Per Kristian Dotterud, tidligere leder av REFORM (statlig senter for menn) tar i en kronikk i Dagbladet 10/11 avstand fra både radikale feminister og radikale maskulinister. Sistnevnte er ifølge Dotterud ute på ”hevntokt”.
Det finnes utvilsomt menn på hevntokt. Men er det noe spesielt radikalt ved det? Å arbeide radikalt er etter vår oppfatning å gå i dybden. Å søke hevn er en instinktiv, primitiv reaksjon. Går man i dybden, finner man selvsagt mer enn bare dét.
I dybden
La oss f eks se på ”offer-problematikken”, som Dotterud også er opptatt av. Dotterud snakker om kvinner og menn, som to parter, som ”konkurrerer” om å være offer. Men mangler det ikke en tredje part her?
Gamle eventyr forteller om et spill med tre parter. Tenk f eks på Lille Rødhette. Der finner vi foruten Rødhette ulven og jegeren. Rødhette (med bestemor) er selvfølgelig offer, ulven er overgriper og jegeren er redningsmann. Dette er de tre rollene i et klassisk offer-spill.
I hverdagen
Et konkret eksempel hvor vi lett følger offer-spillets tankebaner mener jeg er i barnefordeling. I barnefordeling finner man kvinne+barn, som tenkes som en enhet, og disse framstår som det sårbare, det vil si potensielt offer. På liknende måte er det i andre sammenhenger der kvinner og menn står overfor hverandre. Mannen kan ses som en trussel, det vil si den potensielle overgriper. Staten og dens ulike funksjonærer går (i alle fall i egne øyne) mer enn gjerne inn i rollen som redningsmann.
Heroisk
Det triste med å påkalle staten som redningsmann til stadighet er at heroiske blir verken kvinner eller menn, ikke en gang etter tur. Kjære kvinner, kan vi ikke ha en relasjon til hverandre uten at den f… staten alltid skal være ”midtpunkt”?
