Du skylder din motstander din fulle oppmerksomhet. Dette er blant de tanker som ligger i kampsportenes filosofi. Hvis du tenker på hva du skal ha til middag midt under en karatematch, vil du kanskje tape så det svir og utvilsomt frata din motstander en anledning til å lære. Dette er ikke god opptreden.
Den australske filosofen Damon Young ved University of Melbourne har skrevet boka Beating and Nothingness – Philosophy and the Martial Arts. Han har selv erfaring som aktiv. Boka forteller hva kampsportene kan lære oss til bruk i livet for øvrig. Du kan f eks lære å bli mer oppmerksom på forholdet mellom fasade og det som finnes bak. I kampsport nytter det ikke å holde noen fasade, så du får god trening i å forholde deg til det reelle. Det nytter heller ikke å ta snarveier når du skal lære.
Hør eller les en humørfylt kortversjon av Youngs bok i form av intervju på ABC, eller høyreklikk og last ned som podcast.
Jeg vil for min egen del tilføye at kamp og samarbeid kan se ut som rake motsetninger, men kamp og samarbeid er i det lange løp to sider av samme sak når kampen er «rak» i betydningen gjøres med rak rygg. Det verste du kan møte fra en motstander er ikke våken oppmerksomhet og ærlig innsats. Det verste du opplever, og det som dermed ligger fjernest fra samarbeid, er etter min oppfatning å ikke bli møtt, det vil si å bli oversett. Alle som kjemper mot politisk korrekthet, vet noe om dette.
På den positive siden kan kampsportenes kultur og sosiale system inspirere menn til god vertikalitet. Menn organiserer seg trolig i større grad enn kvinner i hierarkier og etter et rangsystem. Dårlig brukt fremmer dette misunnelse, undertrykking og destruktiv kamp. Men brukt på en god måte fremmer det læring og utvikling for den enkelte, og dessuten et fellesskap. Den gode varianten mener jeg må kunne realiseres også i andre sammenhenger enn de sportslige.
