Dagbladet brakte den 26/11 nyheten om at kvinner slår oftere enn menn. Det dreier seg om å slå barn, altså at kvinner (mødre) slår barn oftere enn menn gjør. Nyheten bygger på en forskningsrapport fra NOVA. Oppslaget er illustrert med dramatiske ”enkeltmeldinger” fra et antall barn.
Som far og mann må jeg si jeg er lettet over at kvinner med dette forskningsfunnet trekkes inn i voldsproblematikken som medskyldige og medansvarlige. Det kunne de også vært på annet grunnlag, men når de selv slår barn, og ifølge den nevnte undersøkelsen faktisk oftere enn menn, kan det ikke lenger være tvil om deres delaktighet. Personlig er jeg er også dessverre blitt vant med å vite at barn må lide, slik at jeg ikke så lett sjokkeres på deres vegne. Det faller meg ikke vanskelig når jeg nå velger å holde fokus på de voksne og deres ansvar.
Man kan si det finnes tre ansvarlige parter når det dreier seg om kjønnsrelatert vold: kvinner, menn og det offentlige. Det offentlige har bl a gjennom barnevern engasjert seg sterkere og sterkere i familie- og privatliv, og gjennom en lovendring på 70-tallet ble det forbudt, også for foreldre, å slå barn. Utfordringen for det offentlige er å ikke la sitt eget ansvar for barn undergrave foreldrenes autoritet og vise respekt for privatlivet når undersøkelser og evt inngrep skal gjøres. Vi savner en mer bevisst håndtering av dette dilemmaet i den offentlige debatt. I hovedsak er bildet i offentligheten preget av mangel på tiltak fra barnevernet, ispedd en og annen sak der barnevernet motsatt har gått for langt. Men de to typene historier holdes lite opp mot hverandre.
Når det gjelder foreldre, må vi kunne vise til foreldrekjærligheten til barna. Foreldrekjærligheten må vi anta stikker dypt, kanskje dypest hos kvinner, av biologiske og evolusjonsmessige grunner. Det betyr ikke at det er noe mindreverdig ved en manns kjærlighet til barn, man kunne nesten si tvert i mot: menns forhold til barn er i større grad et spørsmål om konkrete valg og konkret historikk, det er mer kulturelt bestemt (sivilisasjon) og fra naturens side vil menns ansvar for barns oppvekst ha et mer kollektivt preg da deres foreldreskap i menneskenes urtid må ha vært mer ”kollektivt”.
Det offentlige har ikke bare et ansvar, men er også en part i barnas omgivelser. Ulike voksen-syn kan stå mot hverandre. Foreldre må i forholdet til barna ta hensyn til også seg selv. Det er naturligvis ikke noe galt i det. Det offentlige tar også hensyn til ”seg selv”. De offentlig ansatte skal bl a ha lønn og rimelige arbeidsvilkår. Noen vil kanskje reagere på at jeg sammenholder foreldre og offentlig ansatte på denne måten. Men jeg fortsetter: Det offentlige og deres tjenestemenn har ikke bare behov for lønn og rimelig arbeidsvilkår, de har også behov for mening ved sitt arbeid.
Mening har noe med viktighet å gjøre. Én måte å øke sin egen viktighet på er å gjøre andre mindre viktige. En måte å gjøre foreldre mindre viktige på, er å overse foreldrekjærligheten og denne grunnleggende forskjellen på en far eller mor og en offentlig ansatt. Videre kan man gjøre foreldre til klienter som en fordømmer eller bekymrer seg over (barneombudet i kommentar til den nevnte undersøkelsen), eller som en skal lære opp, endre holdningene til og regulere gjennom lovgivning og kontroll. Alternativet til dette mener jeg er likeverd. Jeg savner en større interesse for likeverdig dialog med foreldre fra det ganske omfattende offentlige ”systemet” som utgjøres av barnevern, familierådgivning, domstoler, forskere osv.
På foreldresiden av en slik dialog kunne en ønske seg mer selvbevisste foreldre enn det vi ser i dag. Jeg skjønner bare ikke hvordan dette skulle kunne komme til uttrykk uten at man får en organisasjon som straks får offentlig støtte, får en ansatt barnevernspedagog og andre fagfolk, og straks blir en del av det samme hel- og halv-offentlige systemet som foreldrene skulle føre dialog opp mot. Større mulighet kan det kanskje ligge hos selvbevisste kvinner og selvbevisste menn. Hvorfor har jeg større tro på det? Fordi there is no such thing as a parent. Det finnes bare mødre og fedre. Vi trenger kvinner og vi trenger menn som motvekt til det offentlige i barne- og foreldrespørsmål, og disse er kanskje lettere å mobilisere enn ”foreldre”. Kvinner og menn kunne så f eks diskutere foreldrevold seg i mellom – uten det offentlige.