Kommentar til Armadillo, dansk dokumentarfilm om krigen i Afghanistan. Regi: Janus Metz.
I filmen følger vi en gruppe danske soldater gjennom deres 6 måneders tjeneste ved en framskutt militærpost i det sørlige Afghanistan. Vi følger deres liv i leieren. Vi er til stede på deres briefinger og debriefinger før og etter kamphandlinger. Vi er med soldatene på patruljering ute i ”terrenget”, som for det meste består av landsbybebyggelse med kuer, kvinner, gamle, barn, ja også en koranskole i full virksomhet møter soldatene på veien. Når afghanerne går i skjul, ventes kamp – det sikreste tegnet på at Taliban er i nærheten.
Sentralt i filmen står en trefning hvor en dansk soldat kaster en håndgranat mot flere Taliban-krigere. Disse befinner seg i en grøft som vi gjennom kameraet bare ser kanten av. Så tømmer soldaten magasinet mot de stønnende motstanderne. Etterpå uttrykker han glede og lettelse.
Det ble debatt i Danmark om det vi så her var akseptabelt. Aftenposten forteller i en artikkel at i Norge går det en debatt på krigsskolekadettenes forum. Her skal kravet om aksept for soldaters handlinger stå sentralt. En norsk kaptein, Tomas Bakke (30), kommenterer overfor Aftenposten den danske soldatens reaksjon etter trefningen beskrevet ovenfor. Bakke sier han har «veldig sterk forståelse for opplevelsen av lettelse for at det ikke ble meg, eller kameratene, .. det må man bare akseptere».
Bakke og kollegene hans reflekterer mye rundt ”krigerkultur”, fortelles det videre. Jeg vil for min del gi min tilslutning til at slik refleksjon må være viktig. Begrepet kultur antyder dybde og stabilitet. Det dreier seg om noe mer enn det man føler og uttrykker i en akutt situasjon. Samtidig må en krigerkultur kunne bidra til hvordan den enkelte soldat skal håndtere kampsituasjoner og påfølgende reaksjoner.
Et annet spørsmål, som også må være viktig, er spørsmålet om krigens formål. Dette spørsmålet tar filmen ikke opp direkte. Men filmens «avståelse» på dette punkt fungerer ikke som noen oppfordring til å se bort fra krigens mål og mening. Jeg mener det er snarere tvert i mot. Vi får et bilde av en krig som mildt sagt virker vanskelig å føre og vanskelig å vinne. Spørsmålet om hva som er målet, og om dette kan oppnås, roper formelig mot oss.
Hvordan ble denne krigen til? Ikke som et ledd i en generell kamp for å innføre vestlige menneskeretter og demokrati rundt i verden. På en måte er krigen defensiv – et forsvar mot nine-eleven og liknende angrep. Men kulturelt sett er det Vesten som er på offensiven i verden, og nine-eleven mener jeg faktisk også kan forstås som et forsvar mot dette. I filmen Armadillo ser vi sex-utskeielser i soldatenes avskjeds-party. Om man tenker seg filmen vist i Afghanistan, vil dette gi Taliban vann på mølla. Og om de nevnte «utskeielsene» er en del av vår krigerkultur, for ikke å snakke om hvis det er en del av den samfunnskulturen vi både forsvarer og vil ”eksportere”, så har vi kanskje litt oppryddingsarbeid å gjøre hos oss selv også. Man kan ha forståelse for unge menns og soldaters lyst og savn. Men jeg syns ikke det vi ser, er noe å være stolte av. I tillegg kan det være problematisk at soldatenes omgang med innleide prostituerte/strippere vises åpent i filmen. At denne siden ved soldatenes liv ikke skjules, syns vi kanskje er fint, og det er nyttig for vår «interne» diskusjon. Men for dem som mener det vi ser er både betydningsfullt og umoralsk, kan åpenheten virke motsatt. Ikke bare mangler de moral i Vesten, de er også skamløse.
Krigens vesen er kanskje tilspissing. Det er oss eller dem. Da velger jeg oss. Men med sikte på fred, velger jeg å ta avstand fra både Talibans tvilsomme sider, f eks synet på kvinner, og våre egne utskeielser. Også det sistnevnte kan knyttes til forholdet mellom kvinner og menn.
