Med en annen barnelov kunne vi vært spart for 22. juli. Dette synspunktet framholdt kjønnsforsker Jørgen Lorentzen på den nordisk konferansen om mannsforskning som ble holdt på Universitetet i Oslo i dag.
Det er kjent at terroristen Andres Behring Breivik ikke fikk den beste oppvekst. Da foreldrene til Breivik skilte lag, forsøkte faren å få omsorgen for barnet. Han hadde en del argumenter omkring morens forhold på sin side. Det førte imidlertid ikke fram. Barnelov og rettspraksis er i dag slik at menn bare under svært spesielle forhold får omsorgen framfor moren, og på den tiden Breiviks foreldre skilte lag, var dette enda skjevere. Etter hvert forsvant faren helt ut av barnets liv.
Jeg mener Lorentzen har et godt poeng. Skilsmissen til Breiviks foreldre fikk den verst mulige konsekvens når det gjaldt foreldreskap. Den minst kompetente av foreldrene fikk omsorgen. Det er vanskelig å si hva som var mest problematisk for barnet: å vokse opp med morens svakheter, eller fraværet av en normal far. Dette kunne være verd en nærmere undersøkelse. Det kunne også være verd å undersøke og beskrive nærmere hva slags skakkjøring av maskulinitet Breivik egentlig representerer. Men selv uten dette kan vi fastslå at det kan få svært negative konsekvenser når menn etter samlivsbrudd presses ut av sine barns liv.
Mener dere virkelig å vite hvem av de to foreldrene som var minst kompetente? Og var det at faren ikke fikk omsorgen en god nok unnskyldning for å forsvinne fullstendig? Og er en vanskelig barndom noen unnskyldning for det man gjør som godt voksen? Nei, nei og nei. Tenk før dere skriver.
Vi skriver ikke det du antyder at vi skriver.