Det er differensierte fysiske krav til kvinner og menn, og dette er også et stridstema. Jeg vil henvise til at nasjoner som USA, Canada og Storbritannia ser ut til å kunne bruke kvinner i felt både i Afghanistan og Irak. Storbritannia har nylig gjennomført en større utredning for å vurdere tjeneste for kvinner i stridende stillinger, og kom til at det ikke var noe grunnlag for å nekte kvinner på fysisk grunnlag. Riktignok opprettholder UK forbudet mot kvinner i stridende stillinger, i praksis fotsoldater som skal oppsøke og gå i nærkamp med fienden, men det ble begrunnet i at sex kunne være en trussel mot samhold i små avdelinger under ekstreme forhold.

Andelen kvinner i militære stillinger er ikke større enn 8.4 %. Dersom vi skal få til en økning i antall kvinner i Forsvaret, må vi bruke kvotering på skoleopptak. Det vil i praksis i dag si at alle kvinner som tilfredsstiller minstekravene, og dermed er gode nok, blir tatt opp. Menn som søker en karriere i Forsvaret blir selvsagt skuffet over å bli utkonkurrert av kvinner de mener er dårligere kvalifisert, og menn som opplever at en kamerat ikke blir tatt opp kan lett uttrykke negative holdninger overfor kvinner som har ”tatt” kameratens plass. Dette er slike slag som livet gir, og utfordringer vi som ledere på alle nivå må håndtere. Du kunne som mann like gjerne blitt utkonkurrert av en mann som var fysiske svakere – men god nok – men som representerte mangelvare som f eks realfagsbakgrunn.

Kvinner kommet for å bli

Kvinner i Forsvaret og likestilling er kommet for å bli, og kvinnene bidrar til å gjøre oss bedre til å løse oppdrag. Vi har alle et ansvar for å ønske kvinner velkomne og gi dem sjansen til å lykkes på egne premisser. Jeg avslutter med et sitat av ukjent opphav: ”Når forandringens vinder blåser er det noen som søker nødhavn mens andre setter seil …sjømenn ber ikke om godt vær, de lærer seg å seile.” Se mulighetene, sett fart og ta utfordringer!

Tidligere bidrag i debatten:

Tåler mennene konkurransen? av statssekretær Roger Ingebrigtsen

 Verneplikten – et privilegium for menn? av kaptein Johannes Mella

Les også Kvinnefavorisering på høyt nivå