Er kvinner undertrykt på noen områder og menn på andre? Mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter hevdet dette i et møte hos Likestillingsdirektøren for noen år siden. Det er ikke noen god situasjon som da beskrives, for den ene undertrykkingen opphever jo ikke den andre. Likevel må det være enda verre om det ene eller det annet kjønn også er i underbalanse samlet sett. Jeg kjenner ikke til noe forsøk på å måle dette. Men jeg mener vi kan få et tilnærmet dekkende ”regnskap” ved å se på to store spørsmål: økonomi og barn.
Kvinners kamp for inntekt
Når det gjelder økonomi, må det vel sies at kvinner i dag er rimelig godt emansipert. Kvinner tjener riktig nok mindre enn menn, men de jobber også mindre, og det er lik lønn for likt arbeid. Likelønnskommisjonen (NOU 2008:6) er klar på det sistnevnte. Alle fagforeninger har også mulighet for å fremme sine medlemmers interesser. Vil noen i dag hevde at kvinner generelt har mindre mulighet enn menn for å skaffe seg en fullverdig inntekt?
Kvinnepanelet mente i alle fall at mer bør gjøres for kvinner. I deres rapport fra høsten 2010 finner vi som første punkt følgende: Alenemoren Nina orket ikke sloss mer. Hun sa opp deltidsjobben i klesbutikken og fikk seg en åtte-til-firejobb i en annen bransje. Nina var ufrivillig deltidsansatt i en kleskjede. Alenemoren var fortvilet over situasjonen. Hun jobbet 60 prosent deltid, men vaktene var fordelt slik at hun ikke kunne ha en jobb ved siden av – for å skaffe seg ei lønn å leve av. Til slutt ga hun opp å få orden på arbeidstiden. Hun sa opp og fikk seg ny jobb hos en rørgrossist. Nina skulle gjerne fortsatt i klesbransjen, men fulltidsstilling, normal arbeidstid og fri hver helg telte mer!
Jeg er ikke helt uten forståelse for situasjonen til Nina, som beskrevet ovenfor. Kanskje burde hennes arbeidsgiver vært mer fleksibel. Men mitt spørsmål er: Hva vil Kvinnepanelet med dette? Kvinnepanelet henvender seg ikke til Ninas arbeidsgiver, men til statsråden for likestilling. Det må være meningen at han skal gjøre noe. Og litt lenger ut i rapporten kommer det: Rett til heltid må lovfestes.
Et spørsmål kan imidlertid være om vi ikke allerede er kommet ut på temmelig ”dypt vann” i Norge når det gjelder forholdet mellom offentlig ansvar for folks liv, og hva som faktisk blir resultatet. Hva skjer med folks egne ”muskler”, og hva skjer med venners og kollegers evne og vilje til å ta ansvar når lover og ombud tar over mer og mer? Ninas kolleger, f eks, har en tilgang på informasjon og innsikt i situasjonen som ingen utforstående byråkrat uten videre kan skaffe seg.
Når det gjelder deltidsproblemets omfang, står det i rapporten at ca 500.000 kvinner jobber deltid og ca 173.000 menn. Videre skal deltid være den viktigste grunnen til at kvinners inntekt er 64 prosent av menns. Litt senere i samme kapittel får vi imidlertid informasjon som gir et annet bilde: …problemet har alle de som jobber deltid fordi de ikke får mer jobb/flere timer av sin arbeidsgiver (54.000). Problemets omfang er plutselig redusert til femtifire tusen! Kanskje kan kvinners forhold til deltid i arbeidslivet etter dette beskrives slik: Kvinner har så god råd at nær en halv million av dem velger å jobbe redusert tid!
Feministisk ”ekstremisme” er dessverre blitt dagligdags. Om det konkrete forslaget verken kan eller bør gjennomføres, kan det likevel bidra til en følelse av at kvinner har noe til gode. Dette kan i så fall komme dem til nytte i andre sammenhenger.
Menns kamp for foreldreskap
Inntekt, er viktig for personen, men likevel litt upersonlig for de fleste. Arbeid i vårt samfunn er for de fleste noe en gjør nettopp for å skaffe inntekt. En jobb kan sies opp og du kan finne en ny. Men i motsetning til jobb er barn dypt personlig på alle måter. Det er personlig å bestemme seg for å få barn (inklusive barn som blir til ved et ”uhell” en sommernatt, vil jeg hevde.) Videre er det en personlig sak hvordan en oppdrar sine barn og tilrettelegger et oppvekstmiljø rundt dem.
Menn er ikke emansipert når det gjelder barn. Jeg sikter ikke her til spørsmålet om å slippe til ved stellebordet. De små dragkamper i de tusen hjem mener jeg med fordel kan overlates til dem som bor der. Men den relativt private situasjonen i hjemmet brytes den dagen to foreldre skiller seg. Det skjer for opp mot 40 % av barna i dag. Godt skjult bak individuell behandling, konfidensialitet og det såkalte ”barnets beste” er det nærmest rutine at kvinnen da tildeles rollen som hovedomsorgsperson, så sant hun ikke er et barnevernstilfelle. Lederskapet omkring barn må være på én hånd, er dagens filosofi. Slik kan også den av foreldrene som regner med å vinne en sak, ta livet av det likeverd som foreligger i utgangspunktet. Resultatet er at 92 % av kvinnene og bare 18 % av mennene beholder omsorgen etter et samlivsbrudd (note 1).
Hva vil du helst miste – jobben eller barna dine? Sammenlikningen halter. En jobb kan erstatte en annen, barn kan ikke erstattes. Og menn mister bare sjelden sine barn absolutt i barnefordeling. Men i det store kjønnsregnskapet kan det ikke være tvil om at kvinner i dag står likt med menn, eller er bedre stilt enn dem, når det gjelder fullverdig inntekt, mens ingen mann med barn kan vite om han har et fullverdig foreldreskap neste år.
Representerer menn mannen?
Generalsekretær i foreningen Norden, Per Rist, sa i et intervju med NRK i 2007 (note 2) at det er kvinner mer enn menn som arbeider for menns likestilling. Han vet kanskje noe om dette. Han er nemlig gift med Grete Berget, tidligere likestillingsminister.
En senere likestillingsminister var Manuela Ramin-Osmundsen. Hun holdt en tale for menn, nærmere bestemt i et møte med Mannspanelet i 2007. Da sa hun at makt avgis ikke frivillig. Konteksten var menn og barn. Hvordan skal vi oppfatte dette? Vi kan se det som et tips til menn om å skaffe seg mer makt. Vi kan også se det som feighet fra en statsråd som selv sitter med makt i samme spørsmål. Hun kalte seg faktisk ”rettferdighetsminister” i samme tale. Imidlertid, i lys av forgjengerens skjebne, mener jeg det er best å ikke se Ramin-Osmundsens utspill som feigt. Forgjengeren var Karita Bekkemellem. Hun gikk klart inn for mer likestilt foreldreskap, og ble kastet før hun rakk å gjøre noe med det.
Ramin-Osmundsens spurte i den nevnte talen også om menn er troverdige. Også et noe tvetydig utsagn. Mange menn som deltar i kjønnsdebatten, er opptatt av menns troverdighet på den måten at det gjelder å ta avstand fra menns negative sider, f eks menns bruk av fysisk vold mot kvinner (note 3). Men kanskje kan Ramin-Osmundsens utfordring oppfattes bredere. Er menn troverdige som kjønnsgruppe? Har de vett på å ivareta seg selv? Kan jeg regne med dere hvis jeg gjør noe for dere?
Neste Ap-politiker i statsrådstolen ble Anniken Huitfeldt. Hun viste seg raskt som en patent feminist i barnespørsmål. I et offentlig møte poengterte hun at barnets beste skal gå foran rettferdsforhold mellom foreldre, som om rettferd skulle være skadelig for barn (note 4). Ingen antydning til rettferdighetsminister lenger. Ferdig utredede, radikale forslag til endring av Barneloven ble forkastet under hennes regime. Etter Huitfeldt fulgte SVs Audun Lysbakken. Det feministiske hegemoniet krones med en mannlig feminist.
Ovenstående gir et bilde der mannen er til det ytterste marginalisert i politikken til tross for at et flertall av politikere på alle nivåer er menn (note 5). I det følgende skal jeg bidra med en personlig erfaring som jeg mener også sier noe om hvordan menns interesser kommer ut i politisk sammenheng.
Det finnes en forening som heter Foreningen 2 foreldre. Den arbeider for større grad av likestilt foreldreskap og har ca 90 % menn som medlemmer. Foreningen sier imidlertid ikke noe om kvinner og menn i sitt formål. Våren 2005 stilte jeg til valg som leder for denne foreningen. Mitt program var å gjøre foreningen to-kjønnet. Arbeidet for likestilt foreldreskap burde etter min oppfatning ses som to oppgaver: én oppgave når det gjaldt menn og en annen når det gjaldt kvinner. Som motkandidat hadde jeg en kvinne. Min motkandidat vant ledervalget, noe som selvsagt var greit nok. Men det ble satset ekstra sterkt på kvinner ved landsmøtet denne gangen, og så mange som 4 av 7 medlemmer i det nye styret var kvinner. Noen måneder senere deltok jeg og to andre foreningsmedlemmer i et opprop som kritiserte dette årets innsamlingsaksjon i NRK for å fremme et negativt mannsbilde. En av oss tre skrev under som lokal tillitsvalgt i Foreningen 2 foreldre. Oppropet fikk en del oppmerksomhet. Som følge av hendelsen ble det foreslått å ekskludere fire medlemmer av foreningen, inklusive undertegnede. Forslagsstillerne mente foreningens navn var blitt misbrukt. Da saken skulle avgjøres i foreningens hovedstyre, hadde et av de nyvalgte, kvinnelige styremedlemmene fødselspermisjon. Hun ble skyndsomt kalt tilbake før tiden. Dermed var det duket for følgende vedtak: I en forening av 90 % menn ble fire menn ekskludert fordi de hadde deltatt i et mannsopprop. Det nødvendige kvalifiserte flertallet bestod av fire kvinner og en mann, to menn stemte imot. Det hører med til historien at ved landsmøtet i 2007 ble beslutningen bekreftet, da trolig av et flertall menn.
De to kjønn og staten
Mer patetisk kan bildet neppe bli når det gjelder menns evne til å organisere seg bak egne interesser. For noen tiår siden hadde menn særskilte arenaer for diskusjon ved at menn var eneste kjønn (eller tilnærmet alene) en rekke steder – i alt fra stortingskomiteer og regjeringsmøter til bedriftsstyrer og fagforeninger. Men disse arenaene er som kjent ikke lenger forbeholdt menn. Det er min oppfatning at menn likevel holdes kollektivt ansvarlige i visse sammenhenger. Det sterkeste eksemplet er menns fysiske vold mot kvinner.
Kriminalitet som fenomen kan illustrere forholdet mellom kjønn, stat og samfunn nærmere. Justisminister Knut Storberget har i forbindelse med den nye straffeloven av 2005 flere ganger påpekt at den gamle loven fra 1902 var ”av og for menn”. Det ville imidlertid vært mer fyllestgjørende dersom justisministeren også hadde sagt hvem loven var rettet mot. Dem som loven i praksis rettet seg mot, var også menn. Straffeloven av 1902 var altså av, for og mot menn. Denne beskrivelsen åpner for et dristig perspektiv. Med litt store bokstaver mener jeg kriminaliteten i samfunnet anno 1902 kan ses som et ”indre mannsanliggende”. Statsapparatet kan ses som menns redskap for å holde orden i egne rekker. Jeg mener videre at perspektivet også kan anvendes på dagens forhold. Jeg har aldri f eks hørt den enorme overvekten av menn i fengsler brukt mot menn generelt, f eks som et tegn på menns lave moral eller liknende. Heller ikke er det slik at en mann i fengsel har noe å vinne på å framheve at han er mann, altså påpeke at hans dårlige situasjon henger sammen med at han er mann. Fraværet av kritikk så vel som forståelse i forbindelse med kriminalitet som et mannlig fenomen passer godt inn i forestillingen om kriminalitet som et indre mannsanliggende. Statens ”maskuline funksjon”, politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen, holder menn på plass.
Drøftingen ovenfor viser at kvinner, menn og staten (ofte misvisende kalt samfunnet) kan oppfattes som tre ”instanser” som står i et forhold til hverandre. Jeg skal nå prøve denne tankegangen på et annet område. Kunne vi se barnehager som et ”indre kvinneanliggende”? De tidlige barnehagene hadde vel preg av dette. Noen kvinner jobbet i barnehagene slik at andre kvinner fikk ”fri” og kunne jobbe med noe annet. Etter hvert er barnhager blitt regelen og ikke unntaket. Det offentlige overtar en stor del av omsorgen for barn under skolealder. Mødrene får ”fri” og kan jobbe med andre ting. De fleste som jobber i barnehage, er imidlertid kvinner. Men barnehagene er samtidig omgitt av et omfattende pedagogisk system: utdanning, forskning, planlegging og ideologi. Er barnehagene fortsatt kvinnenes område? Eller har det offentlige tatt et dypere eierskap og ansvar i forhold til barn som ikke har noe med kvinner å gjøre?
Vi ser at det kan formuleres ulike oppfatninger av forholdet mellom kvinner, menn og det offentlige og hvordan dette forandrer seg over tid. Jeg skal ikke her komme med bastante oppfatninger av hvordan realitetene best forstås når det gjelder f eks barnehager og kriminalitet. Men jeg mener at kvinner og menn er vesentlige kategorier i samfunnet. Jeg mener også at det offentlige ikke bare kan ses som en tredje kategori – med betydning for både kvinner, menn, og for forholdet mellom disse – men rett og slett bør holdes øye med. Det er etter min oppfatning naivt å se offentlig sektor som et rent virkemiddel, det være seg for menneskene generelt eller for det ene eller for det annet kjønn. Alle organisasjoner har en tendens til å få sin egen dynamikk, for ikke å si sitt eget liv (note 6). Den største og mektigste av alle, staten, er ikke noe unntak.
Å ikke tåle urett
Det er vanskelig å si hvordan forholdet mellom menn, kvinner, stat og samfunn vil utvikle seg. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at menn som gruppe rammes vesentlig av konstellasjonen slik den foreligger i dag. Arnulf Øverland har sagt «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Å ikke tåle urett mot andre er viktig. Men å svikte seg selv er det klareste svik et menneske kan begå.
Forkortet versjon trykket i Klassekampen 29/6-2011
Sluttnoter
1) NOU 2008:9, kap 2.7.2
2) Intervju i P2s Søndagsavisen høsten 2007.
3) Konferansen ”Hva skal vi gjøre med mannfolka” i Oslo i oktober 2010 oser av denne spesielle typen ansvarlighet.
4) Møte arrangert av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning og Barne- og likestillingsdepartementet 28/11-2008.
5) 7 500 menn utgjør flertallet når det gjelder kjønn i demokratiske, besluttende organer fra kommunestyrer til regjering.
6) Innen organisasjonsforskningen bidrar flere teorier til en slik forståelse. Teorien om mål og målforskyvning er en av dem. (Amitai Ezioni: Moderne organisasjoner, 1978). Et annet bidrag er studier av organisasjonskulturen, f eks Edgar Schein: Organisationskultur og ledelse, 1994. Organisasjonskulturen kan ses som analog til underbevisstheten i individet.
