Som ledd i arbeidet med å finne fram til tidmessige forståelser av det maskuline og det feminine, kan det være interessant å gå til historien. Historien vises bl a gjennom skjønnlitteraturen. Vi tar her for oss romanen Voss av Patrick White, en australsk forfatter som fikk nobelprisen i litteratur i 1973. Handlingen er henlagt til midten av 1800-tallet. Ytre sett dreier boka seg om en oppdagelsesreisende, som er mann, og en kvinne som venter trofast på ham. Det er et spørsmål om historien ikke også kan forstås mer symbolsk, samtidig som boka etter min oppfatning er interessant nok uten slike tilleggsaspekter.
De to hovedpersonene har like stor plass i fortellingen. Begge framstår som uvanlige mennesker. Typen Johan Ulrich Voss, den oppdagelsesreisende, kjenner vi jo for så vidt fra før. Den kvinnelige hovedpersonen er ikke bare trofast ventende, men også en ”explorer” i det sosiale landskapet hun befinner seg i. Hun er kvinne i et engelsktalende koloni-miljø i Australia anno 1846. Som leser med lite kjennskap til dette fra før, blir jeg også en ”explorer”.
I denne boka identifiserer jeg meg mer med kvinnen enn med mannen. Grunnen er kanskje at våre dagers ”villmark” er sosial og ikke geografisk. Skal du oppleve en farlig ørken i dag, prøv å opptre på en måte som ikke er comme-il-faut.
I boka hører vi også om andre kvinner og menn som synes å passe rimelig godt inn i det gitte miljøet. Men så har vi altså Laura Trevelyan, den kvinnelige hovedpersonen, som ikke uten videre passer inn, og som blir både elsket og hatet. Hun blir av andre beskrevet som en kvinne ”som leser bøker” og som har skjønnhet av en ”intellektuell type”. Dette er ikke noe kompliment. Forfatteren forteller at Laura Trevelyan faktisk liker å bli mislikt. Heller det enn å bli oversett, kanskje.
De to oppdagelsesreisende synes å stå i kontakt med hverandre til tross for geografisk avstand og manglende satelittelefoner. Dette er mystisk. Voss blir syk av utmattelse, og da blir Laura Trevelyan også svært syk. Hun blir plutselig bra igjen og sier med høy stemme ”It is over”. Samtidig dør Voss.
Begge dør, på en måte, for Laura Trevelyan har fått klippet sitt hår pga sykdommen. Rent fysisk vokser det ut igjen senere, men som symbol på kvinnelig attraktivitet er dette noe hun velger å gi varig avkall på. Laura Trevelyan interesserer seg aldri mer for noen mann. Hun velger å bli lærerinne, det eneste yrket tilgjengelig for kvinner som leser bøker. Noen mann som kunne passe for henne, ville vel uansett blitt vanskelig å finne.
Hvis du syns ovenstående høres sentimentalt ut, skyldes det bare min begrensede evne til å gjengi boka. White skriver alt annet enn sentimentalt. Formen er en interessant blanding av den allvitende forfatters fortelling om det som skjer på det ytre og indre plan, og utstrakt bruk av samtaler og replikker, som er dramaets (Ibsens) form hvor innsikt i personene må erkjennes av leseren selv. Til sammen er det ikke alltid klart hva som skjer, ikke en gang på det ytre plan. Slik kan vi si at boka er moderne og i blant kan minne om f eks Jan Kjærstad.
Boka har mer enn det er rom for å komme inn på her. Voss sliter som ”organisasjonsleder”, og ikke bare med en ugjestmild natur. Laura Trevelyan forsøker å redde mannen og ekteskapet ved å ofre noe, nærmere bestemt et barn. Denne typen offer er et klassisk tema, kanskje særlig som et offer fra kvinner. Du kan forsøke å bli mer klok på temaet om du leser boka. Vi møter også urbefolkningen, aboriginerne, når vi følger Voss i ørkenen. Det første ekspedisjonsmedlemmet som dør, blir drept av disse. Men det er også aboriginere som redder det ene medlemmet som overlever ekspedisjonen.
Ekspedisjonen ender altså tragisk, men boka ender med en spesiell optimisme. Ved slutten er vi tjue år senere i tid og en statue av Voss blir avduket. Laura Trevelyan er nå en middelaldrende kvinne som ”går tungt”. Hun og Voss fikk aldri realisert sin kjærlighet, ytre sett. Men fertile har de likevel vært. Laura Trevelyan har nå en voksen adoptivdatter av uklart etnisk opphav og med forvirrende klassemessig tilhørighet. I motsetning til moren er datteren direkte uglesett. Men sosialt nedarvede psykiske kjempekrefter gir oss håp for framtiden til Mercy, som datteren heter. Og når det gjelder Voss, er hans ånd selvsagt ikke død. Hans eksempel inspirerer nye generasjoner i en britisk koloni med voksende selvbevissthet.
Boka er skrevet på 1950-tallet. Levde datidens kvinner og menn i hver sin ørken? Jeg mener i alle fall at dette er en tendens i dag. Boka er slik sett høyaktuell. Flertallet av de personene vi møter i boka, er folk som synes greit tilpasset datidens sosiale og kulturelle miljø. Johan Ulrich Voss og Laura Trevelyan gjør altså noe annet enn dem, men kanskje tydeliggjør de bare det som også er de veltilpassedes problem: det sosiale landskapet er i virkeligheten en sosial ørken som skiller kvinner og menn fra hverandre i fastlåste roller.
Det sistnevnte er jo en velkjent kritikk av 1800-tallet. Og ofte blir kritikken nevnt som kontrast til våre dagers frihet fra kjønnsroller. Men friheten kan også bli for stor. Det er også en slags ørken. Videre kan det jo tenkes at dagens frihet er en frihet på overflaten.
Complete Reviw’s anmeldelse med lenker til flere anmeldelser
White sier selv i 1981: As it is I’m a dated novelist, whom hardly anybody reads, or if they do, most of them don’t understand what I am on about. Certainly I wish I had never written Voss, which is going to be everybody’s albatross.
Boka finnes som Penguin Classics (2009).
