Det er med litt skadefryd vi ser at Norges forskningsråd nå nedlegger kjønnsforskning som eget område. Grunnen skal riktig nok være at kjønnsforskningen står så sterkt at den er best tjent med å integreres som aspekt i samfunnsforskningen generelt, men kjønnsforskningen selv protesterer. For vår det skulle vi ønske at både kvaliteten og relevansen ble styrket, men det ville kreve en revolusjon.
I friskt minne har vi NRKs hjernevaskprogrammer fra 2010, og spesielt mannsforsker Jørgen Lorentzens bidrag. Han sa blant annet at absolutte og generelle kjønnsforskjeller ikke finnes. Legg merke til det sterke uttrykket absolutte og generelle. Dette er den hypotesen norsk kjønnsforskning ser som sin utvalgte motstander og som de er opptatt av å motbevise. Dette er å slå inn åpne dører. At det finnes unntak fra det kjønnstypiske i begge kjønns leire, er ingen nyhet.
Når det absolutte og generelle ikke finnes, går kjønnsforskningen til motsatt ytterlighet og finner sitt ståsted der. Det maskuline defineres som alt en eller annen mann har gjort, en eller annen gang. Med unntak av fødsler og amming er det meste gjort av en mann. Slik samler kjønnsforskning på det den kaller maskuliniteter, altså flertall, og samlingen blir så omfattende at maskulinitet tenderer til å bli alt – og dermed ingenting.
Mellom disse ytterligheter har vi vårt standpunkt, nemlig at kjønn er et tendensielt fenomen. Kvinner tenderer til å være feminine og menn tenderer til å være maskuline. Men det er mulig å gå mot kjønn som tendensielt fenomen også. Man kan sette inn bevisst politikk med sikte på viske ut forskjeller. Vi kaller dette avkjønning.
For vår del syns vi det er spennende at menn kan være feminine og at kvinner kan være maskuline, når dette kommer i tillegg til de to kjønns respektive basisferdigheter. De to typer ferdigheter er riktig nok ikke lette å kombinere. Fra en middelhavskultur fortelles om en mann som bare kysset sine barn mens de sov, for ellers ville han ikke kunne holde de nødvendig grenser for barna om dagen. Grensesetting er maskulint. Det kan tenkes dagens menn og kvinner er kommet lengre, så de kan klare begge deler samtidig. Men vi er også redde for at noen menn i realiteten er kommet kortere. De har latt seg lokke til å forsømme sin maskulinitet.
Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning (STK) forsøkte å møte hjernevaskkritikken med en serie offentlige møter høsten 2010. Selvransakelsen omfattet blant annet spørsmålet om rolleblanding. Professor Jorunn Økland, ny leder av senteret fra januar 2010, sa at noen hadde blandet sammen rollen som forsker og rollen som politisk debattant. Den nevnte Lorentzen må være en opplagt konkretisering. I noen måneder var han også taus, men så var han tilbake på den offentlige arena mot slutten av fjoråret sammen med mannsprofessor Øystein Gullvåg Holter, som forsvarer av det økonomisk press det utgjør når en større del av fødselspermisjonen gjøres eksklusiv for menn. Vil ikke menn, så skal de. I hvilken egenskap ytret de to seg? Ikke alle kjønnsforskere bør ytre seg om kjønnsspørsmål de ikke selv forsker på.
Kjønnsforskningen selv går mot nyordningen til Norges forskningsråd. Vi registrerer videre at både en og to kommentarer i Aftenposten synes bekymret for kjønnsforskningens stilling. Synd at folk er så opptatt av å få vår virkelighet belyst av det blasse lyset dagens kjønnsforskning byr på. I tillegg til å tjene som underlag for avkjønningens sørgelige politikk, skiller kjønnsforskningen etter vår oppfatning ikke klart mellom like muligheter og like resultater. Med et klarere skille kunne forskningen bidratt bedre til kjønnsrettferdighet. Hjernevaskprogrammene nevnes i debatten, men noen synes mer opptatt av NRKs metoder enn NRKs avsløring av forskernes metoder, til tross for at Pressens faglige utvalg har frikjent NRK. Det er som en ikke kan tro at kjønnsforskningen villeder mer enn den veileder. Det kan da ikke være slik at norsk forskning lyver? Nei, det er ikke nødvendig å lyve for å skape et villedende bilde. Det er nok at du presenterer visse sannheter og unngår å forske på andre.
Vårt forslag til en interessant kjønnsforskning vil være at en operer med fire begreper i stedet for to. De fire begrepene vi tenker på er femininitet/maskulinitet og kvinner/menn. Dette opplagte grepet har kjønnsforskningen ikke tatt. Ved å definere femininitet/maskulinitet som noe dypere og mer stabilt enn det kvinner og menn til enhver tid gjør, kunne man skaffe seg et relevant verktøy til å drøfte faktiske forskjeller mellom kvinner og menn, og forandring over tid.
