Kjønnsforskningen provoserer ikke

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning arrangerte et åpent møte på Litteraturhuset i Oslo den 6/9. Tittelen var ”Hvorfor provoserer kjønnsforskningen”. Tidligere på dagen var det ”kjønnsforskningsmaraton”. Da ble 14 ulike forskningsprosjekter presentert. Møtene kan ses som et forsøk fra kjønnsforskernes side på å gjenreise sitt renommé, og kanskje se nærmere på seg selv, etter NRKs Hjernevask. Vi skal senere bringe noe materiale og våre kommentarer fra det nevnte maratonmøtet. Foreløpig bringer vi vårt eget bidrag i den debatten som fant sted på det åpne møtet.

Jeg tenkte straks jeg fikk innkallingen til dette møtet at tittelen ”Hvorfor kjønnsforskningen provoserer” var forfeilet. Kjønnsforskningen provoserer ikke! Det som provoserer er når kjønnsforskere opptrer som politiske aktivister (en rolleblanding som også er kritisert av Jorunn Økland, ny leder på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning). Kjønnsproblematikk provoserer! Selv er jeg svært interessert i de lovene og de 30 milliardene som Arni Hole, ekspedisjonssjef i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, nevnte. Kjønn er et alvorlig spørsmål, bl a fordi statens tvang står bak mange av de prinsipper for kjønn som gjelder i Norge. Det gjelder ikke minst når kjønn og foreldreskap kombineres.

Selve kjønnsforskningen mener jeg er først og fremst kjedelig. Det er en vanlig feiltagelse i vår tid, mener jeg, at dersom man blander noe, får man automatisk noe interessant. Blanding kan like gjerne føre til det motsatte. Når det gjelder kjønnsforskningen, synes det som tverrfagligheten har ført til (intellektuell) kollaps.

Jeg mener videre at det er viktig for menneskene å bli sett som kjønn. Her er kjønnsforskningens bidrag heller det motsatte. Gjennomgående framheves de observasjoner hvor kvinner opptrer tradisjonelt maskulint og menn opptrer tradisjonelt feminint. Kjønnsforskning (og likestillingstiltak) i Norge fremmer ”avkjønning”.

Her skal jeg komme med et forslag til ”disiplinering” av kjønnsforskningen (hvordan gjøre faget til en disiplin). Kjønnsforskerne kunne bli ekspertene på maskulinitet og femininitet, og disse begrepene da forstått som noe dypere og mer stabilt enn menn og kvinner gjennom de ulike århundrene. Jeg mener altså det bør skilles mellom menn og kvinner på den ene siden, og maskulinitet og femininitet på den annen. Kjønnsforskningen i dag ”roter” dette sammen.

Til slutt skal jeg fortelle at jeg har jobbet noe i barnehage, og da som mann i barnehage. Jeg har satt meg noe inn i forskning og offentlig politikk som berører kjønn i barnehage, og da med en spesiell interesse for menns bidrag. Det ses gjerne som viktig at det skal jobbe menn i barnehagene. Hvorfor? Jeg ser to mulige svar. Enten skal menn bidra med noe spesielt, eller så skal menn tvert i mot vise at kvinner og menn er stort sett like. Denne, etter min mening opplagte, problemstillingen synes det som man stort sett unnviker. Jeg har bl a sett på rapporten ”Gender Loops” (eksempelsamlingen, norsk utgave, utgitt av Reform 2009). Dette er en veileder for håndtering av kjønn i barnhage. Her legges vekt på støtte til jenter som gjør tradisjonelle gutteting, og støtte til gutter som gjør tradisjonelle jenteting. Spørsmålet om hva som skal være menns bidrag, unnvikes.

4 kommentarer til «Kjønnsforskningen provoserer ikke»

  1. Det er bare Jørgen Lorentzen og Wencke Mühleisen som mener at «kjønn er en sosial konstruksjon». Dette er gamle (postmodernistiske) tanker som forskningsfronten forlengst har forlatt.

    1. Kanskje du har bedre oversikt enn oss? Dette vil vi gjerne høre mer om. Jeg vil forresten spørre deg, Janbjarne, og alle andre som skriver på Maskulinist.no om dere kan bruke fullt navn. Din kommentar er jo seriøs nok og absolutt ok. Men vi tenker at fullt navn fra allemannalle hever nivået.

  2. Hvis jeg har forstått det riktig, så er en av grunntesene til kjønnsforskningssenteret at “kjønn er en sosial konstruksjon”. Alle vi som har hatt barn av begge kjønn, kan vel skrive under på at dette åpenbart ikke er riktig. Og det er det jo mye annen forskning som også viser. Er det slik at kjønnsforskerene har utført en grundig og omfattende forskning som gir grunnlag for denne tesen? Hvis det er tilfelle, kan man ikke da frykte at det de ellers måtte forske seg fram til er av samme kaliber? Altså ikke helt i takt med virkeligheten. Og en ting til: kan man være feminist og forvente å komme fram til et forskningsresultat rundt kjønnsspørsmål som er objektivt? Blir ikke det som om en fra NHO skal forske på arbeidslivsspørsmål og presentere resultatet som den hele og fulle sannhet? Jeg ville i hvertfall gjerne sett en tilsvarende utredning fra LO el. for å få saken analysert fra begge sider. Derfor er det så viktig å få fram menns syn på kjønnsspørsmål, og da fortrinnsvis fra menn som ikke er farget for mye av feministisk ideologi. Takk til dere på maskulinist.no som bidrar med det.

    1. Takk for kommentaren. Under det nevnte møtet om kjønnsforskning medgav lederen for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Jorunn Økland, at kjønnsforskere hadde skilt for dårlig mellom rollen som forsker og rollen som politisk aktivist. Økland er forholdsvis ny i jobben, hun begynte 1/1-2010. Vi får se hva hennes syn vil bety framover. Ellers mener jeg at båndene mellom kjønnsforskning og byråkrati synes tette. Dette kan bety at forskerne forsker på problemstillinger som byråkratiet er opptatt av og finner nyttige. Valget av problemstilling er jo viktig for hva du kommer fram til. Når det gjelder kjønn, biologi og kjønn som sosial konstruksjon, har politikere og byråkrati i Norge sett «mest mulig» bort fra biologien. Dette kan være en av flere grunner til at kjønnsforskerne gjør det samme. Det finnes noe som heter «galskap for to». Slik «galskap» inntreffer når to usikre personer ikke klarer å stoppe hverandre. Tvert i mot: når den andre er med på dette, må det vel være ok, tenker begge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *