I Berlin, hvor denne artikkelen skrives, er kvinnedagen offentlig høytidsdag fra et par år tilbake. Den mann som er i fast jobb får en fridag, og kan enten A) feire kvinnen, B) arbeide i hagen eller C) tenke på de to kjønns stilling ut fra en maskulinistisk synsvinkel. Selv er jeg selvstendig så den nye fridagen spiller i og for seg liten rolle for meg, men jeg skal foreta meg noe ut fra perspektiv C og skriver denne artikkelen.
På Maskulinistisk Arkiv finnes selvfølgelig et «arsenal» av kommentarer til feminismen. Dette var riktig nok ikke viktig for nettstedet fra starten. Poenget var heller å tenke og skrive om menn i sin egen rett, ikke å reagere på kvinner og feminisme. Etter hvert fikk imidlertid feminismen større plass. Hvorfor? Antakelig fordi feminismen og feminiseringen er over alt. Vi ville forholde oss til andre menn og til samfunnet. Men over alt hvor vi søkte menn og stilte spørsmål om samfunnsmessige forhold, fant vi feminismen – institusjonalisert og etablert.
Enkelte kvinner har også lagt merke til dette. Kvinnebevegelsens gjennomslag (eller er det menns «slag» mot seg selv?) har ikke bare forandret samfunnet, men også feminismen selv. Den observante akademikeren Nina Witoszek kommenterte dette i 2011. Vi tok vare på hennes kommentar og la den til vårt «arsenal». I en kronikk i Aftenposten den 1. desember spurte Witoszek: Er det slik i dag at akademisk feminisme, velfødd og velfinansiert, er blitt en kraftløs skygge av sine tidligere internasjonale visjoner og kamp? Og hun svarte: Det kan være at de siste mohikanere innen den modige feminismen som vil noe, finnes i ikke-vestlige land.
I rettferdighetens navn skal det tilføyes at den akademiske feminismen ikke var det eneste akademiske svakhetstegnet, ifølge Witoszek. Om Universitetet i Oslo skrev hun: Som bønder i utviklingsland tvinges vi nå til på løpende bånd å produsere “genmodifiserte skriverier”. Tusenvis av antologier, vitenskapelige artikler og rapporter som er like forgjengelige som papirbleier, ølbokser eller tyggegummi. Et fjell av klipp-og-lim-tekster skrevet uten kjærlighet, uten innsikt, uten modningstid, som vokser foran, rundt og over oss.
Godt sagt og relevant også for maskulinister, vil jeg si. For mens selv beinhard motstand kan være inspirerende, er en kraftløs skygge heller «smittsom». Menn synes på et tidspunkt å ha sovnet inn sammen med kvinnen. (Spørsmålet om hva slags «dobbeltseng» dette kan være, skal vi la ligge her.)
Et tiår senere har vi „sjokkåret“ 2016 med valget av Trump og Brexit bak oss. Den sosialdemokratiske søvnen utfordres av mer enn „mohikanere“ i fjerne land og en mindre gruppe maskulinister i Norge. På den ene siden en politisk elite og en akademisk verden som i dag ikke uten videre kan sies å gå på tomgang, slik Witoszek beskrev. Den akademiske verden, fulgt av den politiske elite, er gått fra tomgang, med bare smittefare i forhold til omgivelsene, til noe mer aggressivt. For en akademisk eller politisk karriere holder det ikke lenger å slapt gjenta de hundre år gamle sosialdemokratiske parolene. Du skal gå aktiv ut og ensrette henimot en politisk korrekthet som skritt for skritt utvider sitt saksområde. Hva slags saker? Det er saker det ikke skal snakkes om eller rettere sagt: spørsmål som ikke skal stilles. Som et svart hull i en stjernetåke strekker denne kombinasjonen av ideologi og statsmakt sin gravitasjonskraft ut mot alt enda levende. Den politiske korrektheten er først og fremst negativt definert.
Brexit og Trump kan tolkes som en protest mot dette. Og i grenselandet mellom denne folkelige protesten og det voksende mørket finnes en ny verden av nettsteder og YouTube-kanaler som er på forvirret, men også besluttsom, jakt etter alternativer til det truende, svarte i midten.
Jeg ønsker alle lykke til i jakten på det nye. På denne dag ønskes menn spesielt lykke til i jakten på det nye mannlige!
(Denne artikkelen ble skrevet på kvinnedagen 8. mars, men ble av spesielle grunner publisert først et par dager senere.)
