Hvor lenge skal samfunnet akseptere det maktmisbruk og den trakassering som består i å nekte barn kontakt med sine foreldre? Denne sommeren vil et stort antall fedre her i landet, og kanskje noen mødre, oppleve at den planlagte sommerferien med barna blir avlyst. Ikke på grunn av sykdom eller flyvelederstreik, men fordi den forelder som deres barn har såkalt fast bosted hos, bare bestemmer seg for at hun ikke vil tillate det feriesamværet som er avtalt eller rettslig fastsatt. Billetter er kjøpt, både far og barnet ser frem til turen. Så sier mor nei. Hun vil komme med et eller annet påskudd, hun føler seg ikke trygg på det stedet de skal til, eller på den faren skal reise sammen med. Det kan hevdes at barnet er blitt sykt. Eller barnet vil så gjerne være med på et bursdagsselskap med tantes kusine som dessverre faller i fars ferieuker. Av og til er arrogansen så stor at det ikke gis noen grunn. Mor bare vil ikke, hun stenger telefonen, kutter kontakten, er utilgjengelig.
Samværssabotasje skjer ikke bare i sommerferien. Det skjer daglig, hele året. Noen opplever samværssabotasje som varer i år etter år, de blir faktisk avskåret fra sine egne barn. Også trussel om samværssabotasje er et grusomt og mye brukt virkemiddel. ”Du skal aldri få se sønnen din igjen”. Omfanget av samværssabotasje er ikke kartlagt av forskningen. Hva tenker de rundt om på instituttene, i departementene og i Forskningsrådet? Den smerte og belastningen dette innebærer for barn og voksne er et velferdsproblem og et folkehelseproblem av dimensjoner.
Samværssabotasje er rettsstridig, dvs det er ikke lovlig å forhindre avtalt eller rettslig fastsatt samvær. Men det ikke så veldig ulovlig. For slike rettsbrudd får sjelden konsekvenser i form av sanksjoner rettet mot en mor. De er jo kvinner, stakkar – med ansvar for barn. Jo da, det eksisterer noe som heter tvangsmulkt. Far må for egen regning engasjere en advokat som kan fremme krav for retten om en kjennelse som sier at ved fortsatt samværssabotasje påløper det tvangsmulkt med så og så mange kroner pr gang. Før en slik kjennelse kan gis, må samværssabotasje dokumenteres å ha skjedd. Så kan det godt hende man får en dommer, som f eks dommer Weng i Nedre Romerike tingrett, som sier som så at riktignok saboterte mor denne påskeferien med far, stikk i strid med et krystallklart rettsforlik fra få måneder tilbake, men det vil hun sikkert ikke gjøre igjen og derfor får ikke far medhold. Han må isteden betale saksomkostninger til mor, i tillegg til sine egne. Og om far likevel får medhold i krav om kjennelse for tvangsmulkt, så er det først neste gang han kan dokumentere samværssabotasje at mor faktisk må betale, dvs det må hun bare hvis far går til namsmannen og overfor namsmannen klarer å dokumentere at samvær er sabotert på nøyaktig de fastsatte datoer, og at hun ikke har hatt noen gyldig grunn for å hindre samværet, eller det foreligger såkalt umulighet, dvs at barnet ikke ”vil”. Far har hele veien bevisbyrden for at vilkårene for inndriving av tvangsmulkt er til stede. Dette kalles rettssikkerhet. Hvis mor har lav inntekt (barnebidrag regnes ikke som inntekt), så drives det ikke inn en krone uansett. Tvangsmulkten er da en fullstendig tom trussel.
Det er altså noe vi kan bekrefte når en far skriver en kronikk i Aftenposten 30.06. Et barns og en fars rett til hverandre gjelder teoretisk, men er i praksis ikke garantert av staten.
Aftenpostens kronikkforfatter er anonym. Anonymiteten har en dobbel betydning her. Samværssabotasje handler om en urett som – for å låne et uttrykk fra Oscar Wilde – ”dare not speak its name.” Og vi tør ikke sette det rette navn på gjerningspersonene. Disse overgriperne – det er det de er – burde utsettes for skarp sosial fordømmelse, ved jevnlige uthenginger i Dagbladet og andre medier som spiller rollen som moralske fakkelbærere for vår tid. Og de burde selvsagt stigmatiseres gjennom det tydeligste virkemiddel samfunnet har for å markere grenser og gi signal om endring av holdninger, nemlig kriminalisering. Bot og 6 måneders fengsel burde være strafferammen for den bevisste og grunnløse samværssabotasje. Dette må bli en kampsak for menn, en kamp som kvinner selvsagt bør støtte. Kvinner flest er ikke samværssabotører. Kvinner flest er så glad i sine barn, og så balanserte mennesker, at de verken gjennomfører eller truer med samværssabotasje av hevnlyst overfor sin eksmann eller ut fra egen bekvemmelighet. Likevel er dette en sak som kvinner både som individer og som kollektiv, som bevegelse, må ta et ansvar for, fordi det nesten bare er kvinner som står for disse overgrepene. Når får vi se bevegelsen ”Kvinner mot samværssabotasje”? Når skal det offentlige opprette behandlingstilbudet ”Alternativ til samværssabotasje”? Når blir det opprettet telefontjenester der kvinner som føler trangen til samværssabotasje kan ringe og få hjelp?
Alt dette kunne være på sin plass. Men det ville ikke være nok. Straffeloven må også tas i bruk. I motsetning til ved annen bruk av straffeloven vil det her ikke være noen innvending at virksomheten går under jorden slik at det blir vanskeligere å hjelpe ofrene. Så hvorfor nøler vi – i denne tid hvor troen på kriminalisering som moralsk normerende virkemiddel står så sterkt i politikken.
