Det er ikke ofte vi klager over mediene på Maskulinist.no. Vi har knapt gjort det noen gang før. Skulle vi klage på noe når det gjelder offentlig debatt om kjønn og likestilling i Norge, måtte det heller være på myndigheter og på våre motparter i de samfunnsspørsmålene vi forsøker å ta opp til diskusjon. Mediene har mang en gang publisert våre artikler. Men de myndigheter vi kritiserer, og andre som vi utfordrer, f.eks. kvinnebevegelsen, svarer bare sjelden. For sistnevnte er vel en tydelig motpart i offentligheten uvant henimot det uforståelige.
Smertefullt, men nødvendig?
Men nå skal det handle om mediene. Bakgrunnen er en reportasje som Dagbladets Magasinet hadde den 9/3. Temaet var barnefordeling, og utgangspunktet var menns perspektiv. Menn med erfaring fra barnefordeling ble intervjuet, og det ble også forskere, en representant for domstolene og barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen.
Mennene forteller om anklager om seksuelt misbruk, som etter alt å dømme var falske. Noen menn har måttet tåle tilsyn mens de skulle forsøke å utøve sitt foreldreskap. «Jeg skulle ønske jeg kunne vært en ordentlig pappa for datteren min igjen», sier én. Situasjonen rundt barnet kan bli så ille at små barn blir syke og kaster opp, fortelles det. «Ofte griner jeg meg i søvn», sier en far. «Når jeg ser andre barn som leker, klær i skapet som er blitt for små, … føles det tomt.»
Hva er årsaken når barn bli syke slik det fortelles i Dagbladet? Ifølge gjeldene ideologi er årsaken konflikt mellom foreldrene. Men vi vil si det slik: Kvinner ønsker å dominere og menn går ikke med på dette. Såkalt konflikt må da være å foretrekke, når underkastelse er alternativet.
Dagbladets reportasje inneholder også en del statistikk. Fra andre kilder vet vi at rundt 90 % av kvinnene har omsorgen for sine barn, og bare rundt 20 % av mennene (10 % har delt omsorg). Det samme framgår av Dagbladets reportasje, bare med litt andre nyanser.
Så intervjues statsråd Inga Marte Thorkildsen. Hun sier at «ingen barn skal tvinges til samvær hvis det foreligger en reell frykt for vold.» Uttrykket reell frykt mener vi kunne være verd en nærmere utspørring fra journalistens side. Men på trykk kom det ingen spørsmål. (Frykt kan være reell som frykt uten at det finnes grunn til frykt.) Så kommer statsråden med et utsagn som vi mener kunne fortjene å bli famøst: «Jeg forstår det kan være smertefullt, men det er nødvendig.» I samme sekvens sier hun: «Vold og overgrep er et samfunnsproblem.» Som om det sistnevnte skulle være grunnen til at Thorkildsen og staten gir kvinner dominans når begge foreldre er normale. Vold i familiene er faktisk et relativt sjeldent og overraskende kjønnsbalansert fenomen, som her brukes til å stille alle menn i skyggen.
Det viktigste er etter vår oppfatning at Thorkildsens holdning innebærer en politisk opptrapping. Dagbladet gir med sin reportasje først en utfordring til gjeldende politikk. Med sjelden tydelighet vises det at menns situasjon i noen tilfeller ender opp som uholdbar, og alle menn må i dag finne seg i å leve med risiko for at dette kan ramme også en selv. Så stilles statsråden til ansvar. Da kunne hun f.eks. svart diffust eller unnvikende. Dette kunne åpnet for forandring, selv om det selvsagt ikke ville innebåret noen garanti. Thorkildsens svarer imidlertid rett og slett konfronterende. At hun selv synes å tåle «inderlig vel» at menn lider urett er ille nok, men at hun også kontant avviser dette som et politisk argument, mener vi må ses som en politisk opptrapping. På denne bakgrunn skrev vi nedenstående artikkel med sikte på publisering i Dagbladet:
Thorkildsens barneekstremisme
Statsråd for likestilling og barn, Inga Marthe Thorkildsen, sier at hensynet til barn må gå foran foreldrerettferdighet. I en kommentar til en reportasje om menn som lider, og som mener at deres barn lider under deres mindreverdige foreldreskap som følge av samlivsbrudd og barnefordeling, er hun nådeløs (Dagbladets Magasinet 9/3-13). Hun sier hun «forstår det er smertefullt», men hun sier det er nødvendig. Grusomt, men nødvendig, har en som statsråden neppe vil assosieres med, sagt før henne.
Det er imidlertid en dyrt ervervet erfaring at dersom du setter alt inn på ett eneste mål, oppnår du ingenting. Dette gjelder i verdispørsmål. Dersom du setter alt inn på å realisere en eneste verdi, oppnår du ikke en gang denne. Eksempel: Dersom du setter alt inn på innsikt og kunnskap, får du ikke en gang dette. Ingen kommer da til å like deg, og du er avhengig av et minimum av sympati fra andre mennesker for å kunne samle kunnskap. Ingen vil ellers dele sine innsikter med deg, og du vil oppdage at med bare dine egne observasjoner og spekulasjoner som grunnlag, forblir dine spekulasjoner nettopp spekulasjoner. Et annet eksempel kan være nestekjærlighet (altruisme). Dersom du ensidig setter alt inn på dette, vil du ikke en gang oppnå å være til glede for andre. Din mangel på kunnskap, og kanskje din mangel på sunn egoisme, vil medføre at dine bestrebelser på å hjelpe mislykkes. Du blir i stedet en selvopptatt plageånd i andres liv.
Når det gjelder Thorkildsens satsing på barn, viser hun etter min oppfatning i den nevnte kommentaren en diskret, men gjennomgående, forakt for foreldreskap. Og spesielt når det foreligger såkalte konflikter mellom foreldre etter et samlivsbrudd. Forakten kan ikke påvises ved sitering – jeg mener den ligger i helheten. Det jeg gjerne skulle sett i stedet fra statsråden for likestilling og barn, er forståelse for at også foreldre er mennesker, og at foreldreskapet bør respekteres. Og ikke fordi dette vil være bra for barn, men fordi en rett for foreldre til å beholde sine barn er en så naturlig menneskerett, at en gjennom historien knapt har funnet det nødvendig å formalisere den. I parentes: Respekt for foreldreskapet vil også være bra for barn. Men denne effekten gjør seg best, ja den fungerer faktisk bare, dersom den får fungere som bivirkning. Respekt for foreldre fordi det er bra for barn, er ikke respekt for foreldre.
Jeg så en gang en film hvor hovedpersonen var en tibetansk munk. En liten gutt i dennes varetekt fant det morsomt å plage et dyr ved å binde en stein fast til halen. Munken bandt en stein fast til gutten og lot ham gå gråtende rundt en stund. Tibetanske munker har forstått at mildhet, som tør være høyt skattet blant disse, ikke kan oppnås ved mildhet alene. Jeg skulle ønske statsråden for barn og likestilling hadde en bestemt erfaring. Så vidt jeg vet har Thorkildsen selv ett barn. Jeg tillater meg her å ønske dette alt vel. Jeg skulle imidlertid også ønske at statsråden hadde et barn til, og at moren ble skilt fra dette hypotetiske barnet ved f.eks. fem års alder. Et slikt ønske kan jeg framføre uten at det går ut over noen konkret person, bortsett fra Thorkildsen. Man kunne f.eks. tenke seg at det hypotetiske barnet ble flyttet til et annet land av mennesker som mente at barnet ville få det bedre der. Med denne erfaringen som bakgrunn, skulle jeg gjerne se noen intervjue Thorkildsen på nytt om smerte i forbindelse med tap av barn.
Hvis Thorkildsen og andre vil gi barn i Norge et godt liv, og setter alle andre hensyn til side, oppnår de ikke en gang dette. I stedet for med velferdsstatens blikk å se samlivsbrudd og barnefordeling som et velferdsproblem, burde Thorkildsen og andre innse at de står overfor et slags fait accompli. Barn har de foreldrene de har, og de kan ikke byttes ut. Det finnes imidlertid et problem, men det er ikke et velferdsproblem, det er et politisk problem. Politikk dreier seg i siste instans om hvordan statens tvangsmakt brukes. Når en kvinne krever 80 prosent og mannen krever 40-50 prosent innflytelse i sine barns liv, har vi ikke en foreldrekonflikt, som kan svekke barnets velferd, men en politisk situasjon. Hittil er statsmakten i denne sammenheng blitt brukt til å tvinge menn til mindreverd. Det som trengs nå, er en tydelig åpning for å tvinge kvinner til likeverd. I historiebøkene er det ledig plass for et menneske med gjennomføringskraft.
Dagbladet svarer ikke
Fra Dagbladet fikk vi etter ti dager et høflig standardbrev med nei, takk. Vi forsøkte deretter denne henvendelsen til Aftenposten:
Hei, Vedlagt følger et manus jeg ber vurdert for trykking. Som man kan se, hører det kanskje hjemme i Dagbladet, men de trykker bare de nest beste innleggene av dette slaget. Alternative overskrifter kan være: Norsk barneekstremisme, Barneekstremisme i Norge eller Thorkildsens barneekstremisme. Jeg ber om å få svar innen tre dager. Jeg vil være glad for tilbakemelding og er åpen for forslag til endringer. Jeg vedlegger også kort cv og foto. Vennlig hilsen ..
Fra Aftenposten fikk vi også høflig nei, takk.
Går det an å «anke» et avslag, til f.eks. sjefsredaktøren? Ja, det kan man jo prøve, men noe slikt bør man selvfølgelig ikke gjøre ofte. I vår skribentvirksomhet har vi prøvd dette to ganger på seks år. I begge tilfeller fikk vi faktisk delvis medhold, og kom på trykk. På denne bakgrunn prøvde vil Dagbladet en gang til:
Til Sjefsredaktør John Arne Markussen, Dagbladet, Hei, Jeg viser til Dagbladets reportasje om temaet barnefordeling og statsråd Thorkildsens kommentar i Magasinet 9/3. Unntaksvis tillater jeg meg å spørre om Dagbladet kan tenke seg å vurdere vedlagte artikkel på nytt, etter refusjon som jeg mottok 3. ds. Begrunnelse: Dagbladets reportasje var kritisk til gjeldende politikk og Thorkildsens planer om å gå videre i samme retning. Politikkens konsekvenser i form av menns lidelse ble påvist. Dette er interessant, men etter min oppfatning likevel et begrenset perspektiv. Jeg mener at hard politikk også bør kunne møtes med noe hardt (men sivilisert) og ikke bare med «ydmyk lidelse». I spørsmålet om artikkelen generelt er innholdsmessig interessant, lar jeg artikkelen tale for seg selv, men det jeg ber spesielt om, er aksept for artikkelens hardhet som legitim politisk ytringsform. I så måte tilfører artikkelen kanskje også offentlig debatt noe nytt. Jeg vil være takknemlig om dere vurderer artikkelen på ny, og vil uansett være takknemlig for en tilbakemelding.
På denne henvendelsen fikk vi ikke svar.
Til slutt prøvde vi «debattglade» Klassekampen:
Hei, Jeg vender meg nå til Klassekampen med et innlegg jeg mener fortjener å komme på trykk, og som dessuten etter min oppfatning vil bidra med noe viktig i debatten om kjønnenes stilling i Norge. Innlegget er svar på en meget offensiv holdning fra barne- og likestillingsministerens side. Denne offensiv bør ikke gå upåaktet hen, og bør etter min mening møte adekvat motstand. Jeg vedlegger reportasjen og statsrådens kommentar, som det vises til i innlegget, i fall dere skulle ønske å gå inn på bakgrunnen. Som det vil framgå, burde det vært Dagbladets ansvar å trykke innlegget. De vil imidlertid slett ikke trykke det. Kanskje de syns det er upassende å uttrykke et ønske om at motdebattanten skal lide vondt? Men for min del vil jeg si at dette er nettopp det svaret som er på sin plass, og håper på Klassekampens forståelse og interesse. Jeg vedlegger også kort CV og foto. Vennlig hilsen ..
Klassekampen svarer:
Jeg takker nei. Skriv heller kort og saklig, så tar kanskje DB det inn. Beste hilsen, Tollef Mjaugedal, kronikk- og debattredaktør KLASSEKAMPEN
Ønsker Klassekampen at vi skal skrive om artikkelen til en «stemmeseddel»? Argumentasjon bør slippe til, og ikke bare meninger. Demokrati bør ikke forfalle til et rent opptellingsregime.
Verken – eller
Kanskje er det tilfeldig at vi ikke fikk artikkelen «Thorkildsens barneekstremisme» på trykk. Men kanskje har det sin grunn i at denne artikkelen innebærer hva man kan kalle verbal aggressivitet. I den grad sistnevnte måtte være den faktiske grunnen, synes menn å stå overfor følgende dilemma:
1) På den ene siden nytter det ikke å klage. Dagbladets reportasje ble kontant avvist av statsråden. At det ikke nytter å klage, er for øvrig noe vi har sett menn erfare gang på gang i offentlig debatt på alle slags saksområder. Blant annet av denne grunn har vi selv unngått å uttrykke oss slik at det får preg av klage. Menn synes ikke (i motsetning til kvinner) å kunne fremme sitt anliggende ved å påpeke smerte, lidelse og urettferdighet med håp om at dette utløser empati og forandring. I stedet møter man ofte hån. Typisk snakkes det med merkbar forakt om offer eller offerrolle.
2) På den annen side nytter det ikke å være verbalt aggressiv. Vi gikk i vår artikkel hardt til verks på det verbale plan, og rett og slett framførte et ønske om at en konkret politiker fikk smake sin egen medisin i form av nettopp den lidelse hun vet hennes politikk påfører andre. Som politisk kampform er dette kanskje litt originalt. Det kan kanskje sammenliknes med billedlig agitasjon, som vist til høyre, men det er samtidig forskjell fordi vår artikkel retter seg mot en konkret person, altså Thorkildsen, men dog bare som en hypotetisk tanke.
Hvis verken klage eller verbal aggressivitet nytter, hva gjør man?
*
Dagbladets intervju med barne- og likestillingsminister Inga Marte Torkildsen
Les også:
