Kvinners vold mot menn

Familievold tolkes i feministisk teori som et utslag av kollektiv mannlig dominans over kvinner. For å skape og opprettholde en slik idé, slår en sammen tidligere tiders og fremmede kulturers kvinneundertrykking med Norge i dag. Menn som rammes, blir en uinteressant detalj.

En britisk dokumentar vist på kanalen FEM fredag 28.mars handlet om et fenomen som tilhører de virkelige tabuer i vårt samfunn, nemlig menn som blir mishandlet og terrorisert, og i ytterste tilfelle drept, av sin kvinnelige partner. (Det hevdes ofte at vold mot kvinner er et tabuområde, en påstand som er fullstendig latterlig.)

Peters død

Som alle nærgående fremstillinger av undertrykking og vold, gjorde filmen et sterkt inntrykk. Vi følger blant annet en rekonstruksjon av samlivet mellom en ung mann, Peter McBride, og hans samboer Sonia Wallace, ispedd intervjuinnslag med mannens foreldre og hans søster. Kvinnens kontrollbehov og ustabile humør får etter hvert mer brutale utslag. Stadige telefonoppringninger og kommandering hjem når Peter er ute leder til et ødelagt sosialt liv så vel som tap av jobb. En julaften kommer han til sine foreldre med fullstendig oppskrapet ansikt. Han sier han falt på en rosenbusk. Ingen i familien er på det tidspunkt i tvil om hva som egentlig har skjedd. Han oppfordres til å gå fra henne og til å anmelde henne. Men brudd fører til gjenforening og istedet for anmeldelse, bortforklaringer. Vi skjønner at dette kommer til å gå fryktelig galt, men det er likevel sjokk når samlivets siste akt utspilles en sommerdag i 2002. Sonia griper en kjøkkenkniv og støter den dypt i mannens kropp, rasende av sjalusi og mistenksomhet. Dette leder til Peters død seks dager senere, 25 år gammel. Sonia Wallace blir dømt – for uaktsomt drap – til tre og et halvt års fengsel.

Usynlig i norsk offentlighet

Den harmen som vekkes av en slik historie, er hos meg like stor som harmen over beretninger om kvinner som blir terrorisert av sin mannlige partner. Men i den norske offentligheten er det kun den siste type hendelser som kaller på politikeres, forskeres og frivillige organisasjoners (som Amnesty) oppmerksomhet og engasjement. Det samme gjaldt ”Mannspanelet”. Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet, tar direkte avstand fra at krisesentre skal kunne være noe tilbud for menn.

Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner inneholder – i tråd med dette – ikke ett punkt som retter seg mot menn som ofre eller kvinner som voldsutøvere.

Det nevnes i én setning at også menn kan være ofre for vold i parforhold, men alt annet i handlingsplanen handler om menn som overgripere. Til forskjell finner en på det britiske innenriksdepartementets hjemmesider om temaet ”domestic violence” opplyst at 1 av 4 kvinner og 1 av 6 menn vil oppleve vold i parforhold i løpet av livet. 77 % av ofrene er kvinner. Altså er 23 % av ofrene menn. Det oppgis også en kontakttelefon for voldsutsatte menn.

Det snakkes mye om mørketall når det gjelder menns vold mot kvinner. Det er god grunn til å tro at mørketallene er vesentlig større for vold motsatt vei, på grunn av den skammen det er for en mann å erkjenne at han blir mishandlet av en kvinne. Norske myndigheters usynliggjøring av problemet bidrar ikke.

«Totaliserende» feminisme fortrenger humanisme

Ut fra et humanistisk ståsted, hvor hvert menneske er like mye verdt uavhengig av kjønn, er det umulig å begrunne at menn som mishandles ikke er noe å bry seg om, fordi det totalt sett er flere menn enn kvinner som mishandler sine partnere. Den norske statens tilnærming til vold i nære relasjoner kan derfor sies å være preget, ikke av humanistisk, men av feministisk tankegang. Familievold tolkes i feministisk teori som et utslag av kollektiv mannlig dominans over kvinner. For å kunne opprettholde en slik idé, må en ta med historisk kvinneundertrykking så vel som kvinneundertrykking i helt andre kulturer og land enn vår og slå alt dette sammen til en almengyldig forestilling om at alle menn undertrykker alle kvinner. I et slikt ”totaliserende” kjønnspolitisk perspektiv blir det at menn i Norge i dag faktisk kan oppleve undertrykkelse og urettferdighet fra en kvinne en uinteressant detalj, i den grad det overhodet erkjennes å eksistere.

En av representantene for denne tankegang er forfatteren Ebba Haslund som i Klassekampen snakker om ”En råtten mannskultur”. Feminister er opptatt av å poengtere at man ikke må skille mellom menn fra ulike kulturer. Afghanistan eller Norge, det er ingen forskjell. Den ”råtne mannskulturen” er global og krysskulturell.

For feminismen er hovedanliggendet å styrke kvinners stilling i samfunnet i forhold til menns stilling. Å klistre voldsstempelet på menn som gruppe er tjenlig i feminismens politiske prosjekt. Mot et bakteppe av rådende forestilling om vold i parforhold som er helt uten virkelighetens nyanser, er det for eksempel lett for en kvinne å få gehør for en voldsanklage mot en mann, sann eller usann. Og det er tilsvarende vanskelig for en mann å få gehør for en voldsanklage mot en kvinne.

«Battered men» ikke marginalt

Det er helt på det rene at vesentlig flere kvinner enn menn opplever alvorlig vold fra partner. Det begrunner større vektlegging av tiltak for kvinner. Det er vi enig i. Men det motsatte problemet er altså ikke marginalt. Tast inn ”battered men” i søkefeltet på Google, og finn ut mer om dette. Mekanismene bak er i begge tilfeller på mange måter like, der psykisk mishandling og kontroll med partnerens liv fører til at offeret mister sosial omgang og taper sitt selvbilde, noe som baner veien for eskalerende fysisk voldsbruk fra overgriper. Men det er nok også forskjeller. Ved den mer sporadiske partnervolden vil vi tro at det sjeldnere kan snakkes om et medansvar for mannen i form av verbal trakassering og manipulerende adferd. Ved den grove familieterror blir et slik moment uansett av mindre relevans.

Selvhevdning kan slå tilbake på mannen

Men hvorfor setter ikke mannen seg til motverge, han er jo fysisk sett som oftest sterkest? Noen har ikke det i seg, og man kan nok si at menn i noen tilfeller har et medansvar ved å være for lite selv-hevdende. Likevel, mannen må passe seg for å gjøre dette. En mann som (innen den vestlige verdens kulturkrets) på selv det minste vis tar fysisk til motverge mot en kvinne som angriper ham, vil i dag svært lett selv ende opp med en siktelse for vold. Kvinnen vil fremstå som offer.

Det kan også være minst like vanskelig for menn som for kvinner å komme seg ut av et mishandlingsforhold. De følelsesmessige mekanismer som hindrer definitivt brudd med overgriperen, kan virke like sterkt når mannen er offer. For mannen kan hensynet til barna, og frykten for å miste kontakt med dem, være en faktor som i enda sterkere grad enn for en mishandlet kvinne, gjør at han holder ut. Den risikoen han løper for å miste omsorgen og samvær ved brudd i samlivet er som kjent stor.

Begge kjønn må synliggjøres

I kampen mot vold mellom nærstående, derunder innbefattet vold fra voksne mot barn, må utgangspunktet være at dette er like ille uansett om det er mann eller kvinne som rammes og uansett hvem som er overgriper. Det betyr ikke å være blind for at kvinner er i flertall blant de som rammes, men det betyr at det også må synliggjøres og tas hensyn til at menn kan være ofre også hva gjelder rent fysisk mishandling.

Facebook

Tweet