En sjelden gang finner man – utenom herværende nettsted da – seriøse bidrag til en diskusjon om forholdet mellom kvinner og menn, kvinnelighet og mannlighet, som verken handler om frustrasjon over kvinners utspekulerte utnyttelse av menn eller (hvilket er 
langt mer vanlig) støtter opp om ideen om at kjønnsforskjeller er sosialt konstruerte påfunn som snarest mulig bør elimineres, det som av Arild Brock (en herværende redaktør) treffende er betegnet som kjønnsnihilisme.
Vi viderebringer her med glede redaktør Nils August Andresens innlegg i Minerva nylig. Det er holdt i en munter og kåserende stil, noe som slett ikke står i motsetning til formidling av et interessant innhold. ”Kvinner er håpløse” er tittelen – så far out fra det kultiverte mennesker kan gi uttrykk for i edru tilstand at alle skjønner at det er fleip. Men så er det ikke bare det likevel. Han tar avstand fra at moteindustrien spiller på særlig unge kvinners usikkerhet rundt egen kropp for å selge varer, men legger så til:
Derimot tror jeg ikke at hele forskjellen mellom menns og kvinners kroppsforståelse skyldes moteindustrien. Det er nemlig store forskjeller mellom måten menn og kvinner møter blikket utenfra på.
La meg legge til før jeg går videre, at jeg her snakker om gjennomsnitt: Det finnes selvsagt både kvinner og menn som avviker fra dette. Men enkelt sagt: I gjennomsnitt bryr kvinner seg mye mer om andres blikk på seg selv enn det menn gjør.
Dette vet i grunnen alle, men siden feltet er omstridt, la meg kort referere noe forskning: Studier fra Norge viser at kvinner generelt har dårligere selvbilde enn menn på alle andre felt enn forståelsen av hvorvidt man har nære venner. Det gir seg altså også utslag i kroppsforståelse: Ulike studier finner at alt fra 40 til 80 prosent av kvinner ønsker å være tynnere enn de er. Samtidig er kvinner mer perfeksjonistiske på alle felt, og oftere stresset og mer misfornøyd med seg selv.
Les hele innlegget her: http://www.minervanett.no/kvinner-er-haplose/
Også av interesse er Kristin Spitznogles kommentar som berører en annen side av samspillet mellom kvinner og menn, hvor den seksuelle seleksjonen ikke er en enveiskjøring:
Menn stiller strengere krav til en kvinnes kropp; i den grad hun ønsker å være attraktiv for en mann; må hun leve opp til dem; i sterk konkurranse med andre rivaliserende medsøstre. Vellykkede eksemplarer av kvinnekjønnet – som feks «fotballfruen» – utgjør en trussel, og må helst klubbes ned med alskens vikarierende argumenter, og beskyldes for alskens usympatiske motiver og personlighetstrekk – jf myten om at det finnes en rettferdighet – er du usedvanlig vakker – kan du ikke være hyggelig og/eller smart også. Forskning viser at heller ikke dét stemmer, akk ja.. naturen er brutal. Kvinner er altså ikke håpløse; de bare forholder seg til virkeligheten – dog til tider på en håpløs måte.
Dette er ikke ubestridelig korrekt, men fordi hun tar kjønnsforskjellenes biologiske grunnlag som utgangspunkt, så åpner det for en meningsfull debatt om hvordan kvinner og menn kan utvikle seg selv, og sitt forhold til det motsatte kjønn.
Jeg må bare kommentere hva Kristin Spitznogle sier:
«Menn stiller strengere krav til en kvinnes kropp; i den grad hun ønsker å være attraktiv for en mann; må hun leve opp til dem; i sterk konkurranse med andre rivaliserende medsøstre.»
Dette er ukorrekt, menn flest kan ikke stille krav til hvordan kvinner skal være i det hele tatt. Menn kan ha ønsker og drømmer om hvordan en kvinnes kropp skal være, men det er noe annet. Det er bare noen få svært attraktive menn som kan stille slike krav, og det er kvinnen som selekterer.
Hun er upresis, mulig bevisst, når hun sier at «kvinner må leve opp til disse kravene om hun ønsker å være attraktiv for en mann». En hvilken som helst man? Nei, det er ikke slik det fungerer, kvinner ønsker å være attraktiv for noen få menn, menn som utmerker seg. Hva menn flest mener om hvordan kvinner bør være, interesserer ikke kvinner flest. Kvinner konkurrerer ikke om menn flest. Jeg opplever slike uttalelser som uheldige, veldig i tråd med en del feministisk retorikk hvor man snakker om «menn» som om det gjaldt alle men når det i grunn dreier som om noen få priviligerte. På den måten får man inntrykket av at menn flest har makt og privilegier de definitivt ikke har.