Kjønnsforskernes makt

Etter at vi har sett kjønnsforskerne som dummer seg ut i Hjernevask-serien, har mange prøvd å redusere betydningen av det hele ved å hevde at disse kjønnsforskerne er særinger som lever i sin egen verden, med ideer som deles av få andre og som har liten innflytelse. Til og med en så vidt opplyst person som Aftenpostens debatt-redaktør Knut Olav Åmås skriver i en kommentar 31. mars at ”kjønnsforskere har meget liten innflytelse i det norske samfunn.”

Dette er nok – dessverre – helt feil. Vi er enige i at den type kjønnsforskerne som vi nå har sett i fri dressur på TV, står for en ytterliggående posisjon som støter an både mot de oppfatninger folk flest har av kjønn og biologi og mot vitenskapen. Men til tross for dette, har de stor innflytelse på norske myndigheter holdninger og handlinger i kjønnsspørsmål. Det har vel aldri vært tydeligere enn akkurat nå, hvor det i ministerstolen i Barne- og likestillings-departementet sitter en ung mann fra Bergen som tilhører hard-lainerne innenfor regjeringens og Stortingets mest feministiske parti.

Men ganske uavhengig av de skiftende statsråder er det et feministisk teoretisk perspektiv som gjennomsyrer myndighetenes tankegang på dette feltet. Når det gjelder å utvikle, opprettholde og utlede de praktiske konsekvenser av dette perspektivet, spiller den akademiske kjønnsforskningen en meget viktig rolle.

Det feministiske perspektiv
Det feministiske perspektivet kan generelt og overordnet kort beskrives som følger:

Kjønnsforskjeller utover det som har med biologisk reproduktive funksjoner i snever forstand å gjøre, er skapt av samfunnsforhold og kultur. Av historiske årsaker er det slik at kjønnsforskjellene systematisk går i disfavør av kvinner. Kvinner har mindre makt, mindre tilgang på ressurser og færre fordeler enn menn. Kvinner er derfor undertrykt som kjønn. Kjønnsforskjellene/-undertrykkingen opprettholdes og legitimeres ved stereotypier og overleverte forestillinger. Disse forskjellene er det en politisk oppgave å oppheve. Formell juridisk likestilling er ikke nok. Så lenge det faktisk er en underrepresentasjon av et kjønn (dvs kvinner) på et område, må det derfor settes inn politiske tiltak, drives holdningsskapende arbeid, bevisstgjøring osv.

Perspektivet tematiserer så å si ikke samfunnsfenomener eller samfunnsfelter hvor menn kommer dårligere ut enn kvinner, som for eksempel gjennomsnittlig levealder, andel som sitter i fengsel, andel som begår selvmord, antallet som dør i arbeidsulykker eller som avskjæres fra kontakt med sine barn. I den grad slike fenomener overhodet registreres, blir de ikke trukket inn i en helhetlig vurdering av den generelle kjønnsmakt-hypotesen, men blir kun gjort til gjenstand for ulike ad hoc-forklaringer.
For å vise hvor sterkt det foran beskrevne perspektivet faktisk står i norsk politikk, kan vi begynne med å se på noen offentlige utredninger fra de senere år.

Likelønnskommisjonen
Likelønnskommisjonens utredning (NOU 2008:6 Kjønn og lønn) har vært en helt sentral premissleverandør for politikken, og den offentlige debatt, omkring den angivelige kjønnsdiskriminering innen lønnsdannelse i arbeidslivet. I kapittel 8 handler det om kjønn, makt og tradisjoner. Ulikelønn som historisk arv trekkes frem. Her er et sitat fra utredningens gjengivelse av en feministisk forsker:

”Kjønnshegemoni er et dominerende mønster av prosesser der meningskategorier blir ordnet hierarkisk i og gjennom sosiale praksisformer. Kodifisering kan føre til handlinger som behandler kvinner og menn ulikt. Kvinner kodifiseres som «mor» og menn kodifiseres som «far».” (Fra kap 8.2.2. Analyser av kjønnsmakt i arbeidslivet.)”

Språkbruken er i tråd med sjargongen på kjønnsforskernes seminarrom. Kjønnsforskjeller handler om rent sosiale forhold.

At det skulle kunne være til stede noen biologiske /evolusjonspsykologiske forhold av betydning på dette området, er en tanke som er fullstendig fraværende i utredningens fortelling om årsakene til ulikelønn.

Et biologisk perspektiv kunne tatt i betraktning at for menn er inntekt en viktigere verdi når det handler om valg av jobb enn for kvinner. Inntekt har betydning for menns mulighet til å fremstå attraktiv for det motsatte kjønn, mens det motsatte i langt mindre grad er tilfellet. Gitt at det alltid vil være variasjoner i lønningene innen arbeidslivet, vil det av den grunn oppstå lønnsforskjeller. (Preben Z Møller gir i boka ”Pen søker trygg” fra 2007 en underholdende tolkning av dette fenomenet, om enn uten å trekke inn de biologiske faktorene, se bokomtale på Maskulinist.no.)

Videre er noen jobber fysisk mer krevende og mer risikable enn andre, også i vår tid og i vårt samfunn. Det er langt flere menn enn kvinner som dør som følge av arbeidsulykker. Det avspeiler at det typisk er større risiko relatert til jobber menn har enn de som kvinner har. Risiko er en av faktorene som ligger til bruk for ulik belønning, og menn er i større grad villig til å ta risiko for å oppnå vinning.

Menn i arbeid jobber også gjennomgående vesentlig mer enn kvinner i arbeid, noe som avspeiler det samme. Det er åpenbart at det i ethvert arbeidsmarked vil være en sammenheng mellom arbeidsmengde og avlønning. Når menn jobber mer, avspeiler også det i at de i større grad prioriterer inntekt fremfor andre verdier, slik som tid til å være med familie eller venner. Det er vanskelig å se at det er noe urettferdig med en lønnsstruktur hvor man får mer betalt for å ta mer risiko og for å jobbe flere timer.

Kvinnevoldutvalget
I Kvinnevoldutvalgets utredning (NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold) er på samme måte feministiske teorier hentet fra kjønnsforskningen helt sentrale når utvalget skal fortolke og forklare voldsutøvelsen. Under punkt 3.2.2.1 heter det:

”Med et kjønnsperspektiv på vold sees menns voldsutøvelse i sammenheng med en hierarkisk maktstruktur i samfunnet hvor menn er overordnet kvinner (patriarkalsk struktur). Denne samfunnsordenen bidrar til at noen menn etablerer og opprettholder en dominerende posisjon overfor kvinnen som de lever sammen med ved bruk av ulike former for makt og kontroll. Mannlig dominans eller makt uttrykkes gjennom vold og overgrep, herunder seksuelle overgrep. Også gjennom kontrollerende atferd utøves maskulin dominans over kvinnen. Et kjønnsperspektiv på vold handler med andre ord om koblingen mellom kjønn, makt, kontroll og seksualitet.”

Utvalget etterlater ikke tvil om at det er denne teoretiske tilnærming man trekker størst veksler på. Biologisk funderte forklaringsfaktorer er fraværende. Man reiser ikke en gang spørsmålet: Er det noe med hvordan menn og kvinner er evolvert som ulike biologiske vesener, som kan forklare dette? Og kan det være at forskjellen stikker dypere enn det at menn har mer muskler enn kvinner. Det er nok av kunnskap og studier en kunne ha bygget på hvis en var interessert i å se i den retningen, men det ville bryte med det grunnleggende paradigmet om de sosiale og kulturelle faktorers totale forklaringskraft. En biologisk tilnærming kunne hjulpet til å forklare også hvorfor det er mer mye vold menn og menn i mellom enn mellom kvinner innbyrdes, noe som faller utenfor en forståelsesramme som handler om menns undertrykking av kvinner.

Det er verdt å merke seg at blant deltagerne i utvalget som avga NOUen er politimester i Tromsø, Truls Fyhn. Han kan ikke beskyldes for å tilhøre venstresiden eller være noen feminist-sympatisør. Men han har ingen alternativ teori eller forståelsesramme å presentere. Det skyldes selvsagt at det ikke finnes noe akademisk miljø i Norge han kunne trekke på.

Mannsmeldingen
Så kan vi se på mannsmeldingen, St meld nr 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling) – et prosjekt som ble drevet fram av statsråd Karita Bekkemellem og med det i og for seg prisverdige siktemål å bringe mannen inn i kjønnspolitikken. () Meldingen er tungt lastet med referanser til nyere kjønns- og mannsforskning. Det overordnete perspektivet er imidlertid akkurat det samme som i den gamle gode kvinnerettede kjønnsforskningen, godt illustrert ved omskrivingen av Simone de Beauvoirs berømte tese: «Man blir ikke født til mann, man blir det.» Videre sies det kategorisk: ”Kva som blir oppfatta som femininitet og maskulinitet, er sosialt konstruert.”

Det biologiske kjønn er altså noe man er født med, gitt ut fra forplantningsorganene, men alle andre kjønnsforskjeller og kjønnsroller er det samfunnet og kulturen som skaper. I stor grad – fremgår det – handler dette om uønskede ”stereotypier” (kap 9.1.4):

”Til stereotypiane om menn høyrer førestellingar om menn som konkurranseorienterte, aggressive, ambisiøse, dominerande, sterke, uthaldande og uavhengige. I motsetning til kvinner, som tiskar og kviskrar, er menn uredde, reale og lite redd for konfliktar. Menn blir dessutan framstilte som teknisk orienterte, instrumentelle og resultatretta, i motsetning til kvinner, som typisk er omsorgsfulle, emosjonelle og relasjonsorienterte.”

Intet av dette som tilskrives de mannlige stereotypiene har noen biologisk forankring, som vi skjønner, og vi skjønner også at det er lite her som er av verdi å bygge på.

Mannspanelet
Selvsagt må vi også nevne Mannspanelet, en annen av Karitas babyer, som avga sine konklusjoner i mars 2008. Dette tverrpolitisk sammensatte panelet avgir et kortfattet sluttdokument som ikke uttrykkelig redegjør for sine teoretiske utgangspunkter. Likevel er det helt tydelig at tankegangen passer meget godt med panelmedlem og kjønnsforsker Jørgen Lorentzens teoretiske grunnholdning. For eksempel heter det at foreldre bør få veiledning som bevisstgjør dem om ”tidlig kjønnsrollelæring, som kan hindre mulighetene for frie og utradisjonelle yrkesvalg og karrierevalg.” Norsk skole betegnes som en ”arena for kjønnsstereotype roller.” Kjønnsbetinget adferd er tillært, sosialt konstruert, uten noe fundament i biologiske forskjeller.

Mannspanelet skiller seg fra den dominerende trenden innenfor kjønnsforskning og kjønnspolitikk ved at det medgis at det finnes områder der menns muligheter og rettigheter bør styrkes. Det var jo for så vidt en stor del av poenget med panelet, og også en årsak til at prosjektet møtte mye motstand fra det statsfeministiske establishment. De hadde imidlertid lite å klage over hva gjaldt resultatet.

Likestillingsapparatet
Hele det statlige likestillingsapparatet er (selvsagt) tuftet på kjønnsforskerperspektivet og skal arbeide for ”reell likestilling mellom kvinner og menn på alle samfunnsområder.” Se f eks Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

”Reell likestilling” betyr som vi vet at det er 50 % kvinner blant direktører, professorer, filmregissører, leserinnleggforfattere, personer avbildet i avisene osv osv. Rettelse: Normen er ikke 50 %, den er minst 50 %. Når kvinnerepresentasjonen er mer enn 50 %, slik som når 5 av 7 partileder på Stortinget er kvinner, er det utelukkende positivt i et feministisk perspektiv.

Hegemonisk
Som en oppsummering av dette kan vi slå fast at det feministiske perspektivet står ikke bare sterkt. Det er hegemonisk. Det vil si at det er omtrent enerådende, det er den eneste forståelsesramme som finnes når kjønnsforskjeller og kjønnspolitikk er tema på et offisielt politisk plan.

Dette går tvers i gjennom partiene. Selv om partiene nok har ulike standpunkter på ulike områder, hvor en også kan skimte at det ligger noen grunnleggende forskjeller bak, er det ikke formulert noen sammenhengende teoretisk posisjon som utgjør noe alternativ til den sosialkonstruktivistiske tesen om kjønnsforskjeller som fullt og helt samfunnsskapt. Den forskning og de forskningsmiljøer som finnes, i hvert fall det som finnes i Norge og som preger norsk politikk og samfunnsdebatt, er ensrettet. Miljøet er også så stort at det har tyngde i kraft av antallet (over 700 kjønnsforskere registrert ved Kilden). Man kan heller ikke tenke seg at man kunne hatt den politikken vi har, uten at man hadde forskning som politikken kunne legitimeres i og bygge på. At vi her står overfor et miljø/miljøer med stor påvirkning på det norske samfunn, kan det ikke være tvil om.