Amerikaneren Michael Kimmel, som er en internasjonal stjerne på kjønns- og likestillingspolitikkens himmel, var nylig på besøk i Oslo og holdt et foredrag om høyre-ekstreme mannsmiljøer i USA og Skandinavia. Kimmel er sosiolog og forsker.
Kimmels snakket underholdende i ca en halv time. Det ble vist en rekke bilder som de nevnte miljøene bruker for å illustrere sin oppfatning av virkeligheten. Et eksempel: En afroamerikaner med et vilt uttrykk i øynene og sikkel fra munnvikene bærer med seg en hvit kvinne, som ser fortapt ut, mens en hvit mann står passivt lenger bak i bildet og ser slukøret på. Folk i salen lo naturligvis da bildet ble vist. For øvrig hadde de høyre-ekstreme miljøene mye å utsette på forholdene for hvite menn i USA, fortalte Kimmel, og misnøyen uttrykte disse også på andre punkter på en intens måte, som i eksemplet ovenfor. Kimmel kunne videre fortelle at de høyre-ekstreme oppfordrer alle hvite menn til å slutte seg til deres organisasjoner for å «vinne landet tilbake», som de uttrykker det.
To personer var bedt om å kommentere foredraget: Cornelius Jakhelln, samfunnsdebattant og forfatter, og Hilde Charlotte Solheim, direktør og feminist. Av kapasitetsgrunner gjengir vi ikke deres kommentarer, men vi kommer tilbake til Jakhelln og Solheim nedenfor.
Etter kommentarene slapp salen til. Jeg benyttet anledningen og framførte følgende: Den norske feministen Cathrine Holst stilte et spørsmål, faktisk i denne salen, under et møte om likestilling for et par år siden. Hun spurte oss som var til stede, om vi mente likestillingen var gått for langt. Jeg vil stille det samme spørsmålet til Kimmel, men med en presisering: Er statlig politikk og tiltak for å støtte det ene kjønn gått for langt i den forstand at en har passert det punkt hvor det to kjønn har like muligheter? Videre vil jeg be om aksept for at dette er et empirisk spørsmål, og om Kimmel i så fall vet svaret på det empiriske spørsmålet og hvilke undersøkelser og funn han da vil vise til.
Jakhelln og Solheim sa de mente svaret var nei. Vi har ifølge deres mening altså ikke passert det punkt hvor de to kjønn har like muligheter. Kimmel var enig i at spørsmålet er et empirisk spørsmål, altså noe man kan finne svaret på ved undersøkelse. Videre listet han opp noen dimensjoner som likhet/ulikhet kunne måles langs. Han avsluttet med å si at hans hypotese var nei. Kimmel har altså den hypotese at støtten til kvinner ikke har passert det punkt hvor de to kjønn har like muligheter.
Kommentar
Litt svakt, kanskje at Kimmel har forsket på høyre-ekstreme mannsmiljøers meninger om forholdene i samfunnet, som han konstaterer er feilslåtte, uten selv å ha noen begrunnet oppfatning om hvordan forholdene faktisk er. Kimmel sier han har bare en hypotese. Det er lett å se at de spesielle mannsmiljøene tar feil, f eks med tegningen beskrevet ovenfor. Men selv om de tar feil i dette, og på andre punkter, må det være et viktig spørsmål om de faktiske forholdene er slik at de gir grunn til misnøye. Videre vil vi stille spørsmålstegn ved Kimmels forhold til en forskningsetisk side ved foredraget. Hadde han opptrådt som politisk samfunnsborger, ville foredraget vært greit. Men Kimmel opptrådte her som forsker. Som forsker mener jeg man alltid må vise respekt for dem man har forsket på, og som har medvirket i undersøkelsen, uansett hvordan man vurderer dem. Nå var ikke Kimmel selv direkte harselerende i foredraget. Man kunne heller i blant få det inntrykk at han tok de refererte høyre-ekstreme mannsmiljøenes tanker alvorlig. For publikum, som lo ofte, ble det imidlertid en latterliggjøring. Er dette så publikums eget ansvar? Nei, ikke alene deres ansvar, etter min mening. Forskeren Kimmel kunne, og burde, gjort mer for at det skulle bli en respektfull gjennomgang. Han kan sies å ha ridd to hester. Teknisk sett opptrer han respektfullt, men samtidig lar han publikum få den harselasen de foretrekker, i alle fall så lenge de ikke har reflektert over spørsmålet. Dette dreier seg om forholdet mellom forsker, forskningsobjekt og samfunn, og er derfor viktig.
Møtet med Kimmel inngår i rekken av møter og annen debatt som for tiden finner sted etter 22/7. Det er mange som vil si noe om de høyre-ekstreme. Et kjønnsperspektiv inngår i noen av diskusjonene. De høyre-ekstreme miljøene fortjener i høy grad kritisk oppmerksomhet, og i noen tilfeller oppmerksomhet også fra politiet, men dette er ikke til hinder for at deler av den kritikk av samfunnet som kommer fra slike miljøer kan ha noe for seg. Andre deler av kritikken kan, som vi har sett ovenfor, være helt feilslått og de tilfellene hvor kritikken kan ha noe for seg, er uttrykksformen, som vi skjønner, gjerne uegnet for å vinne fram i en moderne diskusjonskultur preget av blant annet høyere utdanning. Formen bidrar i seg selv til å svekke de aktuelle miljøenes troverdighet.
Samtidig vil vi gjøre oppmerksom på den fristelsen det kan være for noen og enhver å bruke utvalgte høyre-ekstreme synspunkter ”antitetisk”. Dette må vi avstå fra. Man skal altså ikke tro at fordi et visst synspunkt er fremmet av et høyre-ekstremt miljø, så må sannheten være akkurat den motsatte. Hvis høyre-ekstreme miljøer f eks hevder at alle innvandrere er voldtekstmenn, så er dette selvsagt ikke riktig, men det er heller ikke riktig at ingen innvandrere voldtar. I Norge er det tvert i mot en realitet at overfallsvoldtekter gjøres oftere av menn med fremmedkulturell bakgrunn enn av etnisk norske.
Et annen vanskelighet menn kan møte i det urolige farvannet etter 22/7 er at kritikk, til dels voldsom kritikk, framføres mot en uklart avgrenset gruppe menn. En artikkel verd å ta for seg i denne sammenheng er De fortapte menn av politisk redaktør i Dagbladet Mari Simonsen. Hun skriver blant annet at «nettet er fullt av unge menn som putrer av hat mot feminister og likestilling». Formuleringen gir inntrykk av at det dreier seg om ikke helt få. Videre skal man altså putre av hat for å falle inn under gruppen. Da kan man tenke at dette dreier seg ikke om meg. Men hvis man er kritisk til feminismen, og Simonsen synes å tenke på et større antall enn bare få, så må jeg, leseren, kanskje være blant dem hun sikter til likevel. På denne måten lokkes man til selv å legge seg inn under en karakteristikk som man samtidig vil ha seg frabedt. Dette er slu debatteknikk. Man føler seg lett truffet på en måte som er vanskelig å håndtere. Den uklart avgrensede gruppen menn blir videre gjenstand for adskillig nedlatenhet, for ikke å si forakt, i artikkelen. Bare overskriften sier jo ganske mye. I et senere avsnitt skriver Simonsen så om Anders Behring Breivik, uten å si at nå går hun over til noe helt annet. Holder Simonsen fremdeles på med den gruppa som jeg kanskje tilhører? Endelig vil vi bemerke at Simonsen påstår om denne gruppen menn at «De takler ikke et likestilt liv». Likestilling er imidlertid et flertydig begrep. Ikke sjelden betyr det rett og slett støtte til kvinner, slik som vi var inne på ovenfor. Hvis denne støtten har tippet over, er utfordringen for menn ikke å tåle et liv med likestilling, her kvinnestøtte i overmål, men å arbeide seg ut av det.
På Maskulinist.no har vi flere ganger tatt opp spørsmålet om kjønnsbalansen i samfunnet, som vi har kalt det. Nedenfor bringer vi et relevant utdrag fra en artikkel. Se også artikkelen Kjønnsubalansen i Norge.
Kvinner og menns stilling i samfunnet
Utdrag fra artikkelen «Maskulinisme i Norge» skrevet i 2008 og publisert i tidsskriftet Bøygen nr 4, 2010
Hvordan er egentlig kjønnsbalansen i dag? Hvordan er kvinner og menns relative stilling i samfunnet? Hvordan ser det ut i politikk, og hvordan er det i arbeidsliv og i familiene?
Skal en dømme etter aktivitet med sikte på likestilling, må kvinners stilling generelt være svakere enn menns. Aktiviteten for å fremme kvinners likestilling er langt mer omfattende enn tilsvarende for menn. Å vurdere menns og kvinners stilling opp mot hverandre byr imidlertid både på praktiske/målemessige vansker og på prinsipielle problemer. En undersøkelse fra 2007 sier noe om hvordan yngre kvinner og menn oppfatter situasjonen. (Mari Teigen, 2006: ”Holdning til likestilling – nye polariseringstendenser”, Sosiologisk tidsskrift. 14:254?275.) Undersøkelsen viser at de oppfatter situasjonen helt ulikt, nesten som de var i hver sin verden. Unge kvinner mener de møter ekstra vansker (diskriminering) som følge av at de er kvinner. Unge menn mener det ikke er noen slik forskjell.
Når det gjelder metodikk og prinsipiell forståelse av hva kjønnsbalanse dreier seg om, må det skilles mellom resultatlikhet og like muligheter. Dersom kvinner og menn statistisk kommer ulikt ut, f eks når det gjelder oppnådd utdanning eller yrkesstatus på et gitt område, kan det skyldes ulike muligheter (hindringer) eller det kan skyldes ulikhet i preferanse, motivasjon og/eller innsats.
Det kan også skilles mellom to klassiske begrunnelser for å fremme likhet: 1) rettferd og 2) representasjon. Rettferd betyr like muligheter, som drøftet ovenfor. Hensynet til representasjon bygger på en tanke om at kvinner og menn bidrar med ulike erfaringer og egenskaper. Selv om det foreligger like muligheter, kan hensynet til representasjon gjøre forandring ønskelig dersom kvinner og menn er svært ulikt representert f eks i politiske organer eller i visse yrker. Kvotering kan brukes for å fremme balanse.
Kvotering kan også brukes for å fremme rettferd. Da brukes kvotering som et kunstgrep for å kompensere for hindringer som antas å foreligge, men som en ikke kan eller vil rette opp direkte.
En faktor i vurdering av kjønnsbalansen er valg av perspektiv. Et spørsmål som f eks gjør menn nok for sine barn? kan kalles et vanlig spørsmål i kjønnsdebatten. Også vanlig er et spørsmål som er kvinner tilstrekkelig representert i næringslivsstyrer? En kunne imidlertid også spørre om kvinner gjør nok for næringslivet eller om menn er tilstrekkelig representert i maktposisjoner omkring barn. Noen problemstillinger og perspektiver er mer etablert enn andre. En maskulinistisk bevegelse kan løfte fram nye perspektiver.
En gitt byrde bæres ofte med større letthet av den som er vant til å bære denne byrden. Det kan føre til undervurdering av forskjell, objektivt sett. Man kan også tenke seg at det kjønn som er vant til å bære en byrde, utvikler større ”muskler” til dette.
Samtidig viser historien oss at byrder og privilegier kan være ekstremt ulikt fordelt mellom kjønnene, objektivt sett. At folk stort sett aksepterer tingenes tilstand, er ingen garanti for at god balanse eller rettferdighet foreligger. Tvert i mot må en regne med at skjevheter (misforhold) som en ikke ser mulighet for å endre, undervurderes og anses som normalt.
I en vurdering av kjønnsbalansen må det som er vanlig altså ikke bare vurderes, men i noen tilfeller gjenoppdages som ulikhet. Et eksempel kan være byrden med å følge med i mange personers velbefinnende samtidig, f eks i en familie eller en gruppe. Dette gjøres kanskje mer av kvinner enn av menn. Eller kvinner tar mer ansvar for dette enn menn. Menn, på sin side, er tradisjonelt mer tilbøyelig til å ta ledelse, kanskje også uformelt. I en vurdering av kjønnsbalansen kan de faktiske forskjeller holdes opp mot de ”muskler” begge kjønn evt har utviklet. I tillegg må byrder holdes opp mot privilegier. Det sistnevnte kan også være aktuelt innenfor en og samme oppgave, f eks innebærer ledelse både byrder og privilegier. Samlet sett dreier det seg altså om en kompleks vurdering.